Det er vår! Solens livgivende stråler har forvandlet naturen. Etter en lang vinter er det atter vår i Norge. Og vi gleder oss over den. Livet veller frem overalt. Utelivet har begynt. Unge og eldre gleder seg over det varme og milde været. Stolte mødre triller rundt med sine små barn. Barna ler, smiler og er ivrige. Sol og varme vekker trang til lek og aktiv utfoldelse. De små barna er full av liv. De vet ikke hvor heldige de er! De får leke og leve for Guds ansikt, for ham som gav dem livet. De er heldige de barna som får leve…

Det å få leve er ikke selvsagt i Norge. Mange barn drepes før de ble født. De fikk aldri oppleve livet! Døden innhenter dem allerede i mors mave. Ingen vår fikk de oppleve. Ingen sommer med sol og glede. Ingen omsorgsfull mor eller påpasselige far fikk overvåke deres livfulle lek. De er ikke her. Men de skulle ha vært her mellom oss. 

Heller ingen grav fikk disse barna. Deres små kropper ble drept, revet i stykker av legens harde og kalde stålinstrumenter, deretter kastet som biologisk avfall i sykehusenes søppeldunker. Til sist ble de destruert. Utslettelsen var total. Ingen synlige spor er igjen etter dem. Heller ingen gravstein er reist til minne om det livet som var begynt, men som brått og nådeløst ble slukket. Angrende kvinner og menn har ingen grav å gå til. Men minnene er der, de usynelige sporene og samvittighetens dom. 

Røsten av blodet til disse ufødte barna roper til Gud fra jorden (1 Mos 4,10). Gud ser dem og Gud vet om dem, han som startet deres liv, han som hadde tanker for dem, han som hadde et liv i vente for dem, men som mennesker i sin uhyggelige selviskhet, ansvarsløshet og mord overgav til døden. 

Gud Fader er skaper av alt liv og Guds Sønn, vår Frelser Jesus Kristus var medskaper. Bibelen lærer oss at alt som er skapt er en eneste stor kjærlighetsgave fra Gud Fader til Guds Sønn. Kolosserbrevet sier oss at alt er skapt i Kristus, ved Kristus og til Kristus (Kol 1,16). Alt liv høre egentlig Jesus Kristus til. Han har retten på det. Alt er skapt for Hans skyld. Han har eiendomsretten på de små barna som ble drept før de fikk se dagens lys. Ja, han har dobbelt rett på dem. Han gav også gitt sitt blod til frelse for disse barna. Han har både fått dem skapt til seg og kjøpt til seg. De skulle ha vært hans. 

I oldkirken regnet de det for å være det største av alle mord å drepe barnet i mors liv. Jeg tror det er sant. Intet liv er mer forsvarløst og hjelpeløst enn det velse ufødte barnet. Fosterdrap er i virkeligheten uttrykk for et demonisk angrep på Jesus Kristus selv. Han var også et foster en gang i Marias liv. Han måtte nemlig prøves i alt som hørte menneskelivet til, også det å være barn i mors liv, for å bli vår frelser. Jesus vet også hva det vil si å bli truet på livet. Josef og Maria måtte flykte med ham som lite barn til Egypt for å unnslippe kong Herodes sine bødler (Matt 2,13-23) 

Hans øyne våker i dag over alle ufødte barn som blir båret under sine mødres hjerter. I Salme 139,16 står disse berømte ordene: Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet. Hans øyne ser også dem som tar disse små barnas liv. 

Hva skjer med de drepte barna? Et vondt og vanskelig spørsmål. Et svar er ikke lett å gi, men vi kan i hvert fall i bønn og påkallelse få overlate dem i Kristi barmhjertige og guddommelige varetekt. 

På dommens dag skal han som er Livets Høvding (Apg 3,15), stille de ugjerningene som disse barna ble utsatt for frem som vitner mot deres bødler. Mødre og fedre som overgav dem til døden, leger og sykepleiere som utførte de skjendige drapshandlingene og lovgiverne som gav retten til å drepe barna, skal alle stilles til ansvar for det de har gjort. Dommen kommer, og den vil være nådeløs mot den som ikke viste nåde. Den vil være hard og ubarmhjertig mot den som ikke omvendte seg fra sin synd. Gud skal hevne disse barnas liv. Deres blod roper fortsatt til ham fra jorden. Men de er ikke glemt. Samtidig har Gud nåde og frelse å gi til den som overlot sitt barn til døden, men da må synden erkjennes og bekjennes med det rette navn. 

Vi får glede oss over livet, vår, sol og varme. Men glem ikke det ufødte liv. La oss kjempe for livet. La oss trygle Gud vår Far i himmelen om å gripe inn slik at drapenes tid snart kan være forbi. Lev i bønn om en ny tid for vårt land og folk. Vi må vende om til Gud og til barna! 

Sokneprest Carl Torp gav i 1975 ut en bok som han kalte – Prest i Norge. Et av kapitlene i boken har han kalt "vekkelse". I den forbindelse skriver han om kjempevekkelsen som kan komme. Denne vekkelsen knytter han sammen med fosterdrapene. Han skriver: …Den dag Norges mangfoldige tusen barnemordere virkelig til bunns og grundig våkner opp fra sine djevelske gjerninger, vil de søke kirke og andre kristne forsamlinger, sikkert fortvilet og gråtende spørre. Hva skal vi gjøre, vi som har myrdet våre egne, eller andres barn, fremtidens norske folk? Fins det nåde for slik villfarelse og grenseløs materialistisk livsnytelse og egenkjærlighet? Tenk om denne vekkelsen kunne bli en realitet! La oss be om og arbeide for det.