I Indre Missions Tidende 12. mai 2002 skriver landsungdomssekretær Erik Holmgaard i lederen: Det handler om at jeg igjen og igjen hører om IMUere (indremisjonsungdom), som ikke ærer ekteskapet. Jeg hører igjen og igjen om IMUere, som ikke mener at det er verd å sykle 2 km til en venn eller venninne, når kjæresten er på besøk og skal overnatte. 

Er det bildet som tegnes her, et generelt bilde av en kristen ungdomsgenerasjon år 2002?

Farligere enn annen synd? 

Satan frister, og et av hans sterkeste kort er utukt. Kan han få Guds barn til å innrette seg og leve i denne synden, har han vunnet den avgjørende seier. Slik var det for Israels folk, og slik er det for oss. 

Det sies så ofte: Utukt er vel ikke verre enn annen synd. 

Den påstanden er både riktig og gal. All synd er synd mot Gud, og den har døden til følge: åndelig død, legemlig død, evig død. Likevel sier Guds ord at utuktssynden står i en særstilling. Annen synd er utenfor legemet, men den som lever i utukt, synder mot sitt eget legeme. 

Det er årsaken til at utuktssynden sårer samvittigheten så dypt. Fører det ikke til anger, bekjennelse og gjenoppreisning i et hellig liv etter Guds bud, dreper utukten samvittighetslivet. Når det skjer, dør trangen etter nåden, og det åndelige liv ebber like så stille ut. 

Det vet Satan bedre enn noen, og han forstår å utnytte sin viten. Han kommer bare for å stjele, slakte og ødelegge, og hans bestrebelser lykkes alt for godt. Ingen kan være i tvil om hans strategi. 

Først vender han seg mot ulydighetens barn. Når han har fått dem til å leve som han vil, har han det store flertall for seg. En majoritet er farlig. I våres demokratiske tider ligger det i luften: Vi må gå den vei flertallet har anvist. Lysten til å følge de mange stanser ikke ved misjonshusets dør. Den påvirkning vi er utsatt for fra våre omgivelser, er enorm. 

Hvis våre oldeforeldre kunne se verden som den er blitt, ville de si: Jorden er blitt et stort horehus. Fra tiår til tiår flyttes grensene. Sannheten er at også i ikke-kristne ekteskap er hor en katastrofe som ofte fører til skilsmisse. Men i mediene er synden forvandlet til underholdning. Syndens alvor forflyttes, den legaliseres og fremstilles ofte som veien til lykke. Kjærligheten kopierer utukten. 

Sjelen? 

Den som begår hor med legemet, begår hor med sjelen. Utukt fører en indre besmittelse med seg. Gjøres det ikke opp med synden, blir man bevisst eller ubevisst ledet inn i frafrallet fra Gud. Først kommer motviljen mot Guds ord. Man ønsker ikke å møte avsløring fra Ordet. Dernest forstummer bønnen. I det ytre viser det seg som en voksende kritikk overfor ungdomskrets eller menighet. Det er galt med både møtenes form og innhold. Kritikken brer seg mer og mer og omfatter etter hvert også de andre kristne. Til sist har man samlet så meget at det rettferdiggjør at man holder seg vekk. Men da er sjeleskaden for lengst skjedd.

En umistelig skanse 

Guds folk er under press. Opp gjennom årene er skanse etter skanse oppgitt. Fra generasjon til generasjon har man kunnet tillate seg mer og mer og likevel fortsatt være en kristen.

I noen tilfelle har det vært tale om et oppgjør med tillærte menneskebud. I andre tilfelle har oppgjøret vært preget av åndelig naivitet, når man har revet ned et gjerde som har åpnet for en stormflod av fristelser, like til en vikende holdning også overfor de altavgjørende skanser som av Guds bud utgjør. 

Det skjer fall ved den skanse som heter 6. bud, men fall er ikke det samme som frafall. Veien tilbake ligger i de velsignede ord: Jesu Kristi Guds sønns blod renser for all synd. Det er altså nåde å få. 

Med nåden følger oppreisning og fortsatt kamp på skansen. Trekker vi oss tilbake fra den fordi den er vanskelig å holde, er frafallet en kjensgjerning. I det ytre vil vi til en tid kunne holde fasaden, men den kan ikke lengden skjule at Herren har tatt sin ånd fra oss, fordi det er svik i vår ånd. 

En kristen kan ikke oppfylle Guds bud, men han kan ikke være kristen uten å holde dem. Det vil si: La Guds bud være bestemmende for sitt liv. Er fallet skjedd, reiser nåden oss ikke til et liv hvor Guds vilje avsvekkes, men til et liv i ubetinget lydighet mot ham som har tilgitt alle våre synder og som vi skylder alt.

Fra "Båndet" nr. 4/2002
(Overs. av Terje Altin)