Av Mikkel Vigilius
En av de
største
farer for den
kristne menighet er selvfølgeligheten. Det vil si at vi tar vårt eget
åndelige liv for gitt. Faren er der til enhver tid, også for oss som
hører til de gamle vekkelsesbevegelser. Vi står i en rik åndelig
tradisjon preget av evangelisk vekkelsesliv, og vi vedkjenner oss fullt
ut denne tradisjon. Nettopp derfor er det nærliggende å regne med at
livet også finnes hos oss i dag. For vi har jo ikke endret teologi! I
hvert fall ikke bevisst. Vi bekjenner oss stadig som bibel- og
bekjennelsestro.
Det er grunn til å glede seg
over alle som vil
avlegge den gode bekjennelse til Jesus som frelser og Herre og til
Bibelen som Guds Ord. Og det er grunn til å glede segover hver forening
og lokal forsamling som vil stå sammen om denne bekjennelse. Men i seg
selv er det ingen garanti for åndelig liv.
Det åndelige liv skapes og fornyes i det
personlige
møte med Gud, slik som han har åpenbart seg i sitt Ord. Lever vi her –
for Guds ansikt og i åpenhet overfor hans Ord? Livet for Guds ansikt
setter spor etter seg: I frykt for Guds vrede, i anfektelse over
hjertets hardhet og i frykt for det åndelige selvbedrag. I lengsel
etter og glede over evangeliet om korset, blodet og nåden i Kristus. I
nød for de ufrelste, jubel over den ene omvendte og forankring i det
evige liv.
Kanskje har vi ikke bevisst endret teologi. Vi
er
villige til å bekrefte alle de trossannheter som de gamle kjempet for!
Men det alvorlige og ransakende er at det på ingen måte utelukker at vi
har endret teologi – i praksis! Det er ikke hva vi er villige til å
bekrefte, som viser vår teologi, men hva vi selv betoner og legger vekt
på! Hva er det for et gudsbilde som kommer til uttrykk i våre
vitnesbyrd, sanger og prekener? Hva er det vi takker og lovpriser Gud
for? Hva er det vi ønsker å høre og ber predikantene tale til oss om?
Hva er det vi brenner for og ber om at andre må høre og se?
En
human kristendom
Vi ser
mer
nyansert og balansert på mange ting i dag. Ofte taler vi om det på en
måte som kan gi inntrykk av en viss overbærenhet i forhold til de gamle
troende: "De så ikke så klart den gang. Derfor ble alt litt ensidig,
skarpt og sort-hvitt. Nå har vi kommet videre. Nå ser vi begge sider av
saken." Og så legger vi vekt på å tale om og betone alle de nyanser som
de gamle ikke fikk med. Til tider kan man få inntrykk av at selve
evangeliet ligger i alle disse nyanser, som lar oss sitte igjen med en
langt mer forståelig, akseptabel og human kristendom.
Nyanseringer og balanse er uten tvil et gode –
i
den rette sammenheng. Men kan man tale om menneskets situasjon over for
den hellige og allmektige Gud utelukkende i balanserte vendinger? Gjør
Bibelens profeter og apostler det? Gjør Jesus det? Det er ild og brodd
og salt i deres tale. Det er vekkende skarphet og rystende alvor.
Følelsene røres, samvittigheten tiltales og fornuften støtes. Det er
radikalitet og ensidighet i den bibelske forkynnelse – hvem kan benekte
det? Men Gud skje takk nettopp for dette! For nettopp det radikale og
ensidige ord om Guds dom og nåde, om den evige frelse og den evige
fortapelse, om vår fortjeneste og om Kristi forsoning – nettopp det ord
har kraft til å vekke den sovende og selvsikre, og til å trøste og løse
den som er anfektet. Gud gi oss det ord – alltid! Det er livets ord.
Det er det ordet alene som kan gi oss troens liv og fornye livet hos
oss.
Finnes livet hos oss i dag?
Merker
dere det ikke?
For et
par år siden kom jeg i et svensk
arkiv over
et brev som var skrevet i 1930 av den gamle svenske vekkelsesleder Axel
B. Svensson. Det var et åpent brev til vennene i den svenske
misjonsorganisasjon Bibeltrogna Vänner. Hans ord rystet meg. Aller mest
fordi jeg opplevde dem som uhyre aktuelle for vår tid:
„
Må
Herren nådig bevare oss, så vi ikke
skal ende som en skog av døde saltstøtter. Slik kan det bare altfor
lett gå. Derfor har vi ingen grunn til å opphøye oss over det som ser
ut som ytre framgang. Rent personlig føler jeg et større behov enn noen
gang for Guds folks forbønn. Det er ingen frase når jeg sier at i mitt
indre gråter og roper jeg til Herren etter hjelp. Og jeg ber våre kjære
venner landet rundt om ikke å gi seg noen ro, men å påkalle Herren om
hjelp. Be, kjære venner, be for meg, for styrets medlemmer, for
misjonærene med vantrosnatten og satansmakten omkring seg, for
predikantene og de andre venner. Overlater Herren oss til oss selv, går
vi under! Vi har behov for fornyelsestider for Herrens ansikt! Vi har
bruk for omvendelsens nåde. Vi har bruk for en besøkelses- og nådetid
her i Norden. Merker dere det ikke, kjære venner, at vi er i ferd med å
dø? Vi er i ferd med å bli forstenet og dø – som saltstøtter. Livet er
i ferd med å forlate oss. Og hva hjelper det da med vakre, rettlærende
former? Vi behøver en vekkelse, ikke en kunstig vekkelse, men en
vekkelse fra Gud. Å, om vi måtte lytte til hans røst mens han ennå
taler ømt og bevegende til oss!»
Vår
nød i dag
Hva er nøden
og problemet for de gamle
vekkelsesbevegelser i dag? Tar vi utgangspunkt i de emner som opptar
oss mest og tar mest tid i våre innbyrdes samtaler, kan man lett komme
til å tro at vår største nød er våre arbeids- og formidlingsformer.
Hvordan finner vi menighets-, arbeids- og forkynnelsesformer som gjør
oss i stand til å gi våre ikke-kristne landsmenn evangeliet? Vi har jo
det best tenkelige budskap. Det er vår arv og tradisjon. Budskapet er
intet problem. Nei, problemet er å få det formidlet.
Jeg skal ikke underslå den misjonsutfordring vi
står overfor i møtet med de nyhedenske skandinaver. Og jeg skal være
den siste til å avvise behovet for å gjennomtenke våre menighetsformer.
Men er det virkelig dette som er vår mest avgjørende nød? Har vi
virkelig klarhet over hva vi skal forkynne? Er det ikke akkurat det
motsatte som kommer til uttrykk i vår samtaler om denne sak? Vi står
famlende i møtet med de av våre landsmenn som ingen bekymringer gjør
seg om synd og skyld og dom. De føler intet behov for nåde, de har
intet problem med Gud, og de spør om hjelp til helt andre problemer.
Hva skal vi si til dem? Hvor skal vi begynne?
Det er tankevekkende å lese Apostlenes
gjerninger.
Etter pinsedag og Åndens utgytelse er det ingen vakling eller nøling
hos apostlene i spørsmålet om forkynnelsens innhold og mål. Mennesker
skal møte himmelens Gud til syndserkjennelse, omvendelse og tro på
Jesus. Står apostlene overfor hedninger, så bygger de det sanne
verdens- og gudsbilde opp for dem med forkynnelsens og vitnesbyrdets
ord. Det ord som skaper hva det nevner! Og deretter lyder kallet til å
tro på Jesus som frelseren fra Guds dom og vrede! Det er dette budskap
som ligger dem på hjerte, for det er det som de selv lever ved! Og med
deres enkle, levende og målrettede vitnesbyrd setter de verden i brann!
Og det samme har kunnet sies om enhver sann vekkelsesbevegelse siden.
Hva er vår nød? Er det virkelig våre dårlige
kommunikasjonsformer? Eller er det heller vår åndsfattigdom, vår mangel
på virkelig nød både for oss selv og for andre, vårt overflatiske og
selvfølgelige forhold til evangeliet, at bønnen opphører og troslivet
dør bort?
Vi kaller oss for «vekkelsesbevegelser», men er
vi
det mer enn i navnet?
Kirkehistoriens vekkelsesbevegelser har som
hovedregel hatt en begrenset levetid som redskaper for sann, bibelsk
vekkelsesforkynnelse og misjon. Etter et par generasjoner har de mistet
sin åndelige dynamikk og har stivnet til i institusjonalisering. Den
opprinnelige åndelige livskraft er gradvis blitt avløst av en svak
forkynnelse og utvendig kristendom. Betraktningen av arbeidet som et
åndelig arbeid som i ett og alt beror på Gud, er blitt avløst av en
fokusering på arbeidets organisatoriske ytterside og av kyndig uttenkte
strategier til å sikre dette. Ulykkelig ofte er vekkelsesbevegelsene
endt med at de til forveksling ligner det kirkelige miljø som de
opprinnelig prekte vekkelse til!
Vekkelseskristendom
– i tider uten vekkelse!
Kan
de gamle
misjonsforeninger fortsatt betegnes som vekkelsesbevegelser? Det
avgjørende i denne sammenheng er ikke om bevegelsene fortsatt opplever
omfattende vekkelser. De kan godt representere sann vekkelseskristendom
selv om vekkelsene uteblir. Vekkelse er Guds verk. Han sender vekkelse
når og hvor han vil det. Den kristne menighet må til enhver tid be om
og arbeide for vekkelse. Men å framstille vekkelsen som den situasjon
som egentlig kunne og burde råde til stadighet, har intet bibelsk
grunnlag, og vil bare føre til motløshet.
Historien og utviklingen til Indre Mission i
Danmark i etterkrigstiden er en ettertanke verd i denne sammenheng. Når
man leser
Indre Missions Tidende fra 2. verdenskrig
fram til 1970-årene, er det ett tema som går igjen. Det er spørsmålet
om hvor vekkelsen er blitt av: Hvorfor opplever vi ingen vekkelse?
Hvorfor blir så få omvendt? Hva gjør vi galt, siden det ikke kommer
vekkelse – som i gamle dager? Christian Bartholdy var formann
1934-1959. Han var en refser av indremisjonen. Som han så det, var
indremisjonens kall og oppgave i folkekirken å være et redskap for
folkevekkelse. Når Indre Mission ikke opplevde vekkelser som før, så
rørte det ved selve bevegelsens eksistensberettigelse. Gjennom hele sin
formannstid brukte Bartholdy jevnlig en del av sin formannsberetning på
å sammenligne de bedrøvelige tilstander i det nåværende Indre Mission
med de tilstander som rådet under tidligere tiders vekkelse, og på å
tale om hva indremisjonsfolket kunne og burde gjøre for å fremme
vekkelse. Det er tankevekkende at det var i den samme periode Indre
Mission mistet en meget stor del av sine unge. Man taler som kjent om
«den tapte generasjon» i Indre Mission, og man ser stadig at den
mangler i misjonshusene i dag.
Der har nok vært mer enn én grunn til at en
stor
del av en ungdomsgenerasjon ble tapt, og det kan sies mye til forsvar
for Christian Bartholdys forkynnelse om og hans lidenskap for vekkelse.
Men det maner ikke desto mindre til ettertanke at utviklingen i Indre
Mission først for alvor ble snudd da forkynnelsen fikk nye toner. En ny
generasjon av forkynnere vendte tilbake til en mer radikal og
frigjørende forkynnelse av synd og nåde, lov og evangelium. Det ble
ikke talt så mye om vekkelse som til vekkelse. At Gud virker alene, ble
betont både i forhold til den enkeltes omvendelse og frelse, og i
forhold til de omfattende vekkelser. En frigjørende evangelisk tone kom
til å prege arbeidet.
Det går altså an å være vekkelsesbevegelse i
realiteten også i en tid uten egentlig vekkelse. Indre Missions
tidligere formann K. Lindhardt Jensen omtalte for et par år siden vår
tid og åndelige situasjon som "hundevakten". Det er den mørkeste og
kaldeste vakten. Hans poeng var enkelt og godt. Vi er blitt satt til å
tjene Gud i vår tid, slik som den er. Den er annerledes enn
vekkelsestiden på 1800-tallet, og den er også forskjellig fra
stagnasjons- og fornyelsestiden på 1900-tallet. Det kan godt vise seg
at Gud har tildelt oss "hundevakten". Men det må ikke ta hverken
frimodigheten eller arbeidsgleden fra oss. Evangeliet er det samme,
Guds makt og hans rikes herlighet er den samme – også i dag! Det må vi
glede oss over, og så trofast tjene Gud i den tid, som er vår.
Vekkelseskristendommens historiske dynamikk er
blitt sammenlignet med et elveløp. I visse perioder har den framtrådt
som en sterk, omfattende og brusende strøm – synlig for alle. I andre
perioder er den blitt redusert til en underjordisk vannåre. Stadig
levende og frisk, men ubemerket. Nye vekkelser har gang på gang hatt
sitt utgangspunkt i små grupper av troende, hvor vekkelseskristendommen
tross omfattende åndelig forfall i den kirkelige sammenheng, har levd
videre og bevart mye av sin opprinnelige klarhet og kraft.
Spørsmålet er så om dette kan sies om de gamle
misjonsforeninger. Er de fortsatt bærere av sann vekkelseskristendom?
Er vekkelseskristendommens kjennetegn levende i deres arbeid – i
forkynnelse, teologi, arbeidsformer og tenkning? Eller er de størknet
til i mer eller mindre død rettroenhet og aktivisme?
Forkynnelsen
i dag
Med god grunn
har de danske vekkelsesbevegelser
tillagt forkynnelsen den avgjørende vekt og betydning i deres arbeid.
Man har forstått at Ordet er Åndens redskap, og at arbeidets åndelige
verdi henger uløselig sammen med det budskap som forkynnes. I
vekkelsesbevegelsene har det vært et hovedmål å fremme sann, bibeltro
vekkelsesforkynnelse både blant lekpredikanter og blant kirkens
prester. Ikke uten grunn har de støttet opp om de bibeltro teologiske
utdannelsesinstitusjoner, Dansk Bibel-Institut (DBI) og
Menighedsfakultetet (MF). Man har oppmuntret unge fra sine egne rekker
til å la seg utdanne her, og hatt forventning om at teologiske
kandidater herfra kunne bli redskaper for sann vekkelsesforkynnelse, og
støtter i vekkelsesbevegelsenes arbeid. Er det skjedd?
Det er åpenbart at teologer fra DBI og MF
gjennom
de siste tjue år har fått ledende roller i alle de tre
misjonsorganisasjoner i Danmark, og at de står som fremtredende
representanter for det som forkynnes i disse organisasjonene. Men hva
forkynner de, og gir det grunn til fortrøstning på vegne av sann
vekkelseskristendom i vår tid?
Vurderingen av dette spørsmålet synes å være
nokså
forskjellig alt etter hvem man lytter til. I nummer 2, 2000 av MF’s
studentblad,
ICHTYS, gir kandidatstipendiat ved MF,
Per Damgaard Pedersen, følgende vurdering av MF og DBI-teologenes
virksomhet og betydning i kirken:
«Kan man forestille seg noe så oppløftende som
å
betrakte den kirkelige virkelighet i Danmark? Nei, vel! Vi går fra
seier til seier. Det blir feiret gudstjenester og preket bibeltro,
søndag etter søndag over hele landet! Evangeliet blir forkynt for, jeg
vet ikke hvor mange konfirmanter. Ved utallige begravelser blir det
vist hen til Kristus, som har overvunnet død og djevel. Det blir ført
samtaler, holdt bibelstudier, avlagt husbesøk... Vi besitter den
høyeste teologiske ekspertise. Vi har etablert bibeltro
utdannelsesinstitusjoner, samlinger, nettverk, tidsskrifter og kurs. Vi
er mange med felles bakgrunn på MF og DBI. Jeg er stolt av å være en
del av denne offensiv. Vi har talenter og kraft, og vi blir i høy grad
brukt».
Per Damgaard Pedersen legger i sin artikkel
ikke
skjul på at det er mye å være bedrøvet, foruroliget og opprørt over i
folkekirken, og at noen bibeltro teologer lider mye for deres
overbevisning. Men han synes grunnleggende overbevist om at de bibeltro
teologer, som får embete, representerer en kraftfull og livgivende
evangelisk forkynnelse. Andre gir uttrykk for vesentlig annerledes
vurdering. I
Båndet skrev forstander Hans Erik
Nissen i mai måned 2000 om de bibeltro forkynnere:
«En av kristenhetens største farer er de
vellykkede
predikanter. De kan alt – unntatt én sak: å preke om Lammets blod og
Kristi seier, så det går til hjertet. Den vellykkede predikant kan
håndverket, men det er ikke nok. Man kan utdannes, men aldri til ånd.
En sann og ekte forkynner må dannes av den levende Gud. Alt for mye av
nåtidens bibeltro forkynnelse oppleves tørr og teoretisk. Hvorfor? Den
mangler karakteren av vitnesbyrd. Skal en forkynner være til hjelp, må
han selv leve i spenningen mellom lov og evangelium. Kjenner han ikke
syndenøden innenfra, når hans ord ikke inn til dem som ikke kan se
nåden. Lever han ikke selv i den vidunderlige frigjørelse fra loven,
løser hans ord ikke dem som er bundne. Alt for mye forkynnelse smaker
av teologisk arbeid og skrivebord, eller av tanker man har gjort seg om
hvordan budskapet skal kommunisere. Der er så lite sjelekamp i det ...
Når vi har trøst og mot i kraft av noe av vårt eget, overlater Gud oss
til oss selv. Det er de fattige i ånden som eier himmelriket. Det er de
sørgende Herren trøster».
Kort før sin meget tidlige død skrev den
tidligere
forstander for Indre Missions Bibelskole i Børkop, Asger Dahl Sørensen,
en sterkt ransakende artikkel i
Indre Missions Tidende
om vekkelse. Her ga han uttrykk for en alvorlig bekymring angående de
gode MF- og DBI-teologers forkynnelse:
«Dere prester med den fine teologi, de gode
taler,
den høyt besungne IM-bakgrunn. Hvor er sentrum i deres fine prekener
blitt av? Er nådekallet til synderes omvendelse forsvunnet i ønsket om
å leve opp til det moderne menneskes behov for terapi og underholdning,
så det kan klare det vanskelige liv? Hva sier dere til begravelse,
vielse, på pleiehjemmet, husbesøk? ... Lyder ikke ordet om korset, har
vekkelsens Ånd ikke noe redskap å bruke. Har dere prester glemt hvem
deres sognebarn er – fortapte syndere, som ikke kan nøyes med mindre
enn Jesus til frelse? Er kallet til vekkelse og omvendelse under deres
sognekirkelige nivå? ... Det skal tales som Guds ord taler om Gud, om
mennesker og om forholdet mellom Gud og mennesker. Moralisme og
symptombehandling redder intet. Jeg sier ikke at alle gjør slik, men
det kan godt vekke bekymring at så mye av det som høres, er benfritt og
ufarlig. Det er lett å ende i alminneligheter og i folkereligiøse
floskler. Det kan godt være hyggelig og inkluderende, men hvem vekker
det? ... Nøden er vår mangel på nød! Ikke mangel på nød for andre, men
for oss selv, for vårt eget forhold til Gud. Hvor snart blir det ikke
rutine og selvfølge, og så er det ikke langt til likegyldigheten.
Vekkelsen skal kan hende begynne hos oss selv med en bønn om at Gud vil
lære oss å bli den som Herren vil se til, "det er den elendige, og den
som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord" (Jes 66,2).
Man skal være i nød for å kunne nøde».
Denne artikkelen er skrevet av en DBI-teolog og
predikant i Luthersk
Missionsforening, en som er blitt personlig tiltalt og anfektet av de
to sistnevnte artikler. I første omgang må deres spørsmål og
utfordringer rettes innover til overveielse og ransakelse for den som
står med et forkynneransvar. Begge artikler peker på forkynnerens
personlige forhold til Gud og hans Ord som den avgjørende kampplass. I
andre omgang må de anspore til bønn for vekkelsesbevegelsene.
Åndelig
forfall – og Guds folks rest
Vi
lever i en
åndelig forfallstid. Det er tydelig både i vårt folk og i vår kirke.
Men hva med vekkelsesbevegelsene? Er de selv blitt en del av det
åndelige forfallet, langsomt og umerkelig – samtidig med at de roser
seg av å representere sann vekkelseskristendom? Det er mer enn en
enkelt tanke verd, at selvbedraget er det åndelige forfalls trofaste
følgesvenn.
Vekkelsens budskap må tilegnes av
hver ny
generasjon, og det kan bare holdes friskt og levende i et nært samliv
med Gud under hans ords tiltale, under hans Ånds ydmykelse og
oppreisning. Gud gi at det må skje hos oss!
Dødsrikets porter skal aldri få makt over Guds
kirke! Det løftet står fast til hver tid. I Skriften ser vi det oppfylt
gjennom selv de verste forfallstider. Alltid bevarer Gud en rest av
sitt folk, som ved hans ord holdes åndelig levende og sunne – som lys
og salt i verden.
Må det samme skje hos oss i vår tid, og må de
gamle
misjonsforeninger bli redskap til dette!
Kyrie
eleison – Herre forbarm deg over oss!