Jeg grubler [tenker etter] i mitt hjerte, min ånd ransaker. (Salm 77,7)
En klok sjømann holder alltid øye med om vann skulle være trengt inn i skipet, og i så fall lenser han det i tide. Han står ikke rolig og ser på at vannet tiltar mer og mer, for å ta sine forholdsregler først da når skipet er i ferd med å synke.
Slik gjør også en forsiktig kristen. Arvesynden, verden og djevelen bringer syndens fordervelse inn i hans hjerte hver eneste dag.
Derfor legger en kristen seg aldri til hvile om aftenen før han har etterforsket i sitt hjerte hva som kan ha trengt seg inn av synd og skyld. Han er nøye med å få brakt det ut i tide, rense bort skylden med Kristi blod, og bryte syndens brodd ved gode og hellige forsetter og ved å be og rope om Den Hellige Ånds kraft.
Enhver som unnlater dette, styrter seg med fritt fortsett i den største fare. Den som sovner inn i synd, ville jo gå evig fortapt, om denne natt var hans siste.
Uten hellig øvelse i å prøve din samvitighet er alt annet som du kan gjøre for din sjel, forgjeves. Om du så hørte ti prekener om dagen, så ville likevel din sjel ikke ha noe varig gagn av det, så fremt du ikke om kvelden preker for deg selv, oppmuntrer, formaner og straffer deg selv. Likedan kan du gå til skrifte så ofte du vil, men det bringer deg ingen ro eller fred i hjertet hvis du ikke hver dag skrifter for deg selv og tar imot syndsforlatelse av Guds ord. Enhver som vil være vel beredt til det evige liv, vil ikke unnlate å prøve sin samvittighet hver eneste dag.
Med
et årvåkent øye
En kristen vandre må
Og seg ransake nøye
I hjertets dype vrå;
Og hva han der oppdager
Som enn av synden smaker,
Skal han til korset slå.
Det deg for høyt vel tykkes,
Men har du prøvet det?
Det visselig skal lykkes
Hvis du det prøver rett:
Den Kristus seg hengiver,
En gren på Herren bliver,
Som får av treet liv.
(Fra "Nåde og sannhet, eller Kristelig skattkiste", andakt for 29. januar)