Å være en kristen vil si å leve i troens samfunn med Jesus Kristus, Guds Sønn. Inn i dette samfunn med Jesus kommer et menneske ved å høre den troende menighets vitnesbyrd om Jesus. Dette vitnesbyrdet er hentet fra Bibelen. En møter Jesus ved å møte Bibelen og den bibelske forkynnelse. Den som kommer til tro på Jesus, kjenner ingen høyere autoritet enn ham. Alt han sier er sant, også det han har sagt om Skriften. Ingen vet bedre beskjed enn Jesus. Den troendes forholdt til Bibelen henger nøye sammen med hans forhold til Jesus. 

Også Jesu apostler og de andre nytestamentlige vitner må vi høre på. For Jesus har før sin bortgang lovet å gi sine vitner den Hellige Ånd som skulle veilede dem til hele sannheten, Joh 16,13f. Dette løfte gjelder dem som ved sitt vitnesbyrd skulle bli kirkens grunnvoll, Efes 2,20.

Hva sa Jesus og apostlene om Det gamle testamente? 

Alle evangelistene viser at Jesus holdt det Gamle Testamente for å være Guds eget ord. Han viste til Moses og profetene (Luk 24,27), og til Moses og profetene og salmene (Luk 24,44), dvs hele det Gamle Testamente. "David talte ved den Hellige Ånd" Mat 22,43. Skriften vitner om ham, Jesus. Joh 5,39. Skriftens ord avgjør alle ting. Mt 5,18. Joh 10,35. Mt 4,1-11. 

Og Paulus skriver: "Hele Skriften er inspirert av Gud og tjenlig til opplæring, til overbevisning, til gjenoppreisning, til oppdragelse i rettferdighet". 2. Tim 3,16. 

De som skrev de hellige skrifter var opplyst, ledet og undervist av den Hellige Ånd. Som det heter i 2. Pet. 1,21: "Aldri er noe profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men mennesker som var drevet av den Hellige Ånd, talte ord som kom fra Gud". 

Skriftens ord er talt og skrevet "i Ånden", det er de nytestamentlige vitner overbevist om. Denne innstilling, som de delte med sin samtids fromme jøder, finner vi mange steder i det Nye Testamente. For eksempel: I Hebr 3,7 står det: "Derfor, som den Helllige Ånd sier: I dag om dere hører hans røst -." Detter er et sitat fra Salme 95,7f. Han som skrev Hebreerbrevet var overbevist om at det som det Gamle Testamente sier, det sier Guds Hellige Ånd. Sammenlign også Ap.gjern. 1,16. 4,25. 24,14. 28,25. 

Det kan ikke være tvil om at Jesus og hans vitner i det Nye Testamente holder det Gamle Testamente for å være Guds ord, som en må vise lydighet og tillit. 

I den senere tid har noen forsøkt å svekke betydningen av Paulus‘ ord om Skriftens inspirasjon (2 Tim 3,16) ved å hevde at den greske oversettelsen av GT som Paulus her siterer fra (vi kaller denne oversettelsen Septuaginta) inneholdt mange skrifter som vi ikke har i vår Bibel, nemlig de så kalte apokryfiske skrifter. Derfor, sier noen, er 2 Tim 3,16 lite anvendelig i vår situasjon. 

Men dette er bare en utflukt. Paulus skrev på gresk, og derfor er det rimelig nok at han gjorde bruk av en gresk oversettelse. At Septuaginta inneholdt mange apokryfiske skrifter, er på det rene. Grunnen til dette var at jødene i Alexandria, som oversatte GT til gresk, skjelnet mindre skarpt mellom kanoniske og ikke-kanoniske skrifter enn jødene i Palestina gjorde. Derimot kan en neppe si at de hadde en "annen" kanon enn Palestina-jødene. Og hva Paulus angår, så var han opplært i den strengeste fariseiske lære, og har uten tvil hatt for øye den samling av hellige skrifter som forelå blant de skriftlærde på hans tid. Det er den samling vi har i vår Bibel. 

Jesus og apostlene regnet det Gamle Testamente som hellig Skrift. Men hva med det Nye Testamente? 

Også Det nye testamente er hellig Skrift 

Svaret må være at de nytestamentlige skrifter er et budskap fra apostler og evangelister som gjør krav på å tale på den levende Guds vegne. I samsvar med kirkens uttrykksmåte fra den eldste tid, bruker vi her ordet apostler om alle de nytestamentlige vitner. Markus og Lukas f. eks. hørte ikke til de tolv apostler, men de var aposteldisipler. 

Jesus sendte sine vitner ut og sa til dem: "De som hører dere, hører meg." Luk 10,16. Til sine disipler sa Jesus: "Også dere skal vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen." Joh 15,27. "Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alle ting som jeg har sagt dere." Joh 14,26. 

De som skrev brevene i NT gir tydelig til kjenne at de taler med apostolisk myndighet. Paulus begynner sine brev med å si: Paulus, Jesu Kristi apostel. – Galaterbrevets 1. og 2. kapittel viser hvilken vekt han legger på at han er Jesu apostel, kalt av Herren selv, ikke av noe menneske. Hvorfor var dette så viktig? Fordi de kristne menigheter var klar over at en apostel har krav på å bli hørt som om det var Guds egen røst som talte. Paulus sier, når han taler til korinterne om nattverden: "Jeg har mottatt fra Herren dette som jeg har gitt videre til dere -" 1. Kor 11,23. I Efeserbrevet gjør han krav på å ha fått del i Guds egen åpenbaring: "Ved åpenbaring ble hemmeligheten gjort kjent for meg – i tidligere slekter ble den ikke gjort kjent for menneskene slik som den nå er blitt åpenbaret for de hellige apostler og profeter ved Ånden." Efes 2,2ff. 

Det er mange lignende steder i NT. La oss bare ta med 1. Kor 2,13: "- det som vi også taler om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer –". Og 1. Kor 14,37: "Dersom noen mener at han er en profet eller en åndelig, da må han også innse at det jeg skriver til dere, er Herrens bud." 

Gud har utvalgt sine spesielle vitner som skal bringe bud fra ham. Det er disse inspirerte vitner Peter tenker på når han sier at Gud har vakt opp Jesus og gitt ham å åpenbare seg, "ikke for folket, men for oss som åt og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde". Ap. gj. 10,40 f. 

Det Nye Testamente er det guddommelige budskap gjennom menn som er kalt og utrustet på en enestående måte. Deres budskap er gitt ved den Hellige Ånd. Det er inspirasjonen.

Som Guds Ånd var virksom da det Gamle Testamentets skrifter ble til, slik var Ånden også med da det nytestamentlige budskap fikk skriftlig form. 

Det finnes eksempler på at nytestamentlige skrifter blir sitert i det Nye Testamente selv, og at det da blir karakterisert som "skrift", dvs hellig skrift. Det er det sterkeste ord som finnes for å betegne guddommelig skriftautoritet. Når det Gamle Testamente blir anført med ordene "Skriften sier", da kommer sitatet med en høyeste vekt og anseelse. Men også nytestamentlige steder blir som sagt anført som "skrift". I 1. Tim 5,18 blir Luk 10,7 sitert ved siden av 5. Mos 25,4, og foran heter det "Skriften sier". I 2. Pet 3,15 blir apostelen Paulus" brev stilt ved siden av "de andre skrifter". Disse andre skrifter må være gammeltestamentlige skrifter. 

I 1. Pet. 1,10-12 taler Peter om at Kristi Ånd var i profetene. I samme åndedrett taler han om det budskap som han selv og de andre apostler forkynte, og slår fast at også dette budskap ble gitt "ved den Hellige Ånd". Hans og de andre apostlers ord blir satt på linje med profetenes ord i det Gamle Testamente. 

Dette sted i Peters første brev er betydningsfullt. – Vi har lett for å tenke at det er det Gamle Testamente som er problemet. Det Nye Testamente er Jesu og hans apostlers ord, så det holder en fast på, men det Gamle Testamente -? Vi lærer ikke så lite om selve saken ved å overveie det faktum at for den eldste kirke var det Gamle Testamente en selvsagt autoritet, mens det Nye Testamente først etter hvert ble lagt til Skriften og ble regnet som en bok sammen med denne. Det er ut fra en slik overbevisning Peter resonnerer om sin og de andre apostlers autoritet. Det er den samme Ånd som taler i oss som i de gamle profetene, sier han. 

Hele Bibelen er Guds inspirerte ord. En annen sak er at vi må gjøre forskjell på det Gamle Testamente og det Nye Testamente. Dette lærer vi av Bibelen selv. 

Det Gamle Testamentets profeter ser frem mot en fullkommen pakts tid. Jer 31,31. 

Det Nye Testamente bygger på det Gamle, men ser dette samtidig som en foreløpig pakt. Les Hebr 10,1ff. 

Augustin sier: Det Nye Testamente er skjult i det Gamle, og det Gamle Testamente er forklart i det Nye. 

Guds ord og menneskeord 

At profeter og apostler var inspirert av Guds Hellige Ånd, vil ikke si at de var viljeløse redskaper som bare skrev ned det Ånden dikterte, uten å bruke tankene sine. Vi ser at de hellige forfattere har hver sin stil og uttrykksmåte. Paulus skriver på en annen måte enn Johannes. Dessuten vet vi at forfatterne selv gransker etter for å få mest mulig nøyaktig rede på det de skulle skrive om. Luk1,1f. Ånden satte altså ikke profetenes og apostlenes menneskelige personlighet ut av betraktning, men brukte den. Likeså brukte Ånden de historiske kunnskaper som disse hadde samlet seg. Det er akkurat som på pinsedag; apostlene kjente allerede før Åndsutgytelsen alle omstendigheter ved Jesu liv og død og oppstandelse. Men da Ånden var utgytt, stod de frem og talte "alt etter som Ånden ga dem å tale" Ap.gjern. 2,4. 

Bibelen er derfor Guds ord – og menneskers ord. Vi har alt sitert Mat 22,43 hvor Jesus sier at David i "Ånden" kalte Messias herre. Motsatt heter det i Ap.gjern. 1,16 at "den Hellige Ånd talte ved Davids munn". Altså: David talte ved den Hellige Ånds inspirasjon, og Ånden talte ved Davids munn. Det er en og samme sak. 

Det har ingen mening og skjelne – slik som noen har forsøkt – mellom det som er guddommelig inspirert og det som bare er rent menneskelig tale i Bibelen. Alt sammen er menneskelig, for det var mennesker som skrev, og de skrev ikke etter mekanisk diktat, men bruke sine evner og tanker. Alt er samtidig guddommelig, for den Hellige Ånd fylte disse menns sinn og ga dem både det de skulle skrive og måten de skulle skrive på. Her står vi overfor noe vi ikke helt forstår. Vi må bare bøye oss for det – slik som vi må bøye oss for alt som kommer fra Gud. 

Videre betyr inspirasjonen at den Hellige Skrift er den Hellige Ånds verktøy i dag. Den gamle bibelfortolker Bengel forklarer 2. Tim 3,16 slik: "Skriften er inspirert på guddommelig vis, ikke bare slik at Gud inspirerte forfatterne da den ble skrevet, men også slik at Gud inspirerer ved Skriften idet den blir lest, og slik at Skriften ånder av Ham. Derfor er den så "nyttig". " 

Luther sier det på denne måten: "Den Hellige Ånd må si i ditt hjerte: Dette er Guds ord." Teologene taler derfor om "Den Hellige Ånds indre vitensbyrd"; når Bibelordet leses eller høres, er Ånden virksom i hjertene, og overbeviser oss om at det virkelig er Guds ord vi leser og hører. "Herren åpnet Lydias hjerte, så hun ga akt på det som Paulus talte." Ap.gjern. 16,14. 

Moderne Bibel-skepsis 

Gjennom den lengste del av den kristne kirkes historie var man klar over at Bibelen er Guds inspirerte ord, og at dette ord er helt ut pålitelig og klart og forståelig, så det kan gjøre oss vis til frelse. 

Men i løpet av særlig de siste to hundre år er det blitt en forandring i dette. Troens tillitsfulle ærbødighet overfor Skriften er i store kretser blitt avløst av en kritisk innstilling. 

En hører nå så ofte sagt: Den gamle tro på Bibelen kan vi ikke holde fast på lenger. Bibelen er ikke slik som de gamle trodde. Den er skrevet av mennesker, og mennesker kan ikke annet enn å skrive galt av og til. Det viser seg derfor at det er både feil og selvmotsigelser i Bibelen. 

I eldre tider ble det gjort en stor feil, sier man videre. De gamle teologene overså Skriftens menneskelige side. Skriften har både en guddommelig og en menneskelig side; det gjelder derfor å finne det rette forholdet mellom dem, fremholder man. 

I våre dager er det mange teologer som ikke regner med noen særlig inspirasjon av Bibelens bøker. Andre teologer skriver slik om inspirasjonen at denne ikke blir svært forskjellig fra det vi kaller en kunstnerisk grepethet. Den guddommelige inngripen i inspirasjonen blir det da lite igjen av. 

Men om dette er det flere ting å si. Det er for det første urettferdig å påstå at tidligere tiders rettroende teologer lukket øynene helt for at Bibelen var skrevet av mennesker. Selv om vi ikke kan holde på alt som ble skrevet av de lutherske lærefedre i det 17. århundre, så må vi likevel yte dem rettferdighet. De var aldri blinde for at de bibelske forfattere hadde hver sin eiendommelige måte å skrive på osv. 

Vi må være klar over en ting: Hvis vi i det hele tatt vil tro på Bibelen, må vi først og fremst ta hensyn til det den sier om seg selv. Det fører ikke til noe å overveie frem og tilbake om hvordan en guddommelig inspirasjon fornuftigvis må være. Bibelen blir da ganske underlagt vår vurdering. Men det skulle være omvendt: Bibelens ord skulle få dømme oss og sette oss på plass. 

Profetene og apostlene gir i de bibelske skrifter ikke uttrykk for tanker som er oppstått i deres eget hjerte; det er ikke mer eller mindre verdifulle religiøse opplevelser og følelser vi møter der. De gir uttrykk for det som bor i Guds hjerte. Og det er Bibelens inspirasjon. 

Fra Jeg vet på hvem jeg tror 
Lunde forlag, 1987. 17. opplag