De evangeliseringsmetoder som er praktisert ved denne menigheten i USA, har virket til inspirasjon og fått gjennomslag mange steder, også i Skandinavia. Flere konservative organisasjoner har uttalt seg positivt om denne innflytelsen. Men det er også kommet en del kritiske innvendinger.
Vi gjengir nedenfor en uttalelse fra Luthersk Missionsforenings Høiskole i Hillerød, Danmark, fra april 2003. For vi mener dette gir en nøktern og sunn vurdering av den nevnte bevegelsen, og den peker dessuten på vesentlige sider som må taes i betraktning når åndelige bevegelser skal vurderes.
1
Willow Creeks
leder, Bill Hybels, gir uttrykk for mange synspunkter og holdninger som
vi kan slutte oss til. Vi kan være enige med ham i at:
Ingen
søker Gud med mindre Gud først søker vedkommende.
Ingen elsker Gud med mindre han først elsker dem.
Ingen kommer til Faderen uten at han drar dem.
Det finnes ingen frelse uten Jesu Kristi kors og kraften i evangeliet.
Gud er den egentlige evangelist, og vi er bare tjenere for hans
frigjørende budskap.
2
Leser man så «Smittende tro», må man spørre: Hvordan er
det mulig at en leder med ovenstående overbevisning skriver en slik bok?
Hvorfor er boken så Jesus-fattig? På tross av å skulle være en bok som skulle hjelpe oss til å føre ufrelste til ham, står det svært lite om ham. Men det er Jesus som er troens opphavsmann og fullender. En god evangeliseringsbok skal ikke bare formidle kjærlighet til dem som skal nås, men også glede over Frelserens kjærlighet til oss. I all ekte evangelisering er det nemlig Kristi kjærlighet som er drivkraften. Vi må bli i ham. Uten Jesus og troens liv sammen med ham blir det ingen evangelisering.
3
I «Smittende tro» står det mye om oss. Det er naturlig.
Det pekes på redskaper som vi kan bruke. Men de redskaper boken peker
på, er først og fremst oss selv. Det er ikke mye tro på Guds ords
iboende virkekraft. Det er oss og vår innsats det dreier seg om. Denne
stadige understreking av oss, vår karakter, og hvordan vi virker på
andre, er foruroligende. Noen vil den gjøre selvopptatte og
selvsentrerte, noen vil den føre inn i en usunn sammenligning med andre
som er mer vellykkede, og noen vil den føre inn i resignasjon og
mismot, fordi de ikke kan leve opp til standarden.
Man kan skrive en bok om evangelisering, hvor det står mye om oss og vår innsats, men hvor Jesus likevel er i sentrum. Det er han imidlertid ikke i «Smittende tro». Her er det oss som er i sentrum.
4
Det er psykologi med i alt, men «Smittende tro»
formidler inntrykk av at et Jesu Kristi vitne er en selger som skal
påvirke andre maksimalt, så de tiltrekkes av kristendommen. Vi skal
nøde mennesker til å gå inn i Guds rike, men vi skal samtidig lytte til
Jesus når han sier oss hva det innebærer.
«Smittende tro» understreker sterkt betydningen av vår egen ærlighet. På den bakgrunn kan man undre seg over et av de bilder boken gir av kristenlivet her på jord: «Et liv fylt med eventyr, mening, tilfredsstillelse, utvikling, trosvisshet, varige investeringer, og den ære å bli redskap for universets Gud!» Er det et reelt billede av kristenlivet, eller er det snarere en gjenklang av våre ønskedrømmer – eventyr, mening, tilfredsstillelse og utvikling?
5
I mye reformert teologi tillegges avgjørelsen,
beslutningen, overgivelsen en betydning som vi ikke kan følge. Det er
sant at hvis noen ikke vil være en kristen, da blir han det ikke. Men
det er også sant at ingen gjenfødes til liv i Gud ved Den Hellige Ånd
fordi man selv vil det. Det vil Bill Hybels være enig i. Det farlige
ved ham er hans indre mangel på sammenheng i synspunkter og holdninger.
Det ser vi i hans gjentatte understreking av avgjørelsens betydning for
frelsestilegnelsen, hvor han langt på vei gir avgjørelsen troens plass.
I avgjørelsens betydning ligger for Bill Hybels en av de vesentlige nøkler til forståelse av arbeidsmetoder, møteopplegg og forkynnelse i Willow Creek. Med ensidighetens styrke og en alt for ukritisk bruk av midler arbeides det på å føre ufrelste inn i avgjørelsen, og når avgjørelsen er tatt, gir man de ufrelste det inntrykk at de er kristne. Men det er ikke avgjørelsen som gjør et menneske til kristen. Det er troen på vår Herre Jesus, og troen kommer ved en forkynnelse av lov og evangelium. Derfor tillegger vi forkynnelsens innhold, forstått som lov og evangelium, en helt annen betydning enn Willow Creek. Veiene skilles på dette sentrale punkt.
6
Den engelske tittel på boken er «Å bli en smittende
kristen». Når boken på dansk heter «Smittende tro», er det
tankevekkende. Man kan nemlig få det inntrykk at den er skrevet ut fra
den forståelse av troen at den kan smitte. Men det er ikke riktig. Mye
annet kan smitte — også mye godt. Men tro kan ikke. Vi kan ikke gi
hverandre troen. Den er en Guds gave, som han har forbeholdt seg selv
retten til å gi. Han vil ikke dele æren med oss. Alt avhenger av Gud,
og den tro man har fått ved smitte fra et annet menneske, er
menneskeskapt og dermed falsk. Det er en tro som har sin grunn i
menneskets psyke og ikke i dets hjerte.
Den slags tro har det alltid vært mye av i verden. Jesus møtte den i sin samtid og han avslører den uten skånsel. I Johannesevangeliet møter vi jøder som var kommet til tro på Jesus, men som tar stein opp for å steine ham, da han forkynner lov og evangelium for dem. Deres tro var en smittet tro. Den var skapt av noe ytre. Da Jesus vil gi dem den sanne tro, som fødes av Sønnen alene i det sønderknuste hjerte, raser de mot ham.
7
Hver tid har sitt språk. Vi taler ikke på samme måte
som for 100 år siden. Vi må stadig arbeide med å uttrykke oss så
mennesker kan forstå hva vi sier. Men under dette arbeid er det viktig
at vi ikke anvender en form som endrer eller avsvekker budskapet, som
det skjer for Bill Hybels. Hans uvørne stil vil tiltale noen, mens
andre ikke bryr seg om den. La gå hvis det bare var tale om formen, men
slik forholder det seg dessverre ikke.
En lignelse man ofte vender tilbake til i Willow Creek,. er lignelsen om den fortapte sønn. Jesus forteller i den at den fortapte sønn møter sin far med følgende ord: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
I Bill Hybels aktualisering av dette trekk i lignelsen lar han den fortapte sønn si: «Far, jeg har virkelig dummet meg ut, og jeg fortjener ikke å være din sønn». Men faren avbrøt ham: «Hysj…Slik skal du ikke tale! sa han. Jeg er så glad for at du endelig er kommet hjem.»
Vi er ikke i tvil om at Bill Hybels har den beste hensikt. Han vil gjøre lignelsen nærværende, så mannen fra gaten kan se seg selv i den, men Bill Hybels gode hensikt får makten på sannhetens bekostning. Synd er langt alvorligere end å dumme seg ut. Når den gjøres til det, trekkes alvoret ut av den. For øvrig må det vel også være helt ubegripelig for den utenforstående at Gud virkelig skulle ha forbannet sin egen sønn, bare fordi vi hadde dummet oss ut.
Videre lar Bill Hybels faren i lignelsen reagere annerledes enn Jesus sier at han gjør. Bill Hybels tillegger faren en menneskelig reaksjon ved å la ham gjøre det samme som vi kunne ha gjort: Hysj… Slik må du ikke si…
Men slik er ikke Gud. Han lar oss være under skylden og dommen: Du er mannen! Det er i denne stilling han møter oss med nåde. Han trekker aldri alvoret ut av vår syndsbekjen-nelse, og langt mindre gjør den overflødig. Tvert imot lar han den vokse og utdypes i troens liv sammen med ham. Hvor synden blir stor, blir nåden enda større.
8
Det dypt foruroligende ved Bill Hybels er avstanden
mellom de bibelske sannheter han fastholder, og det han gir uttrykk for
i en bok som «Smittende tro» og i andre sammenhenger. Her er alt for
mye ren menneskelig tenkning, og alt for lite bibelsk
virkelighetsforståelse.
Men det er så visst ikke bare Bill Hybels som står i fare. Den store fristelse for den evangeliske kristenhet er dobbeltsporet. Man bekjenner og fastholder de gamle sannheter med munnen, og det gir innad en overbevisning om å være bibeltro. Samtidig aksepteres synspunkter, holdninger og arbeidsformer som underminerer det man bekjenner. Ofte skjer det ganske ubevisst, men umerkelig fjerner man seg mer og mer fra det som før var en indre overbevisning, som ble bestemmende for forkynnelse og tjeneste. Slik kan man leve i kortere eller lengre tid, men for ærlige sjeler kommer den dag da de åpent vedgår at de har fått et annet syn og skiftet holdning.
Hvordan skal man forholde sig til Willow Creek? Noen siger én ting, andre noe annet. Hva skal man tro?
Vi synes at boken «Smittende tro» gir svaret. Det er en bok som er helt sentral når det gjelder forståelse av det som er selve hjertesaken i Willow Creek.
Her møter vi kallet fra de ufrelste. Og Gud gi oss at vi må høre det og la Jesus gjøre oss til menneskefiskere!
Men boken viser ikke veien fram. Den er fattig på ånd, evangelium og tillit til Guds ords virkekraft. Den leder ikke hen til Jesus, som alene kan gjøre oss til menneskefiskere. Den hjelper oss ikke inn i den maktesløshet som er en forutsetning for at Herrens makt kan utøves gjennom oss.
Vekten legges ikke på forventning om Guds inngrep, men på oss selv. Den oppfordrer oss til å mobilisere egne krefter, muligheter og evner. Den hjelper oss ikke i spørsmålet om hvordan vi skal bli fylt av Guds kraft.
Willow Creek er en av de etter hvert mange bevegelser fra USA som i en periode opptar manges sinn og tanker, men også de har bare deres tid. Den vil bli avløst av andre, men åpner vi oss for dens innflytelse, vil den etterlate oss med andre grunnsannheter til frelse enn dem som det er vår lykke og rikdom å eie i dag.
9
Alle kristne bevegelser som svekker vår forankring i
evangeliet, vil med tiden vise sig å undergrave både vår tro og vår
evangelisering. «Smittende tro» ønsker å stimulere til evangelisering,
men man må frykte at dens sterke konsentrasjon om oss selv og vår egen
innsats vil føre mange inn i åndelig utmattelse og utbrenthet og til
sist inn i en reaksjon mot all form for evangelisering.
Tvinges vi ikke innenfra av Kristi kjærlighet og av evangeliets frigjørende kraft, brenner vi ut i vår kjødelige iver. Eller også endrer vi målsetningen for vårt arbeid, og slår oss til ro med resultater som er skapt ved rent menneskelige virkemidler. Det er tiden til å evangelisere nå! Kallet til å nå de ufrelste må lyde med alvor og kraft. Skjer ikke det, slår vi oss til ro med de nåværende grenser for evangeliet både hjemme og ute. Vi må åpne oss for de fortaptes nød og åpne våre forsamlinger for dem. Vi må være villige til å ta nye initiativ. Vi må være villige til å bringe store ofre i misjonens tjeneste. I den sammenheng har den konkrete undervisning om evangelisering også sin berettigelse. Men misjonssakens alvor må ikke få oss til å ta det lett med teologien. Tvert imot, nettopp i lyset av sakens evige alvor må vi til stadighet la Guds ord etterprøve vår tenkning og vår praksis. Det er en åndelig kamp vi står i. Vi er i ett og alt avhengige av at Gud selv vil kjennes ved vårt arbeid og vil virke med gjennom det ved sin Hellige Ånd. Bare da skapes det sanne og evige frukter. Gud virker med gjennom de åndelige midler som han har knyttet løfter til.
Bønnen om de fortaptes frelse bør ha en sentral plass ved våre møter og gudstjenester. Den må inn i våre hjerter og hjem. Vi må be i tillit til at ingen bønn er bedt forgjeves.
Guds ord er Åndens sverd. Også når det har karakter av et famlende vitnesbyrd. Det kan få evighetsbetydning.
Åndskraften i den enkelte kristnes liv og i menigheten vokser ut av det nære samliv med Gud under hans tale i lov og evangelium. Her er ingen snarvei. Det er bare når vi som hjelpeløse kommer til Jesus og drikker av livets vann, at det åpnes opp for en kilde i vårt eget indre med vann til evig liv.