Men den øverste munnskjenken tenkte ikke på Josef, han glemte ham. (1 Mos 40,23) 

I årevis hadde Josef speidet etter en mulighet til å slippe ut av fengselet. Uskyldig var han blitt dømt til denne uverdige stillingen. Skjønt han opplevde at Gud også i disse kår var ham nær. 

Endelig synes det å lysne når fikk kontakt med to ansette personer. Begge hørte de med i den nære kretsen rundt farao, munnskjenken og bakeren. Han tydet drømmen til begge og munnskjenken gikk en lys framtid i møte. 

Josef ba ham huske hans stilling da han kom til heder og verdighet igjen. Han satt uskyldig dømt i fangehullet. Forventningene var store den første tiden. Hvert steg som nærmet seg, kunne komme med budet: Du er fri! Men hver gang gikk de forbi. 

Aldri kjenner en seg mer glemt enn når de store forhåpninger brister. Når venners løfter ikke holder og en er overlatt til den bitre tausheten. I slike stunder er ikke veien lang til å føle at en også er forlatt av Gud. Josef må ha kjent seg forkastet av Gud og mennesker. 

Skriften sier "to fulle år" gikk. Det ble lange år fylt med mange hvorfor. 

Mange sliter med en lignende glemsel. Livets prøvelser og livets skyggesider kan være så mange. Noen ganger uforskyldt, andre ganger selvforskyldt og smerten blir ikke mindre av det. Glemt av mine nærmeste, glemt av venner, glemt av det sosiale nettverk osv. Du kjenner til dette mørket? 

Glemt av Gud? Aldri! Følelsen av å være glemt kan komme med stor kraft. Men den taler ikke sant. "Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg!" (Jes 49,14-15)