I dag er det stort sett enighet om at pietismen var en forferdelig trangsynt åndsretning. Verdslige media taler stadig om hvor om å gjøre det er for folk på Sørlandet og Vestlandet å frigjøre seg fra den pietistiske innflytelsen. Og stort sett virker det som om de har oppnådd det. Det viser blant annet statistikken for skilsmisse og abort, for pillemisbruk og fyllekjøring, og en hel del andre forhold. 

Men ikke bare verdslige media er opptatt av dette. Også i kristne publikasjoner og vitnesbyrd møter vi stadig utsagn som taler negativt om pietismen. Som regel tenkes det da på strenge regler for livsførsel, hva som var tillatt og ikke. 

Bibelen advarer klart mot faren for å bli opptatt på feilaktig måte med detaljerte regler for livsførsel (Matt 23,23; Kol 2,20-23). Men når vi tenker på disse ting, må vi heller ikke glømme de like innstendige formaningene om ikke å skikke seg lik med verden (Rom 12,2; Jak 1,27; 1 Pet 4,1-4). 

La oss se saken litt fra en annen side. 

– Hva er så forferdelig med å si nei til alkohol og andre rusmidler? En unngår å skade seg selv og andre fordi en ikke er herre over det en gjør. En unngår å skjemme seg ut fordi dømmekraften er satt ut av spill. En unngår de perioder da ettervirkninger av rusen herjer i kroppen og gjør en uopplagt. En unngår de sykdommer som slike berusende gifter lett kan føre til. En unngår å være et eksempel som kan få andre, kanskje mer lettpåvirkelige mennesker, til å komme ut i ulykke. En unngår å vikle seg inn i kriminelle foretagende som smugling og narkohandel. – På den andre siden går en glipp av den følelse av frigjorthet og velvære som nytelse av rusmidler kan gi. Men er det egentlig noe å trakte etter? Er det ikke bedre for eksempel med en humor som ikke går over streken, men som en kan sette pris på i full bevissthet?

– Røyking trenger vi vel ikke å si så mye om her. For på dette området overgår de offentlige myndigheter etter hvert de strengeste pietister. Men det underlige er jo at ikke de samme prinsipper gjøres gjeldende overfor alkohol, som er et mye større og kostbarere samfunnsproblem.

– Hva er så galt med å si at seksuelt samvær bare hører heime i ekteskapet? Jo, en kan ikke gi etter for en plutselig lyst. Men på den andre siden unngår en å bli en brikke i det spill av seksuelt press som finnes i det moderne samfunn. En unngår alle de sykdommer som rammer – stundom uten forvarsel – i løsslopne forbindelser. En kan respektere andre, også mennesker av det annet kjønn, for det de er som mennesker, og en unngår alle de "komplikasjoner" og smerter som følger med når folk finner ut at de "ikke passer for hverandre".

– Hvorfor er det galt å tale om at skilsmisse er synd? Gang på gang legges det fram undersøkelser som viser at mye av problemene i vårt samfunn har sin grunn i oppløste heimer. Barna blir rotløse, noe som igjen lett kan føre dem til oppsetsighet og til å mobbe andre. Hvorfor er det galt å hevde at det som er hovedproblemet til dette, ikke burde være tillatt (unntatt i enkelte helt spesielle tilfelle)? Det sies gjerne at det er bedre at ektefeller går fra hverandre enn at de hele tiden skjeller hverandre ut i barnas påhør. Men er egentlig det sant? Det er få ektefeller som ikke opplever uoverensstemmelser og påkjenninger i sitt forhold. Men den overbevisning om at Gud har gitt dem til hverandre for livet, vil være den beste påskynnelse til å finne en vei ut av problemene. Og mange har fått oppleve at da er forholdet dem imellom og kjærligheten til hverandre blitt mye sterkere. Dessuten, hvem kan egentlig stole helt og fullt på hverandre dersom skilsmisse plutselig blir et alternativ? 

– Hvorfor er det galt å reagere på banning? Banning innebærer at en mangler respekt for det hellige, og at en ikke bryr seg om å ha herredømme over det en sier. Da er heller ikke skrittet langt til å bruke ukvemsord mot andre, og til mobbing. Hva er det en går glipp av ved å bare bruke sømmelige og respektfull tale? 

– Hvorfor er det galt å legge vekt på sømmelig opptreden og klesdrakt? Her igjen er det hensynet til andre som er utslagsgivende – hva som passer seg, og som ikke støter eller utfordrer andre. De som liker å kle seg utfordrende, har lett for å legge skylden på andre om de blir antastet. Men er det egentlig så underlig i en syndig verden at noen går over streken når det virker som om grensene for det sømmelige er borte? Hva oppnår en egentlig ved å følge moten i alle ting, annet enn å bruke unødig mye penger, og kanskje til tider te seg slik at det er helsefarlig? 

– Hvorfor er det galt å kreve absolutt ærlighet i økonomiske saker? Akkurat dette punktet har vel folk flest ikke så store problemer med å godta (og skattemyndighetene aller minst). Men i praksis kan det jo hende at en går glipp av en stor fortjeneste om en ikke vil være med på ufine eller tvilsomme forretningsmetoder. På den andre siden unngår en å være redd for å bli avslørt for bedrageri og underslag. Og hva med samvittigheten? 

Listen kunne gjøres mye lenger. Men poenget er å vise at en nøktern, "pietistisk" livsstil er mye mer fornuftig, også fra et allment synspunkt, enn en livsførsel som frigjør seg fra normer. Anklagen mot pietismen på det punktet hvor den vanligvis settes inn, er rett og slett urimelig. Vi ville få et mye sunnere og mer respektfullt samfunn om alle var pietister! 

Men det må sies en ting til om den ekte pietisme (for det finnes også en forvrengt pietisme, som legger mer vekt på perifere ting enn på det viktigste). Det er ikke spørsmålet om livsførsel som er kjernen i denne bevegelsen. Det grunnleggende er (1) å være opptatt med Guds ord, (2) å hjelpe hverandre i troen på Kristus, og (3) å leve i samsvar med kristentroen i verden. Det siste innebærer, i tillegg til det å leve et hellig liv, å hjelpe mennesker i nød, og å vitne for andre om frelsen i Kristus. 

Vi trenger å besinne oss på nytt på de bibelske sannheter som pietismen understreket. Det var nettopp for å ta vare på det viktigste, at den også la vekt på livsførselen.