Artikel nr 09 fra blad nr 6-2002
Emne: Spørsmålsspalten
Spørsmål angående utredningen om stat og kirke


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Guttorm Raen

Spørsmål: Hvordan bør vi tenke om denne utredningen? Er takknemlig om Bibelsk Tro kunne gi en vurdering av den. 

Det spørsmålet som reises, er viktig, og innebærer mange sider å tenke over – både prinsipielle og praktiske. Det berører utviklingen i og framtiden for den norske kirke, og dermed vil det ha betydning for mye av kristenlivet i vårt land. Og jeg synes ikke egentlig utredningen gjør det noe lettere å vurdere saken. 

Utredningen går inn for en nyordning av Den norske kirke, og drøfter mest de ulike praktiske sider av denne, inkludert de grunnlovsendringer som trenges for å gjøre kirken til en folkekirke som er selvstendig i forhold til staten. Disse praktiske spørsmålene får vi la ligge her. Men noen grunnleggende prinsipielle sider vil vi peke på – sider som jeg tror det er avgjørende å tenke over i denne sammenheng. 

Det ser ut til at hovedbegrunnelsen for å endre statskirkeordningen er at den ikke er hensiktsmessig i vår tid. I tidligere diskusjoner har det jo vært lagt mye vekt på at kirken må "styre seg selv". Det ser ikke ut til at det er dette utredningen legger mest vekt på, men det kan være nyttig å ta utgangspunkt her. For synet på hva kirken er, vil være vesentlig for vurderingen av et slikt spørsmål. 

Det er ikke vanskelig å være enig i at staten flere ganger i seinere år har grepet inn på urettmessig måte i styringen av kirken. Og uttalelser fra en del politikere tyder på at en i flere tilfelle ikke har til hensikt å respektere kirken som en bekjennelseskirke. 

Sett fra denne siden kunne en kanskje tenke at det ubetinget vil være rett å avskaffe statskirken, og la kirken "styre seg selv". 

Men saken er ikke så enkel. For hvor er i praksis bekjennelsen i vår norske kirke i dag? Prester og biskoper har villig gått med på å støtte utglidningen i vår kirke (vi kan tenke på konkrete spørsmål som kvinnelige prester, samboerskap og homofili). Ja, i flere tilfelle har de gått staten en høy gang i å fremme en slik utvikling, og ingen av kirkens fremste ledere er villige til å sette seg i mot det. 

Hadde det vært vilje til bekjennelsestroskap, da ville våre biskoper og prester med få unntak protestert og nektet å bøye seg for statens påbud. Jeg kan ikke annet enn tenke på situasjonen under krigen, da det endog ble forfattet et bekjennelsesskrift, "Kirkens grunn", i denne forbindelse. Men nå, i fredstid, ser vi gang på gang at biskoper som har vært regnet for å være konservative, bøyer seg og innsetter prester, proster og biskoper som er rene vranglærere. 

Jeg må si at jeg har liten tro på at det å løse kirken fra staten, vil bedre en slik åndelig situasjon. Det er jo ikke tale om å styrke bekjennelsen, men å skape en fri folkekirke. 

I bunn og grunn er jo tanken om at kirken skal "styre seg selv", grunnleggende feilaktig. For det er Kristus som er kirkens Herre. 

Når utredningen skal definere kirkens grunnlag og formål, begynner den tilsynelatende bra, med å sitere det grunnleggende ordet i Ef 4,4-6. Men hva dette egentlig innebærer, det vil si at det er Gud som skaper kirken, som er samfunnet av dem som tror på Kristus, synes det liten interesse for å understreke. Viktigere er den definisjonen som kommer litt lenger ute: "Den norske kirke skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke". Det er kirkens skikkelse utad en er mest opptatt av. 

Slik sett er det vanskelig å anse Den norske kirke slik den framtrer i dag, som en sann kirke. Læretukt er jo for eksempel snudd på hodet, slik at det er dem som ønsker å gjøre alvor av å forkynne Bibelens klare budskap, som får vansker med å fortsette som prester. 

Den norske kirke bør vel heller defineres som et religionsvesen, en organisasjon der det har vært rom for å forkynne Bibelens budskap klart. Denne frihet har tidligere vært gjeldende både for troende prester og de frivillige organisasjoner. Skal kirken organiseres enda mer som en fri folkekirke, er det fare for at denne frihet snart vil bli adskillig redusert. Og jeg tror enda flere bibeltro kristne vil melde seg ut av Den norske kirke dersom den blir en fri folkekirke, fordi de kjenner at det ikke er rom for deres bekjennelse der. 

Min konklusjon på dette er at jeg ser i virkeligheten ingen vektige grunner for å gå inn for utvalgets forslag om å endre statskirkens ordning. 

Et annet synspunkt kan det også være verdt å ta med seg. Utredningen er en del opptatt av at vi lever i en pluralistisk tid, der mange andre religiøse strømninger enn kristendommen gjør seg gjeldende. En fri folkekirke mener en vil framstå som mer troverdig i en slik tid. 

Men er det rett å sette en strek over det verdigrunnlaget som Norge som land og folk har bygd på i tusen år? Det heter i Gulatingsloven: "Det er opphavet til lovene våre at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Kristus om godt år og fred og om at vi må holde landet vårt oppbygd og landsherren vår lykkelig. Han være vår venn, og vi hans, og Gud venn til oss alle." 

Vi skal ha religionsfrihet, ja, men skal vi uten videre være med på å si at landet vårt ikke lenger skal ha et kristent verdigrunnlag? For jeg kan ikke skjønne annet enn at det er det en gjør om en vil endre grunnloven. 

Nå kan en godt si at det er lite realistisk å hevde dette grunnlaget i vår tid. Storting og høyesterett bryr seg lite om grunnlovens bestemmelser. Vi har fått en rekke lover som direkte strider mot det kristne verdigrunnlaget. Og skolen har ikke lenger reell undervisning i kristendom. 

Fra denne siden sett kunne en kanskje tenke at det ville være bedre om en fikk et skolesystem der hvert trossamfunn selv fritt fikk sørge for religionsundervisningen av de barn som tilhører deres samfunn, slik at også bibeltro kristne hadde frihet til å undervise etter sin overbevisning. Men også dette er jo noe som godt kunne endres uten å endre statskirkeordningen, om det var vilje til det. 

Dette blir bare noen enkle overveielser om hvordan jeg nå ser på dette spørsmålet, og jeg vet ikke om de kan være til hjelp. Men de skulle i alle fall være med å peke på noen viktige prinsipielle sider, som lett kan bli borte i all tale om kirkens ordning. Det er mye som ikke er som det burde være i Den norske kirke, men jeg tror ikke en nyordning vil bedre noe av det som er avgjørende galt. Det må en åndelig vekkelse til. 

G.R.