Bibelen formaner oss til å ta "enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus" (2 Kor 10,5). 

Tanker kommer til uttrykk i ord, om andre skal få kjennskap til dem. Det hører derfor med til det vi blir minnet om, at vi vurderer det som blir sagt i ulike sammenhenger, og ser om innholdet stemmer med Guds ord. 

Det vi vil se litt på i dette stykket, er talemåter som vi ofte hører i våre dager, og som ofte blir godtatt uten videre, men som kanskje fører våre tanker bort fra hva Bibelen sier. 

Her finnes det uendelig mye å ta fram, så vi må nøye oss med noen få eksempler. 

Negativt og positivt 

Den gjengse oppfatning i våre dager er at vi skal legge vekt på det som er positivt, og sky det som er negativt. 

Før vi sier mer om akkurat dette, bør vi se litt på hva ordene egentlig betyr. (Derfor har vi med vilje satt ordene i motsatt rekkefølge av det som gjerne oppfattes som naturlig.) 

Begge ordene har bakgrunn i latin. Negativ kommer av et verb som betyr å nekte, og betegner noe som uttrykker en nektelse, noe som benektes eller oppheves. Positiv har sin bakgrunn i et verb som betyr å sette på plass, og betegner noe som bekreftes ved at det er satt på rett plass. 

Nøytralt sett er derfor begge deler nødvendige. Om vi bruker bildet av et regnskap, må både inntekter og utgifter føres inn om det skal bli rett. Slik er det også i det åndelige liv (Luk 14,28-33).

I folks tankegang i våre dager settes det ofte likhetstegn mellom det som er positivt og det som er godt, og mellom det som er negativt og det som er vondt. En bør alltid legge vekt på det positive. Negative tanker bør en holde seg borte fra. Stundom får en inntrykk av at det å si nei til noe, og å hevde at noe er galt, er surmuling og livsfornektelse. 

Bibelen sier: "Hold fast ved det gode!" (Rom 12,9). Er ikke det i samsvar med vår tids vekt på å legge vekt på det positive? 

Den positivitetstankegangen som er så sterk i våre dager, har i alle fall to grunnleggende svakheter. 

For det første, som vi nevnte ovenfor, å legge utelukkende vekt på det positive, er urealistisk. Vi lever i en syndig verden der det også er nødvendig bevisst å "avsky det onde" (også dette står i Rom 12,9). 

For det andre, når ikke det såkalt positive blir forstått ut fra en klar norm, har en ingen sikkerhet for at det virkelig er det gode en holder seg til. Ofte ser en at det positive blir oppfattet som "det som føles godt for meg". 

Et par uttrykk som brukes i forbindelse med vranglærere, er instruktive i denne sammenheng. I Judas’ brev vers 4 heter det om vranglærere at de har "sneket seg inn". De gir seg ut for å være noe annet enn det de ut fra Guds ord har rett til, og gir sitt budskap ut for å være noe helt annet enn det virkelig er. Paulus advarer mot "å gå ut over det som er skrevet" (1 Kor 4,6). De som forkynner annerledes enn Bibelen lærer, framstiller det ofte som om de kommer med noe bedre, noe som overgår "det gamle budskapet", noe som bringer en framover. 

La oss ta med et konkret eksempel som har vært en god del omtalt i det siste. En framtredende leder i det som gjerne kalles trosbevegelsen, har kommet til at det å forkynne Guds bud er negativt og skygger for evangeliet (Åge Åleskjær). 

Hvor direkte i strid med Guds ord dette er, kan en se bare ved å lese Bergprekenen (Matt 5) eller formaningene i Det nye testamente (se f.eks. Ef 6,1-3). 

Om vi nå bruker de betegnelsene vi har tatt opp i dette avsnittet, kan vi si følgende: Fra en side sett er loven negativ. For den nekter alle muligheter hos oss til å bli frelst ved våre egne gjerninger (Gal 3,11). Men fra en annen side sett er loven positiv. For den viser oss hva som er godt ifølge Guds hellige vilje (Rom 7,12). 

Begge deler er nødvendige for oss. Evangeliet erstatter ikke loven, men er budskapet om at Jesus Kristus har oppfylt loven og lidd straffen for synd i vårt sted. Et "evangelium" som ikke taler klart om disse ting, er et menneskelaget budskap. 

Framskritt

På mange måter er dette og lignende begreper brukt i omtrent samme betydning som "positiv". For det er positivt å være "framtidsrettet", å være i utvikling, og så videre. Og det er negativt å være en "konservativ" stabukk som ikke vil være med på forandringer. 

Analyserer vi innholdet i det som sies, ser vi fort at det varierer med hvem som sier det. I virkeligheten ser det ofte ut til at det er selve ordene som er "positive", og folk skal uten videre godta at det er godt, det som ordene beskriver, uten å analysere innholdet. 

Det kunne sies mye om denne tendensen til å bruke ord som tilslører i stedet for å klargjøre meningen. Stundom kan en få inntrykk av at det er om å gjøre å gjømme seg bak kryptiske navn. Det er blitt nokså vanlig at bedrifter som før hadde godt forståelige navn, endrer det til noe som slett ikke synes å ha noe å gjøre med den virksomheten de driver. Det får være deres sak, men det er nokså eiendommelig at dette skal ha blitt så vanlig i det som ofte kalles "informasjonssamfunnet". Vi nevner dette fordi det illustrerer det faktum at det er mye i vår "opplyste" tid som framtrer på en helt annen måte enn det virkelig er. Når vi vurderer vår tid med åndelige mål ut fra Bibelen, blir dette enda tydeligere. 

Det vi har sagt ovenfor om positivt og negativt, gjelder også begreper som går på framgang og lignende. I tillegg vil vi gjøre oppmerksom på et bibelavsnitt som er svært lærerikt i denne sammenheng. Vi finner det i Jesaja kapittel 8. Vi uthever noen uttrykk for å sette fokus på det vi har nevnt. 

"For så sa Herren til meg da hans hånd grep meg med makt, og han advarte meg mot å vandre på den veien som dette folket går: Dere skal ikke kalle alt det sammensvergelse som dette folket kaller sammensvergelse. Og det som dette folket frykter, skal ikke dere frykte eller engste dere for. Herren, hærskarenes Gud, ham skal dere holde hellig, og han skal være deres frykt, han skal være deres redsel." (Jes 8,11-13) 

Guds folk skal vurdere alle ting ut fra det som Gud har åpenbart, og ikke uten videre godta det som får stor eller "positiv" omtale i verden. Den rette holdning bekreftes litt seinere i kapitlet: "Til ordet og til vitnesbyrdet! – Dersom de ikke taler i samsvar med dette ord, så er det ingen morgenrøde for dem." (Jes 8,20) 

Vi skal også legge merke til den vekt som legges på frykt for Herren. For sann kristendom består av det å høre og rette seg etter Guds ord, og å leve i det rette personlige forhold til Gud. En kan undre seg over at moderne predikanter ofte ser ut til å være redd for å skape et negativt inntrykk, men synes å frykte lite for at deres budskap ikke skal være etter Guds vilje. 

Åpenhet 

Dette er et annet av de "positive" begreper i våre dager. Stundom får en inntrykk av at åpenhet løser alle problemer. Blir en organisasjon kritisert for noe i media, er åpenhet løsenet. Det kan endog stilles krav om dette i personalsaker. 

Det samme gjelder løsning på personlige problemer. En skal ikke fortrenge det en føler på, men få det ut og bli ferdig med det. Gruppesamtaler, der alle uten reservasjoner legger fram det de føler på, er mye brukt. Mennesker som har begått grove synder, ser langt på vei ut til å bli unnskyldt når bare de åpent vil fortelle sin "historie" til massemedia. 

Det siste viser hvor galt det kan bli når dette blir overdrevet. Det har lett for å bli dårlige eksempler for andre som får store oppslag. Men rettsvesenet kan ikke unnskylde en kriminell om han står åpent fram. Og Gud dømmer like mye synd om en ikke vender om, enten en er "åpen" om det eller ikke. 

Kravet om åpenhet ser stundom ut til å gå så langt at en hverken respekterer bluferdighet eller privatlivets fred. 

En viktig side av dette spørsmålet har å gjøre med følgene av syndefallet. Det innebærer at det finnes en avgrunn i vårt hjerte – "kjødet" – som står Gud imot. Det er ikke godt eller rett at alle slags syndige tanker og følelser kommer åpent fram i dagen. (Mye av den moderne underholdning er vel nettopp slike syndige fantasier.) Det skal gjøres opp for Gud, og så skal Jesu nåde dekke det og hjelpe oss til å holde fast ved det som er godt. 

I tillegg er vi mennesker forskjellige. Det er ikke like naturlig for alle å tale om personlige saker. 

Når dette er sagt, må vi ta med at det er en form for åpenhet som Bibelen legger vekt på. En troende skal være åpen i det at han alltid legger vinn på en god samvittighet, og ikke oppfører seg slik at han har noe å skamme seg over (2 Kor 4,2). Og en kristen organisasjon skal ha orden i sine saker, så det ikke legges til rette for eksempel for fristelse til økonomisk underslag. 

Ren tale 

Både i Jesu forkynnelse og ellers i Det nye testamente legges det vekt på at de troende skal tale uten bruk av overdrivelser og lignende (Matt 5,33-37; Kol 4,6; Jak 3). Dette henger sammen med Guds vilje slik den er uttrykt i det andre bud. 

I våre dager er banning og uren tale blitt så vanlig at endog troende ikke alltid reagerer på det. Til og med i bøker og fjernsynsprogram beregnet på barn florerer banneord. Men kristne mennesker skulle være varsomme med å tale slik at de støtter det frafall fra Guds ord som er så vanlig i vår tid. 

Sunn humor er slett ikke fremmed for en troende. Men når det spøkes med hellige ting eller med umoral, skal en ikke være med på det. En kan også høre kristne som bruker uttrykk – kanskje i spøk – som støtter en livsførsel som er i strid med Guds ord, som når en kaller sin ektefelle for sin "sambo", eller taler om "å lage barn". 

Mange uttrykk som "krydrer" talen, tenker en kanskje ikke har noen mening. Men er det sant? En lærer jeg hadde på folkeskolen, gjorde oppmerksom på dette på en måte som ble husket. Han sa at alle forsterkende uttrykk som begynner på G, J, D, F, S og H – uansett hvor uskyldige de ser ut til å være – egentlig er omskrivninger for Gud, Jesus, eller ulike navn på djevelen og hans tilholdssted. (Noen av disse er personnavn, og det er jo nokså meningsløst å bruke dem som forsterkende uttrykk.) Jeg tror han hadde rett. Bakgrunnen er det som i språkvitenskapen kalles for "eufemisme". En var redd for å bruke de virkelige betegnelsene på hellige eller farlige ting, og ga dem derfor andre navn i stedet. 

Et ord som skjærer i hjertet på den som vet hva det egentlig betyr, er "forbannet", som mange nå bruker i betydningen "sint". Endog i oversettelser fra andre språk, som har en mer normal språkbruk, kan en finne dette ordet benyttet. Ordet har jo å gjøre med "bann" og "forbannelse", og vil jo resultere i fortapelse borte fra Gud. Når jeg hører dette ordet brukt, blir min reaksjon: Kanskje den som sier det, virkelig er det ordet betegner – uten å tenke over det selv, men vi må be om han må bli frelst fra det. 

Disse få eksemplene er nevnt for å peke på to viktige saker: 

1. Det er om å gjøre at vi ikke lar oss besnære av det som verden kaller "positivt", men vurderer alt i lys av Guds ord. 

2. Som troende trenger vi å være oppmerksomme på våre egne ord og talemåter, om de er i samsvar med den tro vi bekjenner.