Hva er din og min viktigste oppgave når vi vil være med i en kristen kirke? Her tenker jeg ikke spesielt på den synlige kirkestruktur – altså om vi er med i en statskirkemenighet, en frikirke eller en annen kirkelig sammenheng. Nei, jeg tenker først og fremst på det helt personlige forhold til kirkens herre, Jesus Kristus. 

For at ingen skal være i tvil om mitt utgangspunkt, vil jeg presisere at det ikke er vår oppgave så å si å granske hjerte og nyrer – men jeg går ut fra den kjensgjerning at mange i Norden fortsatt er medlemmer i en synlig kirkelig sammenheng. Hvordan det så virkelig står til, om den enkelte har den frelsende og sanne tro på Jesus, det vil jeg ikke komme inn på her. Jeg vil bare nevne at det i mange kirkebønner forekommer et ønske og en bønn til Gud om at vi må bli bevart i en sann tro til det evige liv. Denne uttrykksmåten må – hvis den ikke skal være uten mening – innebære at det finnes en risiko for at vi mennesker kan leve i et bedrag (en falsk tro) og på tross av en ytre tilslutning til kirken likevel gå glipp av troens mål, sjelens frelse, 1 Pet 1,9. 

På et tidspunkt talte Jesus til en stor skare av disipler – altså ikke bare de tolv særlig utvalgte. Og ved den anledning sa Jesus til dem, som altså hadde sluttet seg til den flokken som ville følge ham: "Hvorfor kaller dere meg: Herre, Herre! – og gjør ikke det jeg sier?" Luk 6,46. 

Disse ordene innebærer en rystende avsløring, som ingen bekjennende kristen kan komme utenom: Man kan saktens ha en masse riktige ord i sin munn, men hvis man i praksis ikke handler etter Jesu ord og anvisning, så er det nettopp fare for å havne i det store bedrag. Mange vil endog på dommens dag få vite at Jesus aldri har kjent dem, selv om de har brukt Jesu navn til å gjøre undergjerninger og har profetert i Jesu navn, Matt 7,22. 

Hva kan dette si til deg og meg med tanke på vårt personlige liv i troen på Jesus som vår Frelser og Herre? Han vil nemlig være begge deler på samme tid. Selv om ingen blir frelst ved gode gjerninger, må det ikke legges skjul på at nettopp den sanne tro vil komme til uttrykk i gode gjerninger. 

Vi kan bare nevne et enkelt apostelord i den forbindelse: "For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger"‚ Tit 2,11-14. 

Her skal bare skytes inn at apostlenes ord og lære har samme autoritet for oss som Jesu egen undervisning, jf. Luk 10,16: "Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg." Vi må altså legge nøye merke til både Jesu egen undervisning og apostlenes brev i Det nye testamente. 

Hvordan kan vi (jeg!) så overføre dette til vår (min) hverdag i troen på Jesus? 

Her er det viktig å gjøre det klart for seg at Jesus ikke prøvde å lokke noen til etterfølgelse ved i første omgang å skjule de barske realiteter for dem som ville slutte seg til den flokken som fulgte ham. Hør bare hva han kunne si ved en anledning, som i en dansk bibelutgave har fått overskriften "Etterfølgelsens vilkår": 

"Mens de gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går! Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til. Men til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far. Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike. Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme. Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike", Luk 9,56-62.

I sannhet kan vi si at Jesus toner rent flagg om de omkostninger som kan være forbundet med å ville følge ham. Nettopp ordene "Følg meg!" sa Jesus ved flere anledninger. 

På et annet tidspunkt var det en mann, som på mange måter levde et eksemplarisk liv, som etter en samtale forlot Jesus fordi Jesus helt nøyaktig rørte ved det ømme punkt i hans liv. Mannen var bundet av kjærlighet til penger og rikdom, og det var en hindring som Jesus ville løse ham fra. Men det endte altså med at mannen gikk fortvilet bort, jf. Luk 18,18-23. 

Jeg tror vi har noe å lære av Jesus her. Det ser for meg ut til at mange ledere og medarbeidere i kristne forsamlinger er redd for å miste tilhengere (for å bruke et uttrykk som kanskje er litt misvisende). Derfor nøyer man seg i første omgang med å forsøke å lokke folk inn (ikke i Guds rike, men i et forsamlingslokale eller lignende!). Og så sier man at målet helliger midlet. Vi må endelig unngå å støte folk, derfor skal vi først vise dem kristendommens positive sider. Jesus blir fremstilt som en snill og forståelsesfull mann som kan hjelpe til med å løse alle våre jordiske problemer. Deretter er det så meningen at han også skal hjelpe oss med syndenes forlatelse og det evige liv. Men det skal så å si gjemmes til litt senere, når folk er blitt mer mottagelige. Hvem har vi egentlig lært det av? Neppe av Jesus. 

Hør, hva han sa i en annen konkret samtalesituasjon: "En i mengden sa da til ham: Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg! Men han sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere? Han sa til dem: Se til å ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod. Han fortalte dem så en lignelse og sa: En rik mann fikk stor avling av jorden sin. Da tenkte han ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo ikke rom nok til å samle min avling i. Og han sa: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvebygningene mine og bygge større. Der vil jeg samle hele min avling og mitt gods. Så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro – et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet? Slik er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud"‚ Luk 12,13-21. 

I stedet for å hjelpe mannen med et påtrengende problem i en arvestrid, tar Jesus fatt i et mye større problem, nemlig materialismen. Skulle ikke en slik framgangsmåte hjelpe oss til å tenke rett også i dag? Jeg er overbevist om det. Derfor går det ikke an å forsøke å finpusse det kristne evangelium, så det kan passe i folks smak og behag. Nei, vi må tilbake til Jesus og apostlene når vi skal forsøke å finne veien – også i en tid som av mange kalles en ny tid. 

Før jeg avslutter, vil jeg understreke at mit anliggende med dette innlegget ikke er å sette opp en fasitliste for hvordan vi skal leve som kristne i hjemmet, på vår arbeidsplass, blant naboer og i andre nære sammenhenger på det menneskelige plan. Nei, jeg har forsøkt å ta fram noen ting med tanke på det åndelige rike – som vi synger om i en salme: "Stiftet Guds Sønn har på jorden et åndelig rike". 

Her må vi arbeide med åndelige redskaper og virkemidler. Det vil bære frukt til rette tid. Som apostelen sier: "Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham. Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste. Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett. La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk"‚ Gal 6,6-10.