Av Johann Franck
Jesus, du min glede,
du mitt æresklede,
Jesus, all min skatt!
Å, hvor lenge, lenge
skal meg nøden trenge
før jeg får deg fatt?
Jeg står fram
for deg, Guds Lam,
du som all min synd har båret
og til brud meg kåret.
Under dine hender
jeg for mine fiender
sikker er og fri.
La da Satan knurre,
og la verden murre,
Jesus står meg bi.
Selv om nød
og harde støt,
død og helved kan forskrekke,
Jesus skal meg dekke.
Bort, du gamle drage,
bort all dødens plage,
bort, all frykt og sorg!
Verden hatet slynger,
jeg står her og synger
i en sikker borg.
Himlens makt
skal holde vakt.
La så jord og avgrunn brumme,
de skal nok forstumme.
Bort fra sinn og øye,
alt som vil fornøye,
Jesus er min lyst.
Bort, du falske ære,
deg vil jeg unnvære,
jage fra mitt bryst.
Sorg og nød,
kors, spott og død,
hva kan meg fra Jesus skille,
om jeg lider ille?
Alle dere tanker
som i verden vanker,
sier jeg farvel.
Og i dere synder
som slik lyst forkynner,
har jeg ingen del.
Bort, du prakt
og hovmods drakt!
Deg, du liv med mørkets laster,
glad jeg fra meg kaster.
Sorgens ånder vike!
Med sitt gledesrike
trer nå Jesus inn.
Har jeg Gud i hjertet,
må selv bitter smerte
skape fryd i sinn.
Om jeg her
foraktet er,
er du i mitt kors til stede,
Jesus, du min glede.
Johann Franck 1653
(Fra Det evangelisk-lutherske kirkesamfunns Salmebok)
