Artikel nr 10 fra blad nr 6-2002
Emne: Bibelforum
Israel og menigheten


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Guttorm Raen

Synet på Israel og jødene har variert mye gjennom tidene. Det er en skamplett i den kristne kirkes historie at bekjennende kristne endog har forsvart direkte forfølgelse av jødene. I dag ser det ut til at de fleste evangeliske kristne erkjenner dette. 

Likevel finnes det ulike syn på denne saken. Selv om vi må være forsiktige med å generalisere, er det neppe galt å si at en i mer liberale kretser finner mindre syn for berettigelsen av den jødiske staten, og mer godtaking av anti-sionistiske standpunkter, enn hos dem som vil være konservative og evangeliske. I de siste kretser finner vi derimot en ganske sterk tendens til å si at Israel (jødene) alene er arvinger til løftene i Det gamle testamente. Den såkalte «erstatningsteologien» – at den kristne kirke har overtatt løftene til Israel – fordømmes ofte sterkt. 

Dette er et både viktig og omfattende spørsmål. Men jeg tror det er noen hovedsynspunkter vi må holde fast på om vi skal kunne ha et balansert syn på det. At bibeltro kristne avviser «erstatningsteologi» i sin ytterliggående form, er naturlig nok (skrekkeksemplet på dette er «de tyske kristne» under Hitler-perioden). Men en må ikke reagere mot dette på en slik måte at en gir inntrykk av at alle Det gamle testamentes løfter til Abrahams barn ikke har noe å gjøre med kristne av hedningeætt. Da oppheves en viktig del av Det nye testamentets budskap. La oss se litt på noen grunnleggende punkter. Det meste av dette er hentet fra Romerbrevet, der Paulus flere ganger omtaler nettopp denne saken. 

1. Den kristne menighet er en grein på Israels stamme (Rom 11) 

Det er ikke slik at jødene eller de jødiske kristne på en måte er en avlegger av den kristne menighet. Dette er en tankegang som apostelen Paulus bestemt avviser i Rom 11. Tvertimot, de troende av ikke-jødisk herkomst er podet inn på det sanne Israel. 

Noe av det apostelen formaner til i denne sammenhengen, er ydmykhet. Det er ikke annet enn Guds nåde som gjør at en får høre til hans folk. 

Selv om det jødiske folk generelt sett har avvist at Jesus Kristus er Messias, gir det ikke de kristne rett til å hovere over og se ned på det folk som Frelseren ble født blant. Hadde hedningekristne alltid hatt disse Paulus’ ord i tanke, ville nok behandlingen av jødene ofte ha sett annerledes ut opp gjennom historien. 

På den andre siden er de troende av hedningeætt satt (podet) inn i det åndelige livsfellesskap med Gud som det sanne Israel har. 

2. De troende – av både jøder og hedninger – er arvinger til løftene (Rom 4 og 9) 

Av dem som mener at det er galt å si at den kristne menighet er det «troende Israel», blir det stundom påpekt at det er bare i Gal 6,16 vi finner navnet Israel («Guds Israel») brukt på en slik måte at det ser ut til å være en betegnelse for troende generelt. Det er rett nok. Men vi må ikke glømme for eksempel steder som 1 Pet 2,9-10 og Rom 9,24-26. Der tolkes profetiene i Hosea om at det som ikke var Guds folk (domsord over Israel), skal kalles Guds folk. De anvendes direkte på hedningenes frelse (jf. også Apgj 15,14-18). Saklig sett kan en derfor ikke komme fra at det er rett å kalle de sanne troende – både jøder og hedninger – for «det åndelige Israel» eller "den nye pakts Israel". 

Dette bekreftes av det som Paulus sier i Rom 4 og 9, der han understreker at Abrahams sanne ætlinger, det vil si de som blir frelst, er de som tror Guds nådesløfter. På tross av at Israels folk hadde fått så mange store og rike løfter, ble det dem til ingen nytte når de søkte Gud på gjerningenes vei i stedet for å ta imot frelsen av nåde. 

De som setter opp et radikalt skille mellom Israel og menigheten i åndelig betydning, går derfor ut over det som Bibelen sier. (Ikke minst gjøres dette i den såkalte dispensasjonalismen, med Darby og Scofield som fremtredende representanter.) Som troende kan vi med frimodighet anvende de troseksempler som Det gamle testamente har så mange av, på vår egen troskamp og vandring (jf. 1 Kor 10,11; Heb 11). Endog landløftet har en åndelig betydning for de troende (Heb 4,1ff; 11,16). 

Men å understreke dette, er ikke det samme som å si at det kjødelige Israel dermed ikke har noen betydning lenger, eller at Guds løfter til Israels folk er opphevet. 

3. Israels folk har en plass i Guds verdensstyre 

Det er grunn til å advare mot tolkinger og anvendelser av Det gamle testamente som i praksis innebærer at en stor del av dets profetier og eksempler mister betydningen for kristne. Men vi må vi ikke glømme at også Det nye testamente taler om en framtid for Israel som folk. Mest framtredende er dette i Rom 11, der det klart og tydelig står tale om at Gud skal sende en stor vekkelse over dette folket i de siste tider. Vi kan også tenke på profetien i Luk 21,24, som det er god grunn til å tro holder på å gå i oppfyllelse i våre dager. 

Det er derfor en dyp sannhet i det svaret en tysk, kristen hoffmann ga i sin tid, da han fikk spørsmål fra en fritenkersk konge om han kunne nevne et bevis på at Bibelen var sann: «Jødene, Deres Majestet!» 

Derfor er det naturlig og rett at kristne mennesker har stor interesse av å følge med i det som foregår i Midt-Østen, og at de ikke kan støtte den ensidige, negative propaganda mot Israel og jødene som ser ut til å få stadig større plass i verdslige media. 

Men som med andre profetier må vi advare mot skråsikre forhåndsdommer om hva detaljer i profetiene betyr. De er gitt oss til lærdom, og vi skal se oppfyllelsen når den skjer, ikke bruke tid og krefter til å spekulere på forhånd. 

4. Israel er ennå ikke frelst 

Enda en side til må vi ta med for at bildet ikke skal bli skjevt. Vi nevnte profetien om Israels omvendelse – som ikke er oppfylt enda. For selv om det opp gjennom tidene har vært – og er – en god del Kristus-troende jøder, er det tydelig at apostelen i Rom 11 tenker på mer enn dette. 

Det skulle for det første føre oss inn i bønn for dette folket, som apostelen gjorde (Rom 10,1). Like lite som for andre folk, finnes det noen frelsesvei for jødene utenom det Gud har gjort i Jesus Kristus (Rom 1,16). Som vi nevnte ovenfor, sømmer det seg for hedningekristne å vise ydmykhet overfor dette folket. Men samtidig skal vi ha frimodighet til å vitne om evangeliet også for jødene, slik Herren legger til rette for det. 

Vi møter av og til en tendens til å se bort fra denne kjensgjerningen, som for eksempel når en taler som om en blir en bedre kristen av å besøke det hellige land, når en prest tar med vann fra Jordan for å bruke til dåpsvann – som om det skulle være bedre enn annet vann, eller når en begynner å praktisere ulike jødiske skikker og bruke jødiske symboler i kristne sammenhenger. Jeg kan ikke si annet enn at jeg blir betenkt når jeg for eksempel leser om kirker som gjør stort vesen av at de feirer jødisk påskemåltid. At en ønsker å sette seg inn i den jødiske kultur og så videre, er naturlig nok. Og ganske visst kan en oppleve at de bibelske beretninger blir mer levende når en får besøke de steder hvor det skjedde. Men dette må ikke betraktes som noe åndelig fortjenstfullt eller noe spesielt kristelig (jf. Tit 1,14). Det grunnleggende og sentrale må alltid være evangeliet om Jesus Kristus – "for jøde først og så for greker" (Rom 1,16).