"Hver juleaften"

Av Gunnar Holth

Det er i år 200 år siden Magnus Brostrup Landstad ble født. Vi har i tidligere nummer av Bibelsk Tro sitert salmer av Landstad. For et år siden stod vår første norske julesalme: «Fra fjord og fjære..», og for 3 år siden adventssalmen «Når synderen rett ser sin våde..»

I dette nummer vil jeg sitere en annen av Landstads julesalmer. La meg først ta med følgende hendelse/bakgrunn fra hans liv: Året er 1851. Den 25. januar dør 10 år gamle Marie Sofie av tyfus. (Mina og Magnus hadde også tidligere opplevd å miste et barn. I 1844 fikk de tvillinger og bare en av guttene levde.)

Våren kom, men tyfusen slapp ikke taket. Det nærmet seg påske og hjemmet var preget av mørke og sykdom. Far og mor våket, kjempet og ba. Påskeaften dør lille Håkon, 7 år gammel. Det ble ikke høytidsgudstjeneste 1. påskedag. Det måtte bli messefall. Far (og mor) var utmattet og utslitt. Men i morgentimene denne 1. påskedag skrev Landstad salmen «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn» Mange regner den for Landstads beste. Les den og tenk på den situasjonen familien var i denne påskehelgen! Les, og legg merke til hvordan sorg og savn er avløst av tillit til Gud og av stille glede i troen på Guds omsorg.

Så går det halvannet år. Det går mot jul. Familiehøytiden. Da skriver Landstad den salmen som siteres nedenfor. Også denne salmen har sitt jubileum: 150 år. Her møter vi hyrdene - og forfatteren ønsker at han var iblant dem - i bønn, venting og lengsel. Julegaven overstråler og overgår alt. Det triste og sorgfulle avløses av Han som kommer - Guds trøst, glede og velsignede fred. Og han er forvisset om at Han også denne jul vil bøye seg ned og stige inn i lyttende og lengtende hjerter. Der er Hans krybberom.

- Derfor: «Juleaften, den kjæreste stund jeg vet blant årets triste og tunge»

De hyrder stirrer i natten ut
og lenges til dagens komme.
De beder en bønn til den høyeste Gud,
at natten må være omme.
De tider, de skrider så langsomt hen
for alle ventende fromme.

Men lyset strålte og englene sang
så deilig et «Ære være».
Og hyrdene styrte til krybben sin gang
og ville sitt offer bære.
Hver juleaften jeg ønsker til Gud
jeg måtte iblant dem være.

Hver juleaften når klokker mon gå,
og lyden den bær over heie,
da kaller vår Herre ad sine små
på deres sorgfulle veie;
den julegave han verden har sendt,
den vil han at alle skal eie.

Hver juleaften jeg tenner mitt lys,
da samles vi, gamle og unge.
Så hjelpes vi ad Guds ære og pris
med hjertens glede å sjunge.
Det er den kjæreste stund jeg vet
blant årets triste og tunge.

Så kommer du inn og bøyer deg ned
inn under de lave døre.
Der blir det så stor en glede og fred,
visst kan du det ennå gjøre!
Så svøpes du inn i krybberum,
i hjerter som vil deg høre.

Å, vær da velkommen, Jesus kjær!
Om deg så vil vi nå kvede.
Velkommen, Guds trøst, å, vær oss nær!
Velkommen, vår juleglede!
Velkommen med din velsignede fred
for gammel og ung her nede!