| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Det er i år 50 år siden Ole Hallesby holdt den berømte radiotalen som ga støtet til den såkalte "helvetesdebatten", der biskop Kristian Schjelderup gikk til angrep på læren om evig fortapelse. I den følgende artikkelen finner vi en nyttig dokumentasjon om hva som skjedde, sammen med en oppsummering av de springende punkter og virkningene av debatten. Når vi tenker på utviklingen siden den tid, og den situasjon vi nå står i, blir dette også en påminning om hvor avgjørende det er at våre tanker og vårt vitnesbyrd om åndelige saker stadig blir korrigert ved det som er "normen", Guds ord slik det er gitt oss i Bibelen. Veiledningen til "fedrene" – de åndelige ledere som har forkynt Guds ord rett – skal være med og hjelpe oss til det (jf. Heb 13,7).
25. januar 1953 holdt professor Hallesby en preken gjennom Norsk Rikskringkasting som siden ble omtalt som vår tids verste og største helvetespreken talt av en norsk teologiprofessor. Hallesby uttalte her blant annet (ordrett sitert):
«Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete. Du vet at du kan ikke og vil ikke dø som du er nå. Du må bli omvendt innen du dør, men du vil ikke omvende deg nå. Vet du at også Satan preker omvendelse. Ja, han preker ofte med tekst fra Bibelen. Da han fristet Jesus i ørkenen, begynte han med å si: «Det står skrevet». Og så siterte han et helt vers fra Det Gamle Testamentet. - Når han preker omvendelse, sier han: «Det står skrevet at du må omvende deg, ellers kommer du i helvete, men sier han, det haster jo ikke slik predikantene alltid forteller. « – Dette er sikkert Satans fineste list. Han får menneskene til å tro at de vil omvende seg – siden. Det gir dem mot til å leve uomvendt. Hvordan kan du som er uomvendt, legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?»
Så langt Hallesby og det omstridte avsnitt av hans preken.
Om jeg dengang, da den ble holdt, bare var i mitt 16. år og relativt ny på veien som en kristen, oppfattet jeg ikke Hallesbys radiotale som en regulær helvetespreken hvor ordet «helvete» kom til å stå i sentrum. Dess mer lød den for meg som en åndsbåren, hjertevarm vekkelses- og omvendelsespre-ken med direkte rett-på-sak tale om tidens og evighetens største alvor.
Personlig kjenner jeg mennesker som etter Hallesbys radiotale bøyde kne i stuen og gav seg over til Gud. Likeledes hørte jeg fortalt om en pinsemenighet på mine hjemtrakter som høylydt priste Gud for profetrøsten (Hallesby) som de hadde hørt i Norsk Rikskringkasting – en overraskende støtte til klar forkynnelse fra uvant hold. Noe tilsvarende hadde man vel ventet så vel fra baptistisk som metodistisk hold, men den gang ei. Som i Den Norske Kirke stod dissenterne splittet i fortapelsesspørsmålet til tross for all økumenisk tale om kristen enhet.
Men når dette er sagt, må det samtidig tilføyes at det var ikke hos dissenterne striden om Hallesbys radiopreken oppstod. For først og fremst vakte talen betydelig oppmerksomhet innad i Den Norske Kirke, og med en biskop på Hamar Bispestol, Kristian Schjelderup, i hovedrollen (som ikke engang hadde hørt Hallesbys preken) fulgte et omfattende ordskifte i pressen om kirkens bekjennelse og læren om de evige helvetesstraffer.
På de følgende sider av Bibelsk Tro vil jeg gjengi biskop Schjelderup og professor Hallesbys uttalelser ordrett slik de kom fram av deres presseinnlegg.
Når det gjelder dette spørsmål om helvete med dets skremmende alvor, ikke minst for syke sinn, finner jeg det riktig å tale helt åpent ut. Og jeg vil da først ha sagt at personlig reagerer jeg så sterkt som overhodet mulig mot de utsnitt av professor Hallesbys tale som har vært gjengitt i pressen. – Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig. Og sikkert ville det være langt mer i pakt med Jesu egen ånd å forsøke og vinne menneskene ved å vise mer kjærlighet og forståelse. La meg her få minne om Grundtvigs mektige salme som er opptatt i vår egen kirkes [Landstads reviderte] salmebok:
"Tvang til tro er dårers tale
hjertet vegrer seg med fynd
tvungen tro ei sorg kan svale
føder mere løgn og synd
Kun til helved kan det tvinges,
men til himlen bare ringes,
frihet følger sannhets ånd.»
Når jeg så blir spurt om hvordan jeg selv ser på læren om evige helvetesstraffer, må jeg åpent svare at hele denne lære forekommer meg ytterst problematisk. Dens bibelske grunnlag er i høy grad omstridt, og sikkert er iallfall at læren selv hverken er av jødisk eller kristen opprinnelse. Forestillingen om et evig straffested for de ugudelige er kommet inn i senjødedommen utenfra, antagelig fra Persia. Den var velkjent på Jesu tid, og Jesus har også selv enkelte ganger kunnet bruke uttrykket «Gehenna» for å understreke livsalvoret og «FORTAPELSENS MULIGHET» slik at det kunne bli forstått av den tids mennesker med den tids verdensbilde. Men noen objektiv lære om helvete har Jesus sikkert aldri tilsiktet. For ham gjaldt det ikke det negative: å skremme med helvete. Men å lære menneskene å vende blikket oppover mot den guddommelige kjærlighets lysende verden. Som det heter i 1. Johs. brev: «Og dette er det budskap som vi har hørt av ham og forkynner: at Gud er lys og det er intet mørke i ham.» – Vi vet alle hvor stort og hvor tungt vårt ansvar i livet er. Og dette ansvar og alvor skal så visst ikke avsvekkes. Men det tilkommer ikke en eneste en av oss retten til å felle dommen over våre medmennesker og deres evige skjebne, enn si fordømme dem til evig straff og pine. La oss heller rette søkelyset mot oss selv og spørre om vi kanskje selv har hovedskylden for at mange mennesker i dag står fremmed og uvillige overfor det kristne budskap. Jeg er glad for at på den ytterste dag er det ikke teologer eller kirkefyrster, men Menneskesønnen selv som skal dømme oss. Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete. Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium. Og for meg personlig kjennes det som en uløselig motsigelse å forene både troen på Gud som en kjærlig far og troen på en guddommelig rettferdighet i menneskenes liv med læren om evig helvetesstraff for alle ikke-troende. – For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion.
Kr. Schjelderup
BISKOP SCHJELDERUP OG BEKJENNELSEN
Jeg hadde bestemt meg til ikke å ta ordet i den avisdebatt som er oppstått i anledning av min tale i Storsalen den 25. januar. Men Biskop Schjelderups uttalelse i Aftenposten og i Arbeiderbladet for lørdag 31. januar gjør det umulig for meg å tie. -
Her står en av kirkens biskoper offentlig fram og fornekter Kirkens bekjennelse og Bibelens Ord om den evige fortapelse. Han sier: For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion. « – I Augustana artikkel 17 har vår kirke i umisforståelige ord uttalt sin tro på den evige fortapelse. Og også her står bekjennelsen på fast bibelsk grunn. – Schjelderup uttaler riktignok at Jesus aldri har tilsiktet noen objektiv lære om et evig helvete. Men det lar seg ikke forene med evangelienes fremstilling av Jesu forkynnelse. Bare i Matteus-evangeliet har Jesus 18 ganger omtalt den evige fortapelse. Og på 9 av disse stedene skildrer han pinen på forskjellig vis. Jeg tror det skulle bli vanskelig å finne særlig mange ledd i Jesu forkynnelse som han gjentar så ofte og så inntrengende. – Biskop Schjelderup og hans meningsfeller mener at den evige fortapelse står i uløselig strid med den fullkomne kjærlighet. Det synes jeg er dristig tale: Jesu kjærlighet står jo himmelhøyt over ethvert menneskes kjærlighet. Og allikevel forkynner han evig fortapelse. Han vet mer om kjærligheten enn noen av oss, derfor vet han også at den ikke er uforenlig med evig fortapelse.
Jeg forstår biskop Schjelderup når han krymper seg ved tanken på den evige fortapelse. Jeg gjør det samme. Og jeg har prøvet alle tenkbare utveier for å komme den forbi. Men alle disse forsøk har vist meg uimotsigelig, at hvis jeg forkaster den evige fortapelse, så må jeg samtidig forkaste Jesu klare ord, og si at Jesus har tatt feil.
Men sammen med den samlede kristne kirke tror jeg på Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, og derfor tror jeg også hans ord om den evige fortapelse. -
Jeg er en personlig venn av biskop Schjelderup. Derfor faller det meg tungt å skrive som jeg gjør i dag. Men det er noe meget alvorlig for vår kirke som her er skjedd. Siden den gamle rasjonalismes dager for over halvannet hundre år siden har ingen norsk biskop offentlig fornektet kirkens bekjennelse.
Ole Hallesby
Professor Hallesbys artikkel gir ikke en riktig fremstilling av denne sak. – Det som foreligger er at professor Hallesby forrige søndag holdt en radiotale hvor han gjentatte ganger brukte uttrykket «helvete», og brukte det som en skremmende trussel, på en måte som måtte virke sjokkerende på mange mennesker. Mot dette vendte jeg meg i en uttalelse som tok avstand fra læren om de evige helvetesstraffer og advarte mot bruken av helvetestrusselen i forkynnelsen. – I sin artikkel hevder professor Hallesby at jeg fornekter den evige fortapelse. Dette er et helt annet spørsmål som jeg ikke uttalte meg nærmere om i min artikkel. – Vi vet alle at det finnes ord av Jesus som kunne nyttes til utmaling av evige helvetesstraffer. – Når jeg har hevdet at Jesus aldri har tilsiktet en slik lære, er det fordi disse ord av Jesus er billedlig tale, som for eksempel når han taler om ormen som ikke dør og ilden som ikke slukkes. Ord som disse, og andre ord av lignende innhold må derfor ikke brukes til å lage skremsler med. Skremsler som forøvrig ikke vil påvirke dem som kanskje aller mest kunne trenge å få lagt livsalvoret inn over seg, men som tvert om kan skade nervøse sinn og støte mange bort. Derfor var det jeg kom med min uttalelse til avisene. Men jeg understreket samtidig livsalvoret og ansvaret, og nevnte uttrykkelig fortapelsens mulighet. Bestemmende også for meg er her Jesu egne ord. Hele Jesu forkynnelse er båret oppe av bevisstheten om menneskets evige ansvar og dets personlige valg. Og han stiller klart opp de to muligheter. Frelse eller fortapelse. Den som ikke vil ta i mot frelsen, lukker seg selv ute fra Gud. Gud vil ikke tvinge noen. Dette er fortapelsens mulighet. Og noe mer tror jeg ikke kan sies herom. For meg iallefall er det umulig å forstå Jesu ord om fortapelsen slik at han med denne tenker på et sted med evig fysisk pine. Vår oppgave er å forkynne Guds frelsende kjærlighet. Denne kjærlighet omfatter alle mennesker. Alvoret i den ligger i at Gud selv har gitt mennesket frihet til å si nei og dermed forspille sin frelse.
Kristian Schjelderup
BISKOP SCHJELDERUPS UKLARHET
Biskop Schjelderups første innlegg var klart. Sluttsatsen lød: «For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion.» – Denne sats kom som en naturlig og klar konklusjon for hele innlegget. – Nu i sitt siste innlegg sier han derimot at den evige fortapelse er et spørsmål som han ikke uttalte seg nærmere om. Det mildeste uttrykk en kan bruke om dette er ve1: UKLART. – De fleste ville visst bruke sterkere uttrykk. – Videre sier han at han i sitt første innlegg uttrykkelig brukte uttrykket fortapelsens mulighet. Og det er riktig. Men han har åpenbart glemt at han satte uttrykket i gåseøyne. – Nu i sitt siste innlegg fastholder Schjelderup i følge Jesu ord fortapelsens mulighet, men tar avstand fra tanken om helvete som et sted med fysisk pine. Dette lyder jo klart. Det er bare den hake ved saken at Schjelderup i sitt første innlegg ikke nevnte den fysiske pine med et ord. Der sa han at evig helvetesstraff overhodet ikke hører hjemme i kjærlighetens religion. Dette er vel nesten litt mer enn uklart. Det er en liten hake til her. Jeg hadde i min radiotale overhodet ikke nevnt den fysiske pine i fortapelsen. Hvorfor springer så Schjelderup til og tar avstand fra den fysiske pine? – Har han ikke hørt min radiotale, men kritiserer den så voldsomt allikevel. – I sitt siste innlegg sier Schjelderup: «Bestemmende også for meg er her Jesu egne ord.» – Dette er jo i sannhet litt å glede seg over, særlig når man sammenholder disse ord med det han uttalte i sitt første innlegg, at tanken om «evig helvetesstraff hverken er av jødisk eller kristen opprinnelse». – Men nu sier Jesus enkelt og klart (uten spor av billedtale) at også legemet blir kastet i helvete (Mat. 5,29 og 10,28). – Er også disse ord bestemmende for Schjelderup? – I så fall hvordan kan han da forkaste enhver fysisk pine? – Altså: igjen uklarhet mildest talt. – Det som er klart hos Schjelderup, nu etter hans siste innlegg, det er at han fastholder fortapelsens mulighet. Men det som ennu er uklart er dette: Er Jesu ord om den evige straff bestemmende for ham? – I sitt første innlegg var han klar: Troen på en kjærlig far står i uløselig motsigelse med læren om evig helvetesstraff for alle ikketroende. – I sitt siste innlegg avsvekker han dette ved å uttale at det er en evig fysisk pine som er uforenlig med troen på Gud som en kjærlig far. Men vi må jo spørre: «Er ikke den sjelelige pine langt verre enn den legemlige?» – Hvordan kan den så forenes med troen på en kjærlig far? – Dette er vel det uklareste punkt i Schjelderups to innlegg. Men kan hende at Schjelderup midt i sine uklare ord selv er klar: Han tror på en evig fortapelse, men han tror ikke på en evig straff. Og med fortapelse mener han så bare det som han slutter sitt siste innlegg med: forspille sin frelse. – Derfor stiller jeg dette spørsmål: Tror Schjelderup Matteus’ ord i kap. 25, 46 om den evige pine eller tror han det ikke? – Tror han det, da er han i overensstemmelse med Bibelen og vår kirkes bekjennelse. Tror han det ikke, så har han brudt det løfte han gav både ved sin preste- og bispeordinasjon. Schjelderup bør holde meg til gode at jeg stiller ham dette spørsmål. Han er jo biskop i vår kirke og skal som sådan veilede både prester og menigheter til liv og lære. I sitt første innlegg har han ikke veiledet, men villedet. Jeg har ikke truffet et menneske som har oppfattet Schjelderups første innlegg slik som han selv har avsvekket det i sitt siste innlegg. Nu får han si menighetene et klart ord. La meg føye til: Jeg har ikke provosert Schjelderup. Det var han som rykket ut mot meg med sine uklare og villedende uttalelser.
O. Hallesby
BOKSTAV ELLER ÅND?
Professor Hallesby har skrevet en artikkel med overskriften «Biskop Schjelderups uklarhet». – Den «uklarhet» han beklager seg over er ikke større enn at han selv øyensynlig klart nok har forstått mitt standpunkt. Men jeg skal gjerne forsøke å presisere det en gang til: - Jeg tror på menneskets evige ansvar. Gud har gitt oss fri vilje og tvinger ingen til salighet. Derfor gis det en fortapelsens mulighet, og denne fortapelsens mulighet blir det i Bibelen pekt på gjennom en rekke billedlige uttrykk. Dens egentlige vesen kjenner vi ikke. Den tilhører den evighetens kategori som ligger utenfor menneskelig fatteevne. Men så meget mener jeg å ha rett til å si ut fra min opplevelse av Guds frelsende kjærlighet i Kristus: Forestillingen om helvete som et sted med evig pine for kropp og sjel, pålagt de uomvendte av en straffende Gud, står i strid med selve ånden i den Gudsåpenbaring vi har fått gjennom Kristus. For meg er det kjærlighetens evangelium jeg kjenner som mitt kall å forkynne.
Helst hadde jeg ignorert professor Hallesbys provoserende forsøk på å katekisere meg. Jeg minner om at den kirke vi begge tilhører har navn etter den mann som talte de sterke ord om den enkeltes umistelige rett til personlig trosforhold etter sin egen opplevelse av Guds ord i Bibelen. Retten til å dømme om et menneskes tro som kristen tilkommer alene Gud. Spørsmålet om forholdet til vår kirkes bekjennelse tilligger kirkens lovlige myndigheter. Jeg tror det av hensyn til frimodigheten innenfor vår kirke og vårt trosliv åpent må sies at Hallesby ingen særrett eller særmyndighet har i noen av disse henseender. – Når jeg allikevel svarer på hans spørsmål, er det av hensyn til de mange hvis sinn tynges av helvetestrusselen.
Mitt svar er:Jeg tror ikke Jesu ord i Mat. 25,46 kan tas bokstavelig, og jeg tror ikke det kan forstås riktig uten i sammenheng med Jesu hele øvrige forkynnelse. Ordene er brukt for sterkt å understreke livsalvoret og menneskets eget ansvar. Men de hører inn i en billedtale. – Enhver teolog vet at de enkelte bibelsteder ikke kan løsrives og forstås uten i sammenheng med evangeliet som helhet. Også for meg er Jesus den eneste avgjørende autoritet i disse spørsmål. Hans ord er den veiledning vi har fått. Men Jesu ord danner en levende enhet som må forstås i ånd og sannhet. Enhver isolert bokstavtolkning umuliggjør seg selv. – Ordet i Mat. 25,46 danner avslutningen på Jesu mektige skildring av dommen på den ytterste dag. Men hans fremstilling er billedlig. Og skulle vi virkelig gjøre alvor av å ta denne fremstilling bokstavelig, uten sammenheng med Jesu forkynnelse forøvrig, måtte professor Hallesby selv komme i uløselig motstrid til Bibelens lære på et meget sentralt punkt.
Ordene i Mat. 25 lyder: «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslagene skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, likesom hyrden skiller fårene fra gjetene. Og han skal stille fårene ved sin høyre side, men gjetene ved den venstre. Da skal Kongen si til dem ved sin høyre side: «Kom hit, I min Faders velsignede! Arv det riket som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt For jeg var hungrig og I gav meg å ete, jeg var tørst og I gav meg å drikke. Jeg var fremmed og I tok imot meg, jeg var naken og I kledde meg, jeg var syk og I så til meg. Jeg var i fengsel og I kom til meg. – Da skal de rettferdige svare ham og si: «Herre, når så vi deg hungrig og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?» – Og Kongen skal svare og si til dem:» Sannelig, sier jeg eder: «Hva I har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har I gjort mot meg.»
Da skal han også si til dem ved den venstre side: «Gå bort fra meg, I forbannede, i den evige ild, som er beredt Djevelen og hans engler. «For jeg var hungrig og I gav meg ikke å ete. Jeg var tørst og I gav meg ikke å drikke. Jeg var fremmed og I tok ikke imot meg. Jeg var naken og I kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og I så ikke til meg.» – Da skal også de svare ham og si: «Herre, når så vi deg hungrig eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel og tjente deg ikke?» – Da skal han svare dem og si: «Sannelig sier jeg eder: Hva I ikke har gjort mot en av disse mine minste, det har I heller ikke gjort mot meg!» – Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv. « -
I denne skildringen av dommens dag dømmes menneskene etter sine gjerninger alene, uten hensyn til alt det som ellers er sentralt i forkynnelsen: omvendelse og tro, forsoning og nåde.
Skal Mat. 25,46 tas bokstavelig, måtte også dette om frelse ved gjerninger alene tas bokstavelig. - Det er et ord av Paulus som sier at «bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende.» – Hvis Ånden levendegjør Guds ord for menighetene gjennom vår forkynnelse, da er vi i den rette overensstemmelse med Bibelen og vår kirkes bekjennelse. Skulle de ikke lenger høre hjemme i vår norske kirke som ikke tar ordet om den evige pine bokstavelig, da ville det sannelig bli god plass i kirken. – Jeg minner om hva en erfaren sjelesørger i høy kirkelig stilling har skrevet: «Jeg har truffet mange mennesker som har følt seg bundet av Guds ord til å fastholde tanken om evig pine, men ingen av dem har – så langt jeg har forstått det – våget å fastholde den når noen av deres kjære gikk bort, selv om det skjedde i åpenbar vantro tilstand.» – Han karakteriserer professor Hallesbys forsøk på å gi den evige pine en slags rasjonell begrunnelse som «kristelig helt ugjennomførlig, ja, like til trosfarlig.» Og uttaler med full rett at innvendingene mot læren om den evige pine så visst ikke er født av vantro: «De er sprunget frem av erfaring, av det troens syn på Gud som er gitt oss gjennom Jesus Kristus.» – Enhver sjelesørger vet at truslene om evige helvetesstraffer kan gjøre ubotelig skade i syke og umodne sinn. Også hos kristne mennesker ellers kan helvetesangsten bli en tyngsel som ødelegger enhver frimodighet og glede i deres kristenliv. Og for mange kan helveteslæren bli en direkte hindring for å finne frem til kristen tro. – Hvis professor Hallesby virkelig mener at et syn på Jesu budskap som det jeg har gitt uttrykk for, er uforenlig med forutsetningen for preste- og bispegjerningen i vår norske kirke, er det hans selvfølgelige plikt å gjøre henvendelse derom til de rette kirkelige myndigheter. – Noen ytterligere avisdiskusjon om disse spørsmål ønsker jeg ikke å delta i.
Kristian Schjelderup
TO BISKOPER OG EN DOMPROST
Det har forundret meg at de fleste innlegg mot min radio-tale har vært så heftige, ja, voldsomme. Dette har gitt meg mange tanker. Kan man ikke høre ordet «helvete» uten å bli heftig? –
Også biskop Schjelderup har i sitt siste innlegg latt seg friste til å slå over i denne tonen med personlige utfall mot meg. Dette undrer meg – så meget, fordi det var jo han som først angrep meg, og det for en oppbyggelig tale han ikke hadde hørt. – Schjelderup vil ha slått fast at Hallesby ingen særmyndighet har til å kontrollere bispers og presters lære. Der står jeg helt sammen med ham. Den rett har i følge Guds ord ethvert medlem i Kristi kirke. Ja, ikke bare rett, men plikt. – «Prøv åndene om de er av Gud!» står det i 1. Johs. 4, 1. – «Vokt dere for de falske profeter «sier Jesus i Mat. 7, 15. –
Når Schjelderup oppfordrer meg til å anmelde ham hos de rette kirkelige myndigheter på grunn av hans fornektelse av kirkens bekjennelse, så har han fullstendig misforstått min opptreden mot ham. Jeg er ikke ute på kjetterjakt. Dessuten vet jo Schjelderup like godt som meg at det praktisk talt ikke finnes læretukt i vår kirke. – Nei, jeg er ikke ute for å skade noen, men for å hjelpe våre menigheter mot den forvirring og villedelse som de to biskoper i disse dager har frembragt. – Jeg tviler ikke på Schjelderups gode beveggrunner. Og jeg synes at han heller ikke burde tvile på mine. –
Så minner Schjelderup meg om Luthers og vår kirkes sterke poengtering av den enkeltes umistelige rett til personlig trosfrihet. Som om jeg skulle ha antastet den. Jeg har jo selv i min ungdom vært liberal teolog. Men jeg tenkte ikke et øyeblikk på å bli prest, så lenge jeg med min trosfrihet nektet kirkens bekjennelse. – Etter den liberale teologis vanlige mønster søker Schjelderup å omtolke og bortforklare Jesu enkle og klare ord om helvete ved hjelp av «billedtale» eller «bokstav og ånd». – Men faktum er at alle kristne kirker gjennom alle disse 1900 år har oppfattet Jesu ord akkurat som de lyder. Altså er Schjelderups lære i strid ikke bare med vår kirkes bekjennelse (Augustana art. 17), men med alle kristne kirkers bekjennelse. –
I sitt siste innlegg trekker Schjelderup også Biskop Marthinussen inn i striden. Og det er jo forståelig at han ønsker den støtte han kan få. – Nu har Marthinussen selv rykket ut og meddelt at han tror på en evig fortapelse, men ikke et evig helvete, og til forskjell for Schjelderup har han uttalt seg meget klart. – Også Domprost Dietrichson har uttalt seg. Han er ikke så klar. Han har heller ikke hørt min radiotale og polemiserer mot tanken om en fysisk pine, som ikke var antydet i min tale. Hva Dietrichson tror om et evig helvete uten fysisk pine blir ikke helt klart. Men det forvirrende ved Dietrichsons uttalelse er dette at han indirekte understøtter Arbeiderbladets tanke: At kirken hadde «avskaffet» helvete i og med at ordet «helvete» i annen trosartikkel var ombyttet med «dødsriket». – Dietrichson vet at dette var en rent språklig rettelse: I grunnteksten står dødsriket og ikke helvete. Jesus for jo ikke ned til helvete, men til dødsriket. (Luk. 23, 43) – Men når Dietrichson så sier at denne rettelse var diktert av ønsket om å fjerne et så sterkt uttrykk i bekjennelsen, så er han på villspor. Kirken kan dog ikke foreta en rettelse i et av sine bekjennelsesskrifter som ville komme i strid med et annet av kirkens bekjennelsesskrifter (Augustana 17) – Dette er i høy grad forvirrende og villedende tale av en som ifølge sin stilling (domprost) har en spesiell plikt til å veilede både prester og menigheter. – Denne strid viser oss til fulle at den liberale teologi ikke er død. Og en tid fremover slipper vi vel å høre denne forvirrende tale. – Det er tungt for meg å gå imot disse mine venner. Og særlig fordi disse har lett for å bedømme striden slik at deres uoverensstemmelse med kirkens bekjennelse gjelder bare et enkelt ledd i troen, etter deres mening også et perifert ledd.
Men striden gjelder nok noe meget mer. Den gjelder forholdet til Guds inspirerte ord. Bøyer vi oss for det inspirerte ords budskap om Guds frelsesåpenbaring i Kristus, eller tiltror vi oss evne til å rette og forbedre dette budskap?
Her går delet mellom positiv og liberal teologi.
Ole Hallesby
Først og fremst er det verd å merke seg både biskop Schjelderups opptreden og dernest hans takling av denne sak. – At en høyst begavet, norsk biskop med fagteologisk doktorgrad kunne gå til pressen med kritikk av en tale han ikke hadde hørt, samt fremholde synspunkter som ikke engang ble berørt i Hallesbys preken, faller på sin urimelighet.
Etterlyser man overhodet Schjelderups fortapelsessyn, blir man sjokkert over biskopens villedende tale. – Visst avslører han seg som en mester i religiøse floskler og ordspill, men når det gjelder Bibelens alvorligste spørsmål om fortapelsens realitet, opptrer han som en bekjennelsesløs flyktning som gjennom hele sin bispetid er på flukt bort fra evighetsalvoret i Guds ord.
Når så Hallesby i sitt siste innlegg vedstår at han i sin ungdom stod for en liberal teologi og av den grunn ikke ville bli prest, gikk Kristian Schjelderup den motsatte vei. Framfor en umiddelbar fratredelse fra preste- og bispestilling, sendte han 15. juni 1953 et brev til det daværende Kirke- og Undervisningsdepartement, som bare 3 dager etterpå (18. juni 1953) forelegger det samme dokument for rikets biskoper og de 2 teologiske fakulteter til uttalelse om hvorvidt hans fortapelsesvirvar har krenket kirkens bekjennelse eller ei. Med unntak av Bjørgvin-bispen Ragnvald Indrebø og Menighetsfakultetets uttalelser, ble de øvriges svar å betrakte som ytterst uklare og famlende. Med brev av 20. oktober samme år lot Departementet biskopenes og fakultetenes uttalelser havne hos professor dr. jur. Frede Castberg med bønn om hans konstitusjonelle og juridiske vurdering av saken. Dette medførte at departementet ifølge Castberg ikke kunne finne at biskop Schjelderup på noe punkt hadde stilt seg «utenfor» bekjennelsen eller satt seg ut over den bekjennelsesplikt som etter gjeldende bestemmelser påhviler ham som biskop i Hamar bispedømme. Og med den verdslige statsmakt som sin nærmeste støtte, satt han på Hamar bispestol i 16 år til sin avgang i 1964. –
Om Kristian Schjelderup av mange ble betraktet som "en lidende Herrens tjener" under kirkestriden, stemmer ikke martyrbildet av ham med den faktiske virkelighet, for en falsk profet og en villeder av Guds ord kler ikke en slik benevnelse.
(Del 2 kommer i neste nr.)