| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Dette emnet handler om det kristne livet. Vi sier gjerne i dag - et emne innen den kristne etikken, men da må vi passe litt på. Vi må ikke falle i lovisk tenkning om etikken. Den loviske tankegangen er slik: For å leve Gud til behag i ekteskap og familieliv, må jeg sette alt inn på å leve i samsvar med Bibelen på dette området. Men høres ikke dette rett ut? Jo, etter loven er dette rett. Men som kristne må vi ha et annet utgangspunkt. Alle emner om det kristne livet, inkludert læren om ekteskapet må sees i lys av Jesu kors og evangeliet. Den evangeliske tankegangen om ekteskapet er slik: Jesus Kristus kjøpte meg fri fra alle mine synder og hele min ufattelige syndeskyld på korset på Golgata. Han har kjøpt meg fra lovens åk og forbannelse. Jeg blir frelst ved troen på Jesus Kristus alene. Loven er ingen frelsesvei. Den avslører meg som en synder som står uten ære for Gud. Den får meg til å erkjenne at jeg er helt fortapt i meg selv. Og skal jeg bli frelst er det utelukkende på grunn av Guds rike nåde for Kristi skyld. Ved å motta Guds nåde og komme til troen, renser Gud vår samvittighet for døde gjerninger, som er lovgjerninger. Samvittigheten som før var tynget og ufri ,blir nå fri, lett og glad. Har du erfart dette? Ja, jeg har erfart det. En jublende glede fyller hjerte og sinn. Og da skjer det noe i ditt hjerte. Du får nemlig en indre trang til å leve for Gud. En ny lyst til Guds bud og vilje som ikke var der før.
Dette kan vi tydelige illustrere ved å se på formaningene i Det nye testamentet. Formaninger er loven anvendt på kristne (lovens tredje bruk). En formaning kan vi definere som påbud om rett kristen livsførsel, ofte gitt i oppmuntringens form. Et eksempel fra Ef 4,1: Jeg formaner dere altså, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med. Kallet er her kallet til frelse. Noe større kall enn dette finnes ikke. Har du mottatt dette kallet og blitt frelst? Lev da i samsvar med kallet. Adelskap forplikter sier vi. Er du et Guds barn? Lev da som et Guds barn!
Hvorfor skrive om hva Bibelen sier om ekteskap og ensliges stand? Det er mange grunner til det. For det første er dette et emne som er aktuelt for alle kristne og alle mennesker til enhver tid. For det andre driver den dypt tragiske utviklingen på dette området i vår tid, både innenfor og utenfor de kristne menighetene, oss til å si hva Bibelen lærer i disse spørsmålene. For det tredje lever vi langt inn i avslutningsfasen av denne tidshusholdning. Og ut fra Bibelen er det tydelig at det vil oppstå store vansker i på det samlivsetiske feltet like før Jesus kommer igjen. Satan raser i sin villskap mot ekteskap og hjem. Han vil gjøre alt han kan for å ødelegge hjemmene i vårt samfunn, og ikke minst de kristne hjemmene.
Hjemmet er samfunnets grunncelle. Det vet Satan inderlig vel. Skal han få bryte ned samfunnet og skape kaos, er det mest strategisk at han målbevisst rettet sitt angrep nettopp her. Dette er den egentlige grunnen til at vi i dag oversvømmes av all slags ugudelighet og synd på det sjette buds område: Skilsmisser, utroskap, perversiteter som homofili og incest, vold, voldtekt, sex før ekteskapet og det verste av alt – fosterdrap. Det er blitt sagt at i endetiden vil det komme en allmenn demonbesettelse på tre områder, som er seksualiteten, økonomien og religiøsiteten. Dette er meget tydelig i dag. Men det vil bli verre. Mange som bekjenner Jesu navn, vil sette sine syndige lyster høyere enn Gud i endens tid. Skriften sier: Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortal-ende, overmodige, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle. Slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. 2 Tim 3,1-4. Apostelen skrev: …elske sine lyster høyere enn Gud. Disse menneskene ville elske Gud, men sine lyster ville de elske enda høyere.
Forutsetningen for inngåelse av ekteskap er gjensidig kjærlighet mellom en mann og en kvinne. Bibelen har et opphøyet syn på kjærligheten. Den beskrives som noe stort og fint. Kjærlighetens høysang finner vi i 1 Kor 13:
«Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt» (1 Kor 13,4-7).
Det greske ordet for kjærlighet som er brukt i bibelteksten overfor, er for det første agape. Det betyr den fullstendig uselviske (ikke-egoistiske) kjærligheten, kristen nestekjærlighet og Guds kjærlighet til menneskene. Denne kjærligheten må være en viktig del hos alle som vil bygge og trygge ekteskapet. Kjærlighet er altså langt mer enn en følelse. Kjærlighet innebærer en bestemt holdning med vilje til å tjene, tilgi, være velvillig, ofre, og gi avkall på sitt eget av hensyn til den andre part.
Vårt norske språk er fattig når det gjelder å beskrive kjærligheten. Ordet «kjærlighet» skal favne over en rekke forskjellige forhold av følelsesmessig art. Det greske språket er mye rikere og har fem ulike ord som dekker vårt ene. Agape har vi alt nevnt. I tillegg har vi:
2. Eros: Den romantiske, sentimentale og lidenskapelige kjærligheten. Blir ofte beskrevet i sanger og dikt.
3. Epithumia: Den seksuelle kjærligheten. Uttrykker den fysiske lengselen etter hverandre. Negativt beskriver den det sanselige begjæret.
4. Fileo: Vennskap, fellesskap og kameratslig form for kjærlighet.
5. Storge: Den kjærlighet som naturlig rår mellom foreldre og barn. Kjærligheten som gir trygghet, tilhørighet og fortrolighet. Storge beskriver den kjærlighet som gir ubetinget omsorg og et tilfluktssted uten at man først må ha gjort seg fortjent til det.
I et godt ekteskap finnes alle disse fem typene kjærlighet. Agapekjærligheten er likevel den viktigste. Den er plattformen som bærer de andre, og som trygger ekteskapet om de andre typene av kjærlighet skulle avta.
I Efeserbrevet kap 5,25 oppfordres mennene til å elske sine hustruer. Ordet for å elske her er verbformen av agape!
Nå dette er sagt, så finnes det noe uforklarlig ved kjærligheten. Vismannen Agur i Salomos Ordspråk kapitel 30 undrer seg over tre ting og fire som han ikke forstår;
«Ørnens vei på himmelen, ormens vei over steinen, skipets vei på havet, og mannens vei til en jomfru.» Ordsp 30,19
Han forstod ikke en manns vei til en jomfru, altså til en ung og ugift kvinne. Hvem kan egentlig forstå kjærligheten fullt ut? Svaret er at det kan ikke noe menneske, men bare Gud som har skapt den og lagt den fine evnen til å elske det annet kjønn ned i oss.
Gud har tenkt store tanker om ekteskapet! Og Gud vil ekteskapet! Han har innstiftet det og satt det til vern om menneskeverdet, kjærligheten, troskapen, barna og familien. Ekteskapet ble innstiftet i Edens hage før syndefallet, og det er en skaperordning til beste for barna, hustruen, mannen og samfunnet.
Gud har gitt mann og kvinne livskraft til å starte nye menneskeliv. Mennesker som skal leve i all evighet. Disse barna vil Gud skal ha den beste og tryggeste rammen rundt seg. Og den beste rammen er en far og en mor som lever sammen i et offentlig og forpliktende fellesskap - ekteskapet!
Ekteskapet er ingen privatsak i følge Guds Ord. Bibelen regner det som en selvfølge at det to som lever sammen, har inngått et forpliktende fellesskap som menneskene rundt dem er klar over. Ut fra Bibelen kan vi si at ekteskapet har følgende sider:
Alle ekteskap har en åndelig side. Alle mennesker, om de er kristne eller ikke, står dypest sett ansvarlige overfor Gud med sine ekteskap. Det gjelder om de lover hverandre troskap innfor Guds åsyn eller ei. «Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille.» Mark 10,9.
Det er Gud som dypest sett har ført de to sammen, og når han har sammenføyd disse, skal ingen mennesker skille dem. Dette ordet gjelder alle mennesker som gifter seg.
Det er naturlig for kristne å gifte seg i en kirke eller i et kristent forsamlingshus. Og det kjennes naturlig å love hverandre troskap innfor Gud, inntil døden skiller dem ad. De vil på denne måten understreke at samlivet skal leves innfor Guds åsyn.
Men det er ikke nødvendig å gifte seg i en kirke for at ekteskapet skal være gyldig. Et ekteskap er like gyldig i Guds øyne om det blir innstiftet hos byfogden. Hovedsaken er at det er blitt en offentlig sak. Fra nå av hører disse to sammen i et forpliktende felleskap.
Ekteskapsinngåelsen skal ha en eller annen form for offentlig preg. Det skal gjøres kjent for de andre i samfunnet at disse to hører sammen i ekteskapet. Det viser ordningen med at det blir brukt vitner eller forlovere både ved kirkelige og borgerlige vielser. Disse skal være tilstede ved vielsen for å kunne bekrefte overfor alle andre at nettopp disse to har gitt hverandre sitt troskapsløfte. Skriftordet i 1 Mos 2, 24 nevner det samfunnsmessige aspektet ved ekteskapet: «Derfor skal mannen forlate sin far og mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.»
Mannen forlater sin far og mor og blir hos sin hustru. De to stifter en ny grunncelle i samfunnet, atskilt fra sine foreldre.
I Ordspråksboken kalles ekteskapet for «Guds pakt» (2,17). Pakt betyr en avtale. Denne avtalen skal være kjent for de andre i samfunnet (Se Ruts bok kap. 4). I Bibelen og i de aller fleste kulturer på jorden markeres inngåelsen av et ekteskap med en bryllupsfest. Jesus gjorde sitt første under i et bryllup (Joh 2, 1-11).
Etter vielsen kan det seksuelle samlivet begynne. Ordet i 1 Mos 2,24 dekker også denne siden: «...og de skal være ett kjød.» Begrepet ett kjød understreker den samlivsmessige (seksuelle) side ved ekteskapet. En av våre bibeloversettelser bruker formuleringen: «de to skal være ett.» Ordet kjød er utelatt. Det er en feilaktig oversettelse. Denne ordlyden kan lett misforstås slik at Gud har ment at de to som starter samlivet skal være ett på alle plan i livet. Det skal de ikke. De er fortsatt to ulike mennesker, men de skal være ett kjød i ekteskapet. Dette uttrykket sikter først og fremst til den seksuelle foreningen gjennom samleiet (Se 1 Kor 6,16), men viser også til den sjelelige enheten mellom ektefellene.
Det seksuelle samlivet har sin naturlige og gudgitte plass i ekteskapet. Det seksuelle samlivet er så viktig for at et ekteskap skal være et ekteskap at Guds Ord sier at mannen og kvinnen skal gjøre sin skyldighet mot hverandre (1 Kor 7,3-5). Verken hustruen eller ektemannen skal undra seg det seksuelle samlivet. Dersom de gjør det, krenker de hverandre og ekteskapet som Guds ordning.
De fleste ønsker å finne en ektefelle som de kan dele livet sammen med. Men ikke alle blir gifte. Ut fra Matt 19,12 finnes de tre grupper av mennesker som ikke skal inngå i ekteskapet:
1. Mennesker som fra fødselen av har skader/defekter på kroppen som gjør at de ikke har naturlige forutsetninger for ekteskap.
2. Mennesker som ved menneskelig inngrep ikke lenger har naturlige forutsetninger for å inngå i ekteskapet.
3. Mennesker som har fått et bestemt kall eller en bestemt stilling i Guds rike som gjør at de ikke skal gifte seg.
Apostelen Paulus er et eksempel på en person som faller inn under den tredje gruppen ovenfor. Han skriver i 1 Kor 7,7 at enhver har fått sin egen nådegave (merk uttrykket) på dette området. Noen - og det er de fleste - har fått nådegave til å gifte seg, andre til å leve ugift.
Men ut fra Bibelens samlede vitnesbyrd, er det rett å si at alle som ikke har fått en bestemt nådegave til å leve alene, kan se det som Guds vilje at de skal gifte seg.
Det er et stort, spennende og alvorlig spørsmål. Bibelen har et viktig ord om denne saken:
«For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelige begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud.» 1 Tess 4,3-5.
Å vinne seg en ektefelle har altså med den kristne helliggjørelse å gjøre. Ektefellen skal vinnes i hellighet og ære. Hva betyr det? Positivt sett betyr det at det skal legges vekt på det som er rent og godt, når utkårede skal vinnes. Bli godt kjent med vedkommende, vis i ord og handling at du setter stor pris på han/henne. Vis at du er villig til å avstå fra dine egne ønsker og kan vise positiv interesse for det som den andre er opptatt av osv. Negativt sett betyr det at det seksuelle begjæret ikke skal ta styringen i valget av ektefellen. Det seksuelle begjæret vil være der, men det skal ikke være det «store» i mellom kristne. For dem som ikke kjenner Gud , vil ofte det seksuelle få stor plass.
Det blir ofte spurt - hvor langt kan vi gå i kjærtegn? Det er et spørsmål som vi kan svare på ut fra dette ordet. Ingen skal ikke gå lenger enn det som er hellig og ærbart i Guds øyne! All intim beføling og klining bryter grensen her. Det hisser opp de seksuelle driftene, og det erotiske begjæret kan overta kontrollen .
Men små kjærtegn hører med i et kjæresteforhold. Det er ikke noe galt i å vise rent fysisk at dere er glad i hverandre. Men når de to er sammen, bør tiden brukes på andre aktiviteter enn å kose med hverandre. Å prate sammen, oppleve ting i lag og bli godt kjent, er viktig.
Det Bibelen sier om dette kan samles i tre viktige stikkord: Be, få og arbeid.
Guds Ord lærer oss at vi kan be om alle ting i Jesu navn (Fil 4,6). Det vil derfor være helt naturlig at kristen vil be til Gud om å få en ektefelle. Bønnen kan bes i den vissheten at Gud vil gi den som er den beste for deg.
Det andre stikkordet var å få. Vi skal ikke ta en ektefelle, men få en ektefelle. Det er forskjell på de to tingene. Merk følgende Bibelord:
«Den som har funnet en hustru, har funnet lykke, og har fått en god gave fra Herren.» Ordsp 18,22.
Bibelordet sa at den som har funnet en hustru, har fått en god gave av Herren. Vi kan også snu på det og si at den kvinne som har funnet en mann har fått en god gave av Herren. Ut fra Bibelen er en ektefelle en gave fra Gud! Og slik skal ektefolk få lov til å se på hverandre. Han /hun er gitt meg av Gud. Alle ville bli svært glade om vi fikk en gave fra kong Harald. Den gaven kom til å bety noe helt spesielt for oss, siden det var han som hadde gitt den. På liknende måte skal vi få lov til å se på vår ektefelle. Gud har gitt oss denne. Derfor blir ektefellen særskilt dyrebar for oss.
Det tredje stikkordet var arbeid. Du må ikke være handlingslammet når Gud leder en person inn i din vei som du blir glad i. Du må våge skrittet og ta kontakt med vedkommende. Det er ikke noe automatikk i dette. For mennesker med en aktiv natur kan faren derimot være at man går for fort frem. Det viktige er at Herren får lede i valget av ektefelle.
Kan en kristen gifte seg med en som ikke er kristen? Dette er aktuelt for mange. Guds Ord tar opp denne spørsmålsstillingen: «En hustru er bundet så lenge hennes mann lever. Men om hennes mann er død, sa har hun frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren.» 1 Kor 7,39.
Professor Erling Danbolt har drøfte dette verset i sin store kommentar til 1 Korinterbrev (Credo Forlag, København 1985). Han gjør oppmerksom på uttrykket «i Herren». For den kristne etikken betyr uttrykket «i Herren» generelt sett at alle handlingene og hele livsførselen til en kristen skal bestemmes ut fra forholdet til Jesus Kristus. Det betyr her at skal ekteskapet skje i Herren, må enken gifte seg med en kristen mann. Dette ordet gjelder selvfølgelig like mye for kristne kvinner som ikke er enker og som vil gifte seg
I 2 Kor 6,14-15 leser vi: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro?»
Slike bibelavsnitt kan virke svært strenge. Men i blandede ekteskap er faren stor for at den troende ektefellen kan falle i fra. Det er mange eksempler på det. Heldigvis finnes det også eksempler på det motsatte. Mannen/hustruen fikk lede sin ektefelle til Jesus. Men en kristen mann eller kvinne har ingen garanti på at de vil kunne vinne sin ikke-troende ektefelle.
For en kristen er det forholdet til Jesus Kristus som er det viktigste i livet. Og det kan oppleves veldig tungt å være alene med sin tro i ekteskapet. Den ikke-kristne ektefellen vil ikke samtale eller komme inn på de åndelige spørsmål, og det blir de rent menneskelige forhold som holder de to sammen. Mange konflikter kan dukke opp i et slikt blandet ekteskap; spørsmål om barneoppdragelsen, tidsbruk, pengebruk osv.
Ordet om å vinne seg en ektefelle i hellighet og ære gjelder for hele den tiden som vi forbinder med kjæreste- og forlovelsestid.
Det er vanlig i vår kultur at de to som blir sammen og er kjærester, etter en tid forlover seg. Forlovelsen synliggjøres ved at gullringene settes på. For mange er dette en så stor begivenhet at de kunngjør det i en avis eller flere. Gullringene med "din Ola" og "din Kari" markerer at forholdet har fått et fastere og mer alvorlig preg. Det er likevel vanlig at forlovelser brytes uten at det blir sett på som noen stor katastrofe. Det er i vår kultur akseptert. Smertefullt kan det være for de to som tenkte at det var dem. Men tiden leger de fleste sår.
Forlovelse er omtalt i Bibelen. (Noen bibeloversettelser NO30 og NB88 bruker her ordet trolove for å markere den spesiell jødiske skikken som det var at to mennesker forlovet seg før ekteskapet ble inngått) Josef og Maria var forlovet da det viste seg at hun var med barn ved Den Hellige Ånds kraft. Hun fikk føde verdens Frelser til jord. Josef ville ikke føre skam over Maria og ville skille seg fra henne i stillhet (Matt 1,18-25). En forlovelse var en langt mer alvorlig og forpliktende sak i det gamle Israel enn den er i Norge i dag. For å heve en forlovelse måtte mannen skrive et skilsmissebrev. Rettslig sett var forlovelsen likeverdig med ekteskap. Det eneste som skilte fra ekteskapet, var bryllupsfesten og at mannen tok kvinnen hjem til seg og startet det seksuelle samlivet.
I Bibelen møter vi flere enslige troskjemper. Det er nok å nevne profeten Jeremias i Det Gamle Testamentet (Jerm 16,2) og apostelen Paulus i Det Nye Testamentet.
Apostelen Paulus ønsket at alle var som han. Han begrunner det på flere måter. Den nød som hersket på hans tid, gjorde at det var lettere å leve som enslig (1 Kor 7, 26). Men det viktigste argumentet hans er at den enslige kan få utrette mer i det kristne arbeidet enn den gifte. «Jeg vil gjerne at dere skal være fri for bekymringer. Den ugifte har omsorg for det som hører Herren til, hvordan han kan være til behag for Herren. Men den som er gift, bekymrer seg for verdens ting, hvordan han skal være til behag for sin hustru.» 1 Kor 7,33.
Det er det samme forholdet som Jesus omtaler i Matt 19,12. Der taler han om dem som har gjeldet seg selv for himmelrikets skyld. De har gitt avkall på det ekteskapelige liv på grunn av tjenesten i Guds rike. Det skulle være opplagt at den som er gift, må bruke tid sammen med familien. Den enslige er fri fra dette, og kan ofre seg fullt og helt for tjenesten i Guds rike.
For de enslige blir det slik, at deres skaper blir deres ektemann, som det står hos profeten Jesaja (54,5). Det nære forholdet til Herren kan langt på vei fylle opp savnet etter en ektefelle.
Vi har mange eksempler fra kirke- og misjonshistorien på menn og kvinner som hadde muligheten til å bli gifte, men som avstod fra det. De så at den eventuelle ektefellen ville bli en fare eller hindring for deres tjeneste. Det ble ikke gjort med lett hjerte, men førte til stor velsignelse i etterkant for dem selv og dem som ble evig frelste ved deres arbeid. Disse skal etter Jesu eget ord, få det mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv (Luk 18,30).
Den enslige som har lagt sitt liv i Guds hånd, vil etter hvert få en visshet om at han/hun er kalt til å leve alene. Gud vil gi kraft og nådegave til å makte dette. Apostelen Paulus skriver: «Helst ville jeg at alle mennesker var som jeg selv. Men hver har sin egen nådegave fra Gud, en slik og en annen slik.» 1 Kor 7,7
Den enslige stand har altså sin egen store mulighet. Men den har også sin store fare, som vi må være klar over. Faren er selvopptattheten. Denne faren er i høyeste grad også til stedet for menn og kvinner som lever i ekteskap, men mulighetene til å leve den ut er rimeligvis mindre om ekteskapet fungerer godt.
Får nemlig menneskenaturen råde, er den som jordkloden, den dreier seg stadig om sin egen akse. Den beste hjelp mot dette, er å leve sitt liv i tjeneste for andre. Tjen i kjærlighet og man blir verken sær eller egen. Det er oppgaver nok.
I den nye himmelen og på den nye jorden, vil det ikke finnes noen gifte. Ekteskap og familiebånd er noe som hører denne verden til.
«For i oppstandelsen verken tar de til ekte eller blir gitt til ekte, men de er som Guds engler i himmelen.» Matt 22,30
Artikkelen bygger på forfatterens bok Kristen Familieetikk, Lunde 1999