Av Dag Risdal
Apostelen Paulus vitner klart om sin tillit til Det gamle testamente:
"…jeg tjener våre fedres
Gud, slik at jeg tror alt det som er skrevet i
loven og profetene", Apg 24,14.
Dermed får apostelen frem noe vesentlig,
nemlig at den måten han kan
tjene Gud på, er å stole på det budskapet som er inspirert av Ånden og
nedfelt i Det gamle testamente. Dette burde vi legge merke til i en tid
med mye skepsis til beretninger i GT. Det å vise tillit til Guds ord
gjennom det vi sier og gjør, har større betydning på våre omgivelser
enn vi er klar over.
Hører sammen
For kort tid siden var det en debatt i avisen Dagen om profeten Jonas.
Denne debatt var kan hende mer aktuell enn mange var klar over. Hvis
det først blir sådd tvil om historisiteten ved de gammeltestamentlige
beretninger, kan det på kort tid få følger for bibelsynet i sin helhet.
Det gamle og Det nye testamente hører
uløselig sammen. Jesus og
apostlene la stor vekt på å understreke autoriteten og troverdigheten
av GT. Her kan det være tankevekkende å merke hvordan Jesus avviste
sjelefienden når han prøvde å friste Jesus. For hver gang Djevelen kom
med sine fristende agner, henviste Jesus til Skriften: "Det står
skrevet!" – "Bort fra meg Satan! For det står skrevet!", Matt 4,1-11.
Jesus ville ikke ha en diskusjon med Satan om detaljer i Skriften. Men
Jesus slo fast hva som sto skrevet!
Vekkelse
Hvilken vei skal vi gå for å få et sant forhold til Skriften? Vi må gå
den vei som all tro må gå – en omvendelse til Gud! Det eneste som kan
skape en fornyet bibel-tillit, er en sann vekkelse fra Gud:
"Alt dette
har jo min hånd gjort, og slik ble alt dette til, sier Herren. Men den
jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd
og er forferdet over mitt ord", Jes 66,2.
Med andre ord: Jeg må bli omvendt til
Gud – også i min fortolkning av
Bibelen (2 Kor 3,14-16). Det er bare da jeg kan få innsikt til å forstå
Skriften, og til å lese min bibel i lys av Kristi person og verk. For
"et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen",
Joh 3,27. For det står:
"Herren
verner de enfoldige. Jeg var elendig,
og han frelste meg", Sal 116,6.
Når Herren får bøyet meg, ydmyket meg og
satt meg på plass, har jeg
ingen problemer med beretningen om at "Solen ble stående midt på
himmelen og drygde nesten en hel dag, før den gikk ned. Aldri har det
vært noen dag som denne, verken før eller siden, da Herren hørte på èn
manns røst. For Herren stred for Israel (Jos 10,13-14).
Jonas-beretningen er en historisk sann
og aktuell beretning for vår
tid. Jonas var en profet som Guds Sønn, Jesus Kristus, identifiserte
seg meg:
"…En ond og
utro slekt krever tegn. Men tegn skal ikke gis
den, uten profeten Jonas" tegn. For likesom Jonas var tre dager og tre
netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og
tre netter i jordens hjerte. Menn fra Ninive skal stå fram i dommen
sammen med denne slekt og fordømme den. For de omvendte seg ved det som
Jonas forkynte – og se, her er mer enn Jonas!", Matt
12,39-41.
Troverdig
Jesus sammenligner sin forestående død og oppstandelse med det Jonas
opplevde i fiskens buk, og det at han ble spydd opp på land igjen. Det
er dette som overbeviser meg om sannheten og troverdigheten i det
Skriften beretter om Jonas. Beretningen om Jonas er sann, pålitelig og
troverdig og som vi kan lære av.
"Og
alt som før er skrevet, det er
skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den
trøst som Skriftene gir", Rom 15,4.
"Jo mer levende dette store og nye blir,
at Frelseren er kommet, dess
mer gjelder det at vi ikke lar den gamle pakts skrifter synke ned, men
at de tvert imot blir levende. Altså: Når en har fått se Kristus og
hans herlighet, betyr ikke dette at vi skal la Det gamle testamente
fare, men tvert imot: Nå blir Det gamle testamente levende på nytt"
(Hugo Odeberg).
Pålitelig og sann
Boken om Jonas er en del av Den Hellige Skrift som er innåndet av Den
Hellige Ånd (2 Tim 3,14-17). Boken er derfor pålitelig i alle deler! Og
den gir oss sann visdom til frelse! For den som tror at Gud er
allmektig, volder det intet problem at vi her leser om et under! – For
i Jes 9,6 finner vi fem navn på Gud – som alle peker på Jesus:
"… og
hans navn kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste".
I en tid som er preget av tvil på
beretninger i Det gamle testamente,
er det av største betydning å understreke kjensgjerningene ved det som
her fortelles. Profetenes budskap forutsetter at det som berettes er
pålitelig og sant.
I Habakkuk, kap. 3, berettes om det som
Gud har gjort – i historien –
om hvordan han skilte Det røde hav, stanset solen og tok naturkreftene
i bruk for sitt formål. Sannheten i de bibelske beretninger bør
understrekes med mye større tyngde enn det gjøres i dag. Dette bør bli
en del av oppgjøret med den historisk-kritiske metode. For iblant hører
vi i dag at ordet "myte" anvendes om de historiske beretninger i
Bibelen, for eksempel tales det om "syndefalls-myten".
Slik det ofte tenkes i dag, har mange av
de historiske beretninger i
Det gamle testamente liten eller ingen verdi som historiske
opplysninger. Med andre ord: Bibelske beretninger blir rett og slett
av-historisert. Det hevdes f.eks. av forskere at Israels folk ikke
bokstavlig talt vandret gjennom Det røde hav – slik det berettes om i 2
Mos 14.
Hvis GT hovedsakelig kun består av myter
og sagn, vil NT og budskapet
om frelsen i Kristus mer eller mindre gå i oppløsning. Og vi blir uten
håp!
Luther understreker med tyngde at troen
bygger på historie! Min trøst
om frelse hviler på kjensgjerninger. Den Gud som jeg setter min lit til
– er den Gud som både kunne skille Det røde hav og Jordan, og som
virkelig gjorde det! Den kristne tro er fundert på kjensgjerninger –
ikke på ideer!
Guds frelseshistorie
Beretningen om Jonas i fiskens buk og hans redning, må tas som den står
– bokstavlig! Vi kan også glede oss over oppstandelsens virkelighet –
som et historisk faktum! Og vi kan gå videre:
"For likesom Jonas ble et
tegn for folket i Ninive, slik skal også Menneskesønnen bli det for
denne slekt", Luk 11,30. Med Jonas-tegnet tenker Jesus på
sin egen
oppstandelse den tredje dagen. Beretningen om Jonas står altså som et
forbilde for hans egen død og oppstandelse.
Vi kan videre spørre: Hvordan skulle
"alt som før er skrevet" kunne bli
oss til lærdom, håp og trøst (Rom 15,4), om vi ikke kan stole fullt og
helt på beretningen i Det gamle testamente?
Jonas betyr due. Alle detaljer i
Skriften står føyd i en større plan –
som har med Guds frelseshistorie å gjøre.
"Da Jesus var blitt døpt,
steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg for ham, og
han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham",
Matt 3,16.
I Apostlenes gjerninger leser vi om
hvordan Ånden bringer budskapet om
Jesu verk ut til hedningefolkene. Jonas bok er kalt verdens eldste
misjonsbok, og Jonas er i virkeligheten den første hedningemisjonær. –
"Hedningene er
medarvinger, de hører med til legemet og de har del i
løftet i Kristus Jesus ved evangeliet", Ef 3,5-6.
Som Jonas – da han hadde vært i dypet
(fiskens buk) – ble et vitne for
hedningene i Ninive, slik ble også Jesus – etter sin oppstandelse – et
redskap til folkeslagenes frelse gjennom hans disipler og vitner.
