Artikel nr 07 fra blad nr 5-2002
Emne: Bokmelding
Den store glede for alt folket!


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Ole Andreas Meling

Eivind Gjerde: 
Norsk kirkehistorie gjennom 200 år 
102 sider, kr 148,- Lunde forlag, 2002 

Når et folk glemmer sin historie er det som med en mann som mister hukommelsen, er det blitt sagt. Vår historie er årsaken til nåtiden. Så den som vil forstå sin tid, må lese historie. Mange forbinder historie med pugg av årstall og navn. Det er på mange måter en litt tung start før interessen fanges av historiebøkene. Men når en er kommet så pass inn i det at en får noen knagger å henge ting på, oppdager en hvor spennende historie kan være. Især når en får se at det handler om mer enn årstall og epoker. Historien er en stadig kamp mellom ideologier. Få historiebøker får det tilstrekkelig fram. Derfor blir det mange ganger tørr lesing. Denne boken har dette som hovedsak. Derfor er den også spennende lesning. 

Kirkehistorie handler i særlig grad om ideologier som kjemper mot hverandre. Det er løgn og sannhet, mørke og lys, djevelen og Gud som i kirkehistorien har kjempet sine intense slag om menneskene. Men når historien skal skrives, er det avgjørende at den skrives av personer som ser nettopp dette. En historiebok er aldri objektiv, den farges av det syn som forfatteren har. Forfatteren velger ut hva som skal farges mørkt eller lyst, hva som skal overses og hva som skal framheves. Forfatteren av denne boka viser på denne måten tydelig sitt ståsted i boken. Nå kan det gjerne innvendes at det blir for tydelig – en historiebok skal ikke være en debattartikkel for et bestemt syn. Den skal strebe etter objektivitet, og å få forskjellige syn på saken fram. Kanskje vil enkelte reformerte og enkelte liberale felle slike dommer over boken. Selv kan jeg ikke det. Jeg mener boken fokuserer nettopp på det som er viktig å få med seg fra vår kirkehistorie. Forfatteren trekker fram de personer og hendelser som har vært viktige for levende kristenliv i landet. Forfatterens ståsted er virkelig bokas styrke. 

Boka følger tre linjer: 1) Den norske kirke, (2) lekmannsbevegelsen og (3) misjon/frikirkelighet. (Det siste punktet er for så vidt to forskjellige punkter det også). I Den norske kirke fokuseres særlig kampen mellom liberale og konservative. Kampen for å bevare en hel Bibel. Det er trosstyrkende å lese om det engasjement som bl.a. fødte fram Menighetsfakultetet, men vemodig å se hvordan det nå er gått. Både helvetesdebatten og debatten om kvinnelige prester er nesten død i dag. 

Lekmannsarbeidet trekkes særlig fram i boka som viktig for levende kristendom. Det er både ærefullt og ansvarsfullt og tilhøre en slik bevegelse. Denne boka hjelper oss å huske hva som er verdt å kjempe for videre. Også kampen mellom såkalt høykirkelighet og lavkirkelighet understrekes. Det dreier seg om lekfolkets rettigheter til å forkynne Ordet fritt og uavhengig, og dele nattverden uten ordinerte prester. Alt dette er nyttig i en tid hvor bedehuset er i stor tilbakegang. Lekmannsbevisstheten er svak, kanskje på grunn av at folk ikke kjenner sin historie. 

Frikirkeligheten er med, men gjerne noe nedtonet i boka. Kanskje er det også riktig. Frikirkeligheten virker svært dominerende i norsk kristenliv i dag, men har gjerne ikke vært så dominerende i foregående hundreår. 

Siste kapittel om de siste 30 år var vemodig lesning! Det er som vi kan gråte når vi ser hva vårt land er i ferd med å miste! Avsnittsoverskriftene forteller gjerne sitt: 

- En kirke i læremessig oppløsning.
- Abortstrid. 
- Lekmannsbevegelsen i tilbakegang.
- Tilpasninger til en ny tid. - Misjon i tilbakegang. 
- Trosbevegelsen. 

Både læremessig oppløsning og nedgang i lekmannsarbeidet er et sørgelig faktum de siste 30 år. Vi er i ferd med å miste alt som fedrene har kjempet for. Men også dette er nødvendig å oppdage. 

En del årstall og navn er det jo. Og når boka er så kort som den er (bare 100 sider), er faren stor for at de dominerer så mye at den blir litt tung å lese, men til tross for dette ble jeg grepet av de kamper og det mot våre forfedre har vist i sin kamp for sjelers frelse. 

Boka er bl.a. beregnet brukt i våre kristne videregående skoler. Og den bør virkelig brukes! Den sikter tydelig mot at elevene skal bli kjent med de virkelige hyrder som Norge har fostret. Vi har fortsatt mye å lære av dem. Hans Nielsen Hauge, C.O. Rosenius, Ludvig Hope, Carl Fr. Wisløff og Marie Monsen er alle understreket, noen også med små minibiografier. Men boka bør også være naturlig i bibelskoler. Men like mye er dette en bok for den vanlige kristne mann og kvinne som har liten kunnskap om den spennende norske kirkehistorien. Dem er det nok mange av. Selv leste jeg den også med stort utbytte, og måtte erkjenne at jeg kunne alt for lite om den kamp mine forfedre har hatt for at jeg skulle få del i lyset fra evangeliet. Hvor mye jeg har å takke dem for!