Å gi et dekkende svar på et slikt spørsmål kan synes vanskelig, da den nye organisasjonen har hatt for kort levetid. Men etter 40 års tjeneste i de sammenslåtte organisasjonene, jevnt fordelt mellom Indremisjonen og Santalmisjonen, må det være meg tillatt å komme med noen synspunkter etter at Normisjon er blitt en realitet. På enklest mulig måte vil jeg skissere opp to hovedpunkter. 

1) Argumentene som førte til fusjonen 

Slik jeg har oppfattet det, var det særlig tre eller fire argumenter som ble lagt til grunn for å fusjonere Indremisjonsselskapet, Langesundsfjordens Indremisjonsselskap og Den Norske Santalmisjon. 

– I utgangspunktet hevdet ledelsen i de tre organisasjoner at det var nødvendig med en forenkling av det frivillige kristelige organisasjonsmønsteret. Som begrunnelse for dette ble det henvist til at det frivillige organisasjonsarbeidet var gått så mye tilbake at en måtte slå sammen (fusjonere) det som var igjen, for å overleve. Dessuten kunne skyhøye administrasjonsutgifter spares ved å fusjonere. 

– Fra Santalmisjonshold ble det vist til at man trengte å utvide grunnlaget her hjemme for å kunne få et tryggere grunnlag for ytremisjonen. 

– Fra de to indremisjonsselskapers side ble det argumentert med at Indremisjonen trengte et ytremisjonsengasjement, da kontakten med misjonen ute ville inspirere til indremisjon her hjemme. 

Både sentralt og lokalt lot fusjonsforkjemperne sin røst høre så vel muntlig som skriftlig, mens de som hadde betenkeligheter, knapt nok kom til orde som en motvekt mot all rosende omtale av den nye fusjonen. Her er det nok å nevne det daværende Indremisjons-tidende (organ for Langesundsfjordens Indremisjonsselskap), hvor det aldri forelå et eneste innlegg som gav uttrykk for betenkeligheter med fusjonen. Samtidig fylte den relativt ferske sekretær og siden regionsleder spaltene med det ene rosenrøde forsvarsinnlegg etter det andre. Alt som kunne smake av debatt, ble stillferdig dysjet ned. 

2) Spørsmålet om organisasjonsforenkling 

I høringsdokumentet fra våren 1999 het det at «det går for mye krefter til å opprettholde strukturer og aktiviteter i kristent arbeid i dag. … Det er så mange arbeidslag som skal ha sitt apparat, og ofte er det de samme personene på lokalplanet som går igjen.» 

Mange vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen, og den er langt fra ny. Derfor har forenklingsargumentet gjennom mange år vært framsatt i kristen-Norge. Det er imidlertid interessant å konstatere at for noen år tilbake var begrunnelsen at det mange steder var for mye virksomhet. De mange organisasjonene «gikk i veien for hverandre», møteukene stod i kø på bedehusene og så videre. Men ingen var villige til å si hvilke aktiviteter som skulle nedlegges. 

Heller ikke nå sies det noe om hvilke aktiviteter som bør legges ned. Men i dag er vel selve situasjonsbildet et annet. Det fins knapt nok aktivitet igjen. I stedet roper man: «Vi er blitt så få på bedehuset at vi må rake glørne sammen.» 

Mitt spørsmål blir da om dette «svakhetsargumentet» var noe godt utgangspunkt for fusjon? Burde ikke saken i stedet ha vært utsatt? 

Om dette vil meningene i ettertid sikkert være delte, skjønt jeg har vanskelig for å tro at tre vaklende organisasjoner blir sterkere av å lenke seg sammen. Erfaringen har vist at depressive følelser er et dårlig utgangspunkt for saklige analyser som skal danne grunnlag for videre veivalg. Dessuten skal vi huske at «å rake glørne sammen» gir bare kortvarig ild. Skal det bli en varig brann, må det stadig legges ny ved på ilden. 

Quo vadis, Normisjon? Hvilken vei vil det gå med den nye organisasjonen? 

Det er et åpent spørsmål! Vil den i framtidens lys stå fram som en levende vekkelsesbevegelse, eller vil den ta form etter strømningene i tiden? 

Nye trekk i bildet 

Mye tyder på at Normisjon befinner seg ved et nytt veivalg i dens forhold Bibelen og bekjennelsen. D

a rektor Hans Bovim under fusjonsdebatten satte søkelys på Santalmisjonens teologiske plattform og «dens vei til graven», var det få som gikk offentlig ut og gav ham støtte – snarere tvert imot. Men etter 22 års virke i denne organisasjonen, ble det mer og mer tydelig for meg at Bovim hadde rett. Ikke en eneste gang opplevde jeg at et lære- eller bekjennelsesspørsmål ble drøftet, hverken på sekretær-, arbeider- eller rådsmøter. I stedet ble det poengtert fra visse hold at det er ikke «læren» vi skal være opptatt av, men «misjonen».

I stedet for at disse to ting skulle følges ad som årsak og virkning, oppstod det mellom de aller mest sentrale spørsmål et motsetningsforhold som aldri skulle ha vært der. 

Videre er det grunn til å merke seg at Normisjons nåværende formann har innehatt to roller som jeg vanskelig kan se er forenlig med hverandre. Å kombinere medlemskap i Kirkerådet med formannstillingen i Normisjon innebærer et samarbeid med 11 statskirkebisper, hvorav fire aksepterer homofilt samliv. 

At Calmeyergatelinjen på denne måte blir brutt av formannen i den nye organisasjonen, er dypt alvorlig. For den gamle Calmeyergatelinjen inneholder at man skal bryte så vel med liberale teologer som den teologi og de etiske holdninger som de står for. 

Et forsøk på balansegang her er mer til skade enn til gagn for Normisjons fremtidige liv og virke. 

Enda et trekk må nevnes ved etableringen av den nye organisasjonen, nemlig dens beklagelige behandling av kvinneprest-spørsmålet. 

Bare et knapt år etter sammenslåingen ble kvinneprest-spørsmålet brakt til torgs nærmest med lynets hastighet. En komite bestående av 4 ordinerte menn og 3 prestefruer med teologisk bakgrunn ble satt til å utrede saken. Uansett hva man måtte mene i ettertid om komiteens arbeid, setter jeg et spørsmålstegn ved dens sammensetning, som for meg virket like besynderlig som at hovedstyret i en lekmannsorganisasjon skulle stå i spissen for Den norske kirkes presteforening. At ikke en eneste lekmann ble aktet verdig og funnet brukbar, er for meg et tankekors. Det vitner om en organisasjon som har lagt seg pladask for likestilling og kvinnefrigjøring. 

Jeg er blant dem som er alvorlig bekymret for den videre utvikling i Normisjon. I stedet for å be fram forkynnere med nådegaver og kall, har vi fått regionsledere som har dårlig kjennskap til lekmannsarbeidet, og som foretrekker kontorpulten til utklekking av selvlagede idéer fremfor å reise til våre bygder og byer med evangeliet. Med hånden på hjertet spør jeg: Hvor er det blitt av emissæren som i sin nød roper til himmelens Gud: Gi meg sjeler, ellers dør jeg! 

I dag er det kvinneprest-spørsmålet som er i støpeskjeen for Normisjons eksistens, later det til. Uvilkårlig drister jeg meg til å spørre: Hva blir det neste? 

Følger man i fotefarene til Den norske kirkes biskoper, blir det ikke lenge før homofile og lesbiske prester får ansettelse og kan stå på prekestolen så vel i Storsalen i Staffeldtsgate 4 i Oslo som i andre av Normisjons gudshus. 

For er spådom! – Aldeles uhørt, sier du, noe slikt kommer aldri på tale. 

Det samme ble sagt da Ingrid Bjerkaas 19. mars 1961 ble ordinert i mitt hjemfylke til Norges første kvinneprest. Men på sikt fikk dette enestående, historiske enkelttilfelle sine ringvirkninger så vel på Det Teologiske Menighetsfakultet som i organisasjonene, og nå i Normisjon. 

Om vi liker det eller ei, så er det «tilpasningsteologien» som råder i mellom oss, som balanserer mellom ethvert lærdoms vær, og som snor seg etter vindretningen i tiden. 

Selv på apostelen Paulus’ tid var motstanden mot det kristne budskap merkbar. I korintermenigheten som hos galaterne gjorde nye syn og oppfatninger seg gjeldende, som raskt kunne bidra til splittelse og frafall. Men Paulus’ teologi var klippefast, derfor skrev han også: «For om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for. Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet» (1 Kor 9,16)

. Slik så apostelen på kallet og tjenesten Gud hadde gitt ham. På samme måte må det bli vår nød, det gudgitte ansvar vi har fått for evangeliet. Dersom det blir svekket og vår profil blir uklar, er vi ikke lenger Guds talerør, men har stilt oss i veien for Kristi rikssak på jord, enten vår tilhørighet er Normisjon eller noe annet. 

Noen tilleggsbemerkninger 

Konsekvensene av at Normisjon nå har vedtatt å godta kvinnelige prester, er at det er slått en kraftig kile også inn i det åndelige samfunnet på bedehuset, mellom dem som mener det er rett å følge med tiden, og dem som er overbevist om at Bibelens ord om denne saken er forpliktende for oss. Vi er redd for at det innebærer at en port er åpnet for vranglære i de frivillige lutherske organisasjonene – slik som det har skjedd i den offisielle kirke. 

Tegn på utglidning også i i bedehussammenheng har det saktens vært flere av i nyere tid. Men med et slikt vedtak i en av de største kristelige organisasjonene, er enda en viktig mur revet ned når det gjelder å bevare "de gamle stier". 

I forbindelse med Normisjons vedtak har det i høst foregått en god del debatt. I noen andre organisasjoner kan det se ut som om en er på gli i samme retning. På den andre siden har generalsekretærene i Indremisjonsforbundet (tidligere Vestlandske Indremisjonsforbund) og Misjonssambandet sagt klart ifra at det er viktig å holde fast ved det Bibelen lærer om tjenestedeling mellom menn og kvinner. Dette må en glede seg over. For heller ikke i disse organisasjonene har det alltid i seinere år sett ut til at en har vært innstilt på å framholde denne overbevisningen klart. Vi bør be om at det standpunkt disse lederne har vist i denne saken, kan føre til en fornyet frimodighet til å holde fast ved – og der det er nødvendig, gå tilbake til – Bibelens ord midt i en verden og en åndelighet som vil gå sine egne veier. 

(G.R.)