Vi har fått noen spørsmål om de kristnes forhold til loven og Luthers lære [omtalt i nr 4 / 2003] om dette. Noen mener Luthers tale om loven er for negativ. På den andre siden vet vi at noen mener at loven i det hele tatt ikke skal forkynnes for kristne. 

Dette er viktige saker, og vi vil prøve å svare litt på det. Vi tar utgangspunkt i et av spørsmålene, som lyder slik: 

Hva er hovedbudskapet i Luthers framstilling om hvordan en skal omgåes loven, og hvordan kan en komme inn i den rette frihet i forhold til loven? 

Til å begynne med er det viktig å være klar over at ordet "lov" eller "loven" er brukt i flere betydninger i Bibelen. En må se av sammenhengen hva som er ment. 

1. Mange steder, særlig i Det gamle testamente (ikke minst i Salmene) er ordet brukt om hele Guds åpenbaring (som i Salm 19,8). Derfor finner vi vitnesbyrd om at en troende elsker Guds lov (Salm 119,97.163). I denne betydningen er ordet "lov" det samme som Guds ord, og inneholder også evangeliets ord. 

2. Stundom kan ordet brukes om en lovmessighet, et livsprinsipp – omtrent som vi har det i begrepet "naturlov" (Rom 8,2; Jak 1,25). 

3. Ordet er brukt som et navn på de fem Mosebøkene (Apg 24,14). 

4. Mest vanlig er det at "loven" betyr Mose-loven. Dens forordninger ble gitt til Israel i frelseshistorisk sammenheng, og skulle være med og forberede Kristi komme. Loven i denne betydning hadde sin tid fram til Jesu komme, og er oppfylt og fullført i ham (Joh 1,17; Ef 2,15; jf. Luk 16,16). Både i Hebreerbrevet og andre steder tales det mye om denne sammenhengen. I den første kristne tid ble det strid om Moselovens krav – spesielt omskjærelsen – skulle gjelde for kristne. Det ble klart at et slikt krav var uforenlig med evangeliet (Apg 15). 

For dem som hører til det jødiske folk, er loven en del av samfunnsidentiteten. At en i det ytre holder seg til dette, er ikke i strid med evangeliet (jf. 1 Kor 9,20). Men å gjøre loven til betingelse for frelse, er så galt som det går an. 

Denne frelseshistoriske sammenhengen blir en illustrasjon på forholdet mellom loven og evangeliet i forbindelse med frelsen (som i Gal 3). 

5. Dette fører oss til det som menes med lov og evangelium i teologisk betydning (se f.eks. Rom 3,19-31). Her er det avgjørende å skjelne rett. Loven er Guds tale om hva som er rett og galt. Den er budskapet om hva vi skal gjøre for å leve etter Guds vilje. Derfor heter det om Guds lov og bud at den som gjør etter dem, skal leve ved dem (3 Mos 18,5; Rom 10,5). 

Loven viser oss at Gud er hellig. Og Guds hellighet og rettferdighet er absolutt. Det som Gud har åpenbart gjennom sine bud, er ikke noe vi mennesker kan justere. 

Når da vi mennesker skal forsøke å leve etter Guds bud, støter vi på et uoverkommelig problem – vår synd. Om en var den mest rettferdige av alle mennesker, men synder på ett punkt, står en under Guds dom (Jak 2,10). 

Det er derfor ingen kan bli frelst ved lov og lovgjerninger. Og loven sier: Den som synder, skal dø. Det finnes bare én som har oppfylt Guds lov slik den hellige Gud krever. Det er Jesus, Menneskesønnen, han som er Guds Sønn fra evighet av, og som ble født som vårt medmenneske – for å frelse oss. Han har både levd fullkomment etter Guds bud, og han har lidd dødens straff for oss (Gal 3,13; 4,4-5). 

Dette er evangeliet – budskapet om Jesus Kristus og at han har fullbrakt alt som Guds lov krever. 

Det er derfor det sies at Gud gjennom lov og evangelium taler to helt forskjellige ord til oss. Og derfor er det å skjelne rett mellom lov og evangelium ikke å sortere Bibelens ord i ulike deler (for eksempel å si at Det gamle testamente er loven og Det nye testamente evangeliet). Loven er alt det som taler om hva vi skal gjøre – evangeliet er ordet om hva Kristus har gjort for oss. Det går endog an å oppfatte budskapet om Jesu kors som lov – når en bare ser på det som et eksempel på hvordan vi skal tro (slik det gjøres i liberal teologi og i mye av trosbevegelsen). 

Å få del i evangeliet er ikke å vite om at Jesus døde på korset og sto opp igjen på den tredje dag, men å tro at dette gjorde han for min skyld. Vi trenger å vite dette for å kunne tro på Jesus, men bare kunnskapen i seg selv frelser ikke. Det er tilliten til Jesus som Frelser som gjør oss til Guds barn. 

I innledningen til det spørsmålet vi siterte, ble det henvist til en preken av Luther, på 17. søndag etter trefoldighet (= 18. søndag etter pinse). Vi skal ta med litt derfra for å belyse saken. Teksten er fra Luk 14,1-11, der det fortelles at Jesus helbredet en mann på sabbaten, og ble anklaget av de skriftlærde og fariseerne for å bryte sabbatsbudet. 

Talen begynner med å omtale Jesu nådefulle omsorg for mennesker, det vil si evangeliet. Og det å tro evangeliet, er forutsetningen for å kunne omgåes loven rett. 

I bunn og grunn ligger svaret på spørsmålet her. Det er ved samfunnet med Jesus, han som selv er kjærligheten og som har oppfylt loven, at friheten blir gitt. 

Da lærer vi også at det ikke er rett at samvittigheten blir tynget av mange ytre bud. For det som veier tyngst i loven, er å elske Gud og vår neste (Hos 6,6; jf. Matt 23,23-24). Er det nødvendig å sette ytre bud til side for å hjelpe vår neste, er dette nettopp i samsvar med det som er det viktigste i loven. Det var dette Jesus demonstrerte ved sitt eksempel. Og han fortsatte med å tale om hvor viktig ydmykhet er. Det gjelder både overfor Gud og i omgang med mennesker. (Så langt hovedpunktene i denne talen av Luther.) 

I nyere tid har vi opplevd framveksten av det som kalles "situasjonsetikk", som vi må si litt om i forhold til det som Luther understreker. For dette er en tankegang som ensidig legger vekt på kjærligheten, og i praksis opphever betydningen av alle andre Guds bud. Det er noe helt annet enn det som Luther taler om. For ham var det om å gjøre å få fram den rette forståelse av loven, slik som Jesus og Bibelen for øvrig lærer oss. 

En god illustrasjon på dette har vi i den følgende talen av Luther (på 18. søndag etter trefoldighet – nå kalt 19. søndag etter pinse. Se nr. 4 / 2004). Denne har som tekst Matt 22,34-46, og er en god forklaring av betydningen av loven og evangeliet. Det er en tekst som består av to deler – Jesu svar på fariseernes spørsmål om det største bud i loven, og Jesu spørsmål til dem om Messias. 

Her understreker Luther hvordan forkynnelsen av loven og forkynnelsen av evangeliet må følges ad. Og det må de gjøre i en kristens liv. For hvis ikke loven eller Guds bud begynner i de kristne, kan ikke den onde verden skjønne at Gud er en hellig Gud som dømmer synden. Om noen sier at dersom en tror, er det ikke skadelig om en ikke bryr seg om å holde Guds bud, tar han grundig feil. 

Luther summerer dette opp slik: "Disse to lærdommer skal vi fatte vel og skjelne rett mellom. Da kan vi si: Moses og loven hører til dette liv; men til hint liv [det evige] må vi ha den Herre som heter Kristus, Davids sønn. Han sitter hos Guds høyre hånd og har lagt sine fiender ved sin fotskammel. Ved loven og ved våre gjerninger kan vi ikke få det evige liv. For våre gjerninger er ikke tilstrekkelige til å betale synden og overvinne fiendene. Guds Sønn har måttet komme ned fra himmelen, bli menneske, betale for synden med sin død og sitt blod, sette seg hos Guds høyre hånd og trå fiendene under sine føtter. Moses lærer oss hvordan vi skal forholde oss i dette liv, men til det evige liv må vi ha den skatt som kalles Jesus Kristus, Guds Sønn, som er Herre over det evige liv." 

Dette får være nok i denne sammenheng fra Luthers taler. La oss til sist ta med den oppsummering som ligger i den lutherske tale om "lovens tre bruk". 

Lovens første bruk gjelder livet i verden. Gud har satt livslover for oss, og gjort kjent for oss hva som er rett. De mennesker og samfunn som følger lover som samsvarer med Guds bud, om det enn det bare er i det ytre, får oppleve at dette er godt, mens det å handle i strid med Guds lov, er ødeleggende for liv og samfunn. 

Lovens andre bruk er det viktigste, og dens egentlige hensikt når det gjelder vårt forhold til Gud. Det er å vise at Gud er en hellig Gud, som dømmer synd, og at alle mennesker er skyldige for ham. Da skjønner vi også at det er umulig å bli frelst ved lovgjerninger, og at vårt eneste håp er det som Jesus har gjort, det som kommer til oss ved evangeliet. 

Lovens tredje bruk gjelder spesielt de troendes liv. For den som er blitt omvendt og har fått del i Jesu nåde, har også fått et nytt liv og en trang til å følge Guds vilje. Og Guds vilje er gjort kjent gjennom Guds bud, ikke gjennom noe annet. Langt på vei tilsvarer dette formaningenes betydning i Det nye testamente, oppfordringen til å legge vinn på gode gjerninger. 

Kan hende det er på sin plass å gi et par konkrete eksempler her. Vi lever i en tid da seksuell frihet settes i høysetet, og endog blant mennesker som bekjenner seg som kristne, finner vi eksempler på at skilsmisse og gjengifte, og endog homofili blir godtatt. Det kan oppstå situasjoner da dette føles rett, i alle fall om en blir preget av den gjengse tankegang. Men hvordan kan det å søke skilsmisse forenes med budet om å elske sin ektefelle? – Eller: Noen fristes til å komme ut av et økonomisk uføre på uærlig vis – når bare ikke noen ser det, og tenker at de skal nok komme ovenpå og ordne opp. Guds bud skal stå som et stengsel når vi fristes til å velge vår egen vei, og viser oss at slikt er galt, uansett hvordan vi måtte føle det. Og vi skal vite at Gud lar ikke den i stikken som retter seg etter det han har sagt. 

Det er avgjørende at vi er klar over at dette er ikke noe vi gjør for å fortjene Guds nåde (slik katolikkene lærer, og slik vi kan finne det i nyere tanker som blant annet gjør vår egen bønn til et nådemiddel). Det er et liv som springer ut av nåden, og det er ikke noe annet enn nåden som er drivkraften. 

Derfor er det slik at i en kristens liv – så lenge vi er her i verden – er både lovens andre og dens tredje bruk nødvendige. For samtidig som vi har fått trangen til å leve etter Guds vilje, har vi vår gamle natur, kjødet, som ikke kan forbedres. Derfor skal loven også hos en kristen dømme synden og stadig føre oss inn til Kristi nåde. Denne kampen i vårt eget liv og hjerte vil først opphøre når vi er framme i det himmelske rike. (For da skal vi fullkomment følge Guds vilje, og loven og evangeliet forenes – en tanke som Luther også er inne på i talen fra Matt 22,34-46.) 

Vi skal altså ikke undre oss over at vi ofte kjenner på en strid mellom loven og evangeliet i vårt liv her i verden. Vi trenger begge deler for å bli holdt på den rette veien. Og begge deler må lyde uforfalsket. Da blir det samfunnet med Jesus som blir det avgjørende for oss. 

Så søk da hen i all din nød/til nådens fred i Jesu sår./Han sonet synden ved sin død./Med Ham du da til himlen går!