Del 1

I Luk. 24 leser vi om at Jesus etter sin oppstandelse kom nær til og slo følge med to av sine disipler på vei til Emmaus. Og da heter det at "Han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om Ham. Altså: Jesus henviste til bok etter bok gjennom hele Skriften. Og Han pekte på hva som er sentrum i Det Gamle Testamente (GT) – nemlig KRISTUS ! Og det er slik at Det Nye Testamente (NT) ligger skjult i Det Gamle Testamente (GT), mens GT blir åpenbart i NT.

Alle skriftene i GT bærer fram et Kristus-vitnesbyrd – et vitnesbyrd om frelsen i Kristus. Det er egentlig Kristus som også er hovedpersonen i Mosebøkene.

Vi vil finne at mange personer, ting og hendelser i Mosebøkene peker fram mot Kristus og frelsen og forløsningen i Ham. Allerede Adam står som et forbilde på Kristus. Se Rom.5,12-19 (særlig v. 14) og 1.Kor.15,45. Ja, Kristus var med ved skapelsen Sal. Ordspr. 8,12ff.; Joh.1,1-3; 1.Kor.8,6; Kol.1,15f.; Hebr.1,3.

Måtte Herren opplate Skriftene for oss, så vi kunne få brennende hjerter, slik som det skjedde med Emmaus-vandrerne (Luk.24,13-27).

I det følgende skal vi se på den første av Messias-profetiene i Mosebøkene.

Kristus – forsoneren og seierherren

"Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl" (1.Mos.3,15).

Dette er det såkalte "protevangeliet", eller "det første evangelium". Verset står i syndefallsberetningen, og vi får dermed se evangeliet på bakgrunn av syndens bitre realitet.

Djevelen brukte en slange som middel for å forføre menneskene bort fra troen på Guds gode Ord. Mennesket ble fristet til å si seg løs fra lydighetsforholdet og avhengighetsforholdet til Gud og Hans Ord.

Og så lyder domsordene - over slangen, kvinnen og mannen. Jorden ble forbannet. Det skulle bli smertefullt å leve på denne jord. "Den som synder, skal dø."

Men midt i disse domsordene og ordene om møye og smerte, så lyder evangeliet. Det blir forespeilet oss en kamp mellom slangen og kvinnen og mellom slangens ætt og kvinnens ætt. I denne kampen skal slangens hode bli knust. Slangens overmann, som altså skal knuse slangens hode, skal selv bli hogget i hælen, så den blir knust. Vi aner her det store slaget på Golgata. På Golgata ble Satans makt knust. Der ble den avgjørende seier vunnet (Kol.2,15; Hebr.2,14.15; 1.Joh.3,8). Et knust hode betyr døden. Fienden blir gjort maktesløs.

Når djevelen på alle mulige måter forsøker å gjøre Guds folk vondt og frarøve dem troen og frimodigheten, så skal vi vite for visst at han er en beseiret fiende. Hans ondskap når ikke lenger enn Herren vil. Ved Tusenårsrikets inntreden blir Satan bundet. Han løses for en kort stund når de tusen år er til ende for så til slutt å bli " kastet i sjøen med ild og svovel". (Johs. åp.20,2-3.7-10).

Det er tale om fiendskap mellom slangen og kvinnen og mellom slangens ætt og kvinnens ætt. Kvinnens ætt er Kristus (Gal.3,16). Han led døden på korset på menneskeslektens vegne for å sone straffen for vår synd. Så mye kostet det å gjøre godt igjen det som slangen hadde ødelagt. Det kostet lidelse og død for Jesus. Han ble knust for vår skyld. Men dette var til velbehag for Herren (Jes.53,10).

Ikke noe annet er til velbehag for Herren og intet annet gjelder for Ham enn at Jesus ble knust for vår skyld. Bare Han som er sann Gud og sant menneske kunne sone for våre synder og leve et liv til Guds velbehag. Dette var Guds måte å frelse verden på.

I 4.Mos.21,4-9 står det at folket syndet i ørkenen og ble bitt av giftige slanger. De ber Herren om å ta bort slangene. Men Herren forordner redningen på sin måte: En kopperslange på en stang, så hver den som var bitt, kunne se på den og leve.

Dette var et profetisk forbilde på Guds redningsaksjon på Golgata, der Jesus ble opphøyet på et kors (Joh.3,14.15). Det som skjedde i ørkenen var Guds måte å frelse Israel på i den situasjonen de var. At Jesus måtte dø på et kors, var Guds måte å frelse verden på. Gud vil vise at frelsen beror på Ham alene.

Og denne frelsen som Gud gjorde i ørkenen var så enkel: En innbydelse til å se og leve ! Troen på og tilliten til Herren er det avgjørende. Frelsen har alltid bestått i å vende seg til Herren, altså ved å tro. Se Jes.45,22; Hab.2,4; Joh.3,36; Rom.1,17; Gal.3,11; Hebr.10,38. 

Forts. i nr. 6 / 2003