| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
På ettersommeren og i høst har det vært en debatt om det rette begrepet for helvete i våre bibeloversettelser. Bakgrunnen for debatten var en nyoversettelse av evangeliene i Det nye testamentet ved professor Jakob Jervell (se leder i dette nummeret). Jakob Jervell har byttet ut det veletablerte begrepet helvete med den greske grunntekstens ord som er Gehenna. Dette markerte bruddet med norsk bibeloversettelsestradisjon vakte stor oppmerksomhet. Jakob Jervell ble tidlig innkalt til NRK for intervju i radio og deltagelse i TV-program for å forklare og utdype sitt syn. Vi kan bemerke at NRK viser en særdeles stor lydhørhet og interesse for de synspunkter Jakob Jervell har på teologiske spørsmål. Han har oppnådd en slags teologisk ekspertstatus ved vår rikskanal.
Den hovedbegrunnelsen som Jakob Jervell gav for denne endringen var at begrepet helvete opp gjennom i historien har blitt belastet med en rekke primitive forestillinger som forkludrer det som Det nye testamentet vil si oss om helvete. Helvete gir raskt assosiasjoner til Dantes inferno eller til middelalderens folkelige oppfatninger av helvete som et torturkammer for de fortapte. Han mente at bruken av ordet Gehenna på sikt ville fjerne disse misoppfatningene, og fremme det nytestamentlige synet på helvete.
Flere enn undertegnede har nok undret på om ikke det lå noe mer bak for Jervell enn å rydde bort tradisjonelle misoppfatninger om helvete. Er det selve læren om fortapelsen han vil til livs, eller er den også å regne som en av de tradisjonelle misoppfatningene. De siste synes å være tilfelle. Nå er det ikke helt enkelt å tolke Jervells syn på helvetet ut fra uttalelser han har gitt i media. Ved en anledning uttalte han seg slik at alle blir frelst til slutt. Underforstått – hvor blir det da av læren om de evige helvetestraffer?
Ved en annen anledning åpnet han opp for at noen mennesker likevel synes å falle utenfor Guds rike. Disse må da nødvendigvis havne i helvete. Men helvete for Jervell er ikke evig. De som havner i Gehenna brennes opp og tilintetgjøres. Læren om evig pine i helvete er helt fremmed for Jervell.
I sin nye oversettelse har han også omskrevet Johannes14,2 som lyder: "I min Fars hus er det mange rom" til "I min Fars hus er det rom for alle". Gud vil åpne sin himmel for alle om de tror på Jesus eller ikke, må være Jervells budskap ved å oversette på denne måten. Dette er ikke noe nytt standpunkt fra Jervells side. Til bladet Vi menn (6. mars 1979) sa han: "Midt på gulvet i det himmelske diskotek danser horene fra Harlem — menneskene fra Harlem har kanskje ikke hørt "et kløyva Guds ord" – og "aldri vil de bli "omvendt" heller fordi de ikke kan en kristelig stavelse – de vil i flokk og følge marsjere rett inni Guds rike".
Jervell vil bruke det hebraiske ordet Gehenna i stedet for helvete. Hva ligger i navnet Gehenna? Gehenna blir brukt i de greske tekstene som vår oversettelse til norsk bygger på. Men Gehenna er ikke noe gresk ord, men et hebraisk navn og er i den greske teksten en transkripsjon fra hebraisk. Ordet kommer av det hebraiske gehinnom som betyr Hinnomsdal, eller egentlig Hinnom sønns dal (Josva 15,8; 18,16). I 2 Krøn 33,6 kan vi lese om at kong Manasse lot sine sønner gå gjennom ilden i Hinnom sønns dal. Det betyr at han ofret enkelte av sine sønner levende som brennoffer til avguden Molok. Molok ble dyrket ved at det ble laget en hul statue av ham. Inne i statuen var det et alter, og under alteret ble det gjort opp ild. Levende barn ble lagt på dette alteret og brent opp til ære for avguden. Molokdyrkelsen var ikke noe annet enn den mest grufulle form for satanisme. Å finne en mer grotesk og uhyggelig gudsdyrkelse enn dette kan vanskelig tenkes. Og dette hengav enkelte av kongene i Israel seg faktisk til. Profeten Jeremias refser meget strengt på vegne av himmelens Gud denne avskyelige praksisen. Han skriver: De har bygd Tofet-haugene i Hinnoms sønns dal for å brenne sine sønner og sine døtre i ilden, noe som jeg ikke har pålagt dem, og som ikke er oppkommet i mitt hjerte. Se derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mer skal si Tofet eller Hinnoms sønns dal, men Drapsdalen. Og de skal begrave folk i Tofet, fordi det ikke er plass andre steder. Jer 7,31-32.
Den gudfryktige kong Josia erklærte under sin åndelige reformasjon i 621 f. Kristus stedet for å være urent (2 Kong 23,10). Men de to kongene som fulgte etter Josia var ugudelige, og Guds dom kom over landet. Nebukadnesar, som var konge i Babel, inntok Jerusalem tre ganger i tiden 605-587 f. Kr. I 587 ødela han byen, rev ned murene og portene og jevnet tempelet med jorden. Dette skjedde som resultat av frafallet fra Gud og avgudsdyrkelsen. Jødene måtte som kjent være i Babel i 70 år før kong Kyros lot de jødene som ville, få reise tilbake igjen. For den gudfryktige jøde etter eksilet i Babylon måtte navnet gehinnom gi de mest uhyggelige assosiasjoner – barnedrap, barneofring, Molokdyrkelse (Satandyrkelse), frafall, urenhet og Guds dom.
I senere jødisk middelaldertradisjon ble Gehenna oppfattet som et sted med en stadig ild. Selvdøde dyr og andre urene ting ble brent opp her. Bibelen gir derimot ingen opplysninger om denne vedvarende ilden og den er også ukjent i eldre jødisk tradisjon. Det at Gehenna ble navnet på de ugudeliges evige straffested, må med all sannsynlighet henge sammen med den grufulle omtalen som gehinnom får i Det gamle testamentet.
Hva betyr det norske ordet for den evige fortapelse – ordet helvete? Vi skal svare på det ved å se på en debatt i Aftenposten om saken. I en kronikk i Aftenposten 15.09.02 slår tidligere biskop Per Lønning fast at det norske ordet helvetet kommer fra norrøn mytologi og er følgelig reinspikka hedenskap. Men hadde Per Lønning rett? Nei!
Professor Magnus Rindal ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen imøtegår Lønnings påstand i en kronikk i Aftenposten 27.09.02. Professor Rindal påviser at ordet helvete ikke er en norsk oppfinnelse. Selve begrepet helvete kommer av hel og viti som betyr Hels straff. I norrønt står Hel for både selve dødsriket og dødsgudinnen i dette riket. Men ordet Hel er ikke i norrøn litteratur brukte om et sted med pine eller plage. Hel var dødsriket som lå mot nord og under jorden. Hel var kaldt og fylt med skodde. Rindal viser videre til at ordet helvete aldri ble brukt i dikt fra den førkristne tid i Norge. Men etter at kristendommen kom til landet ble helvete det vanlige norske ordet for dødsriket. Ordet helvetet kom trolig til Norge med de første misjonærene. I motsetning til Hel var helvete glovarmt og et straffested for syndere. Professor Rindal viser til slutt i sin lesverdige kronikk at ordet "helheim" er et nyere ord som ikke finnes i norrøn litteratur. "Helheim" blir brukt synonymt med dødsriket.
Konklusjonen som må trekkes etter Rindals artikkel, er et at ordet helvete etablerte seg i norsk språk via kristendommens innførelse ca år 1000. Helvete er et straffested som syndige mennesker kommer til etter døden.
Ordet Gehenna finnes 12 ganger i Det nye testamentet, og hele 11 ganger i Jesu munn i de tre første evangeliene (Matteus, Markus og Lukas). Det tolvte skriftstedet er i Jakob 3,6. La oss kort stoppe for Jesus bruk av Gehenna.
For det første advarer Jesus på det sterkeste mot å havne i Gehenna. I Bergprekenene sier han at den som kaller noen for dåre er skyldig til Gehennas ild (Matt 5,22), og om øyet eller hånden din frister deg til synd er det bedre å rive øyet ut eller hogge hånden av enn at hele legemet blir kastet i Gehenna (Matt 5,29-30). I Matt 10,28 sier Jesus til disiplene at de skal frykte ham (Gud) som kan ødelegge både sjel og legeme i Gehenna (parallellsted: Luk 12,5). I sin sterke ve-tale over fariseerne i Matt 23, anklager Jesus dem for å gjøre sine tilhengere til Gehennas barn to ganger verre enn de selv er (v.15), og spør hvordan de kan unnfly Gehennas dom (v.33)
Ordet Gehenna blir ikke brukt i Johannes Åpenbaring, men ildsjøen og den annen død brukes synonymt for Gehennna. Blir et menneske på dommens dag kastet i Gehenna, vil det oppleve en tilstand av evig pine.
Av vår gjennomgang av disse to begrepene, skulle det på en side sett være likegyldig hvilket av dem vi brukte i vår bibeloversettelse. Gehenna og helvete står i sak for det samme. Og Jervell kan nok muligens få rett i at en del tradisjonelle misforståelser om helvete på sikt kan fjernes ved bruken av ordet Gehenna. Men det er slettes ikke sikkert. Ordet Gehenna kan lett gi opphav til nye misoppfatninger. Jervells uttalelser om Gehenna i media er det første og beste beviset på det. Og andre misoppfatninger kan komme. Folkereligiøsiteten har nemlig alltid forvrengt Guds klare ord. Ordet Gehenna kan lett bli offer for den. Men fortapelsens realitet som evig pine under Guds vrede kan ikke fjernes. Gehenna innebærer nemlig dette.
Men å innføre Gehenna i norske bibeloversettelser tjener etter min mening til lite. Helvete er et innarbeidet begrep og er blitt brukt i samtlige norske bibeloversettelser. At helvete innebærer et pinens sted borte fra Gud, er enda kjent for de fleste i vårt land. Ved å studere hva Bibelen sier om helvete, vil den fordomsfrie bibelleser finne ut hva helvete innebærer.
Avslutningsvis vil vi understreke at i den kristne forkynnelsen må budskapet om fortapelsens mulighet holdes klart frem. Vi er kalt til å forkynne hva Guds Ord sier. Mange tar anstøt av læren om fortapelse og evig pine i helvete. Derfor fristes vi til å tilsløre sannheten om fortapelsen. Men gjør vi det, svikter vi Guds Ord og de mennesker som hører budskapet. Det var nemlig fortapelsens mulighet som gjorde Kristi frelsesverk nødvendig. Bortforklares helvete, forkludres også læren om frelsen.
I Jesu store endetidstale i Matt 24-25, finner vi lignelsen om de ti jomfruene. Budskapet om disse er meget alvorlig. Fem av dem hadde ikke olje på lampen og ble stående utenfor døren til Guds rike. De eide ikke Jesus i en sann tro. Derfor la oss holde fast på ordet om Jesus og hans frelseverk for oss. Gjør vi det, er vi rede når han kommer igjen.
Det er bare Jesus alene som kjenner det fulle alvoret av å gå fortapt. Han har jo selv smakt fortapelsens gru for oss på korset. Da Jesus klagende ropte ut de svære ord - Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg? (Matt 27,46) – kjente han nettopp på fortapelsens gru. Å være fortapt er å være borte fra Guds kjærlighet og bare kjenne nærværet av Guds vrede. Denne Guds vrede skal de fortapte kjenne i all evighet.
Må vil alle være rede slik at ingen av oss går fortapt!
____________________
En uttrykksmåte i dette stykket ble påtalt av en leser.