Men Laban var dratt bort på saueklipping, da stjal Rakel sin fars husguder. (1 Mos 31,19)

Laban dyrket avguder, skjønt han hadde fått kjennskap til den eneste sanne Gud. Muligens haltet han til begge sider og ville holde seg til venns både med Gud Herren og med avgudene. De vil sikre seg dobbelt, men taper i virkeligheten alt (Sef 1,5). 

Rakel var besmittet av den samme ånd. Da oppbruddet kom, gjemte hun husgudene i saltaskene sine. Slike husguder brukte de å spørre til råds ved veivalg i livet. Hun klarer å skjule dem både for sin far og sin mann. Men det ble ingen velsignelse og ingen vise råd å hente fra husgudene. Bare Herrens dom rammet henne. 

Under vekkelsen i Sikem kom husgudene fram og ble gravlagt i terebinte-lunden i Sikem. De skulle ikke lenger forurense familien til ham som nå bar navnet Israel. 

Men fristelsen til husguder fulgte Israels folk som en svart skygge. Til og med hos Mikal, kona til David finner vi husgud (1 Sam 19,13). 

Nå er kanskje ikke den største faren blant Guds folk utskårne gudebilder av forskjellig slag. Men like fullt er formaningen aktuell: "Mine barn, ta dere i vare for avgudene!" (1 Joh 5,21).

Avguder er alt som tar vår hengivenhet bort fra Kristus, som vi elsker og dyrker. Husets vegger kan skjule mye avgudsdyrkelse. Verdifulle ting og kostbarheter av forskjellig slag kan dra av gårde med hjertet vårt. Pengegriskhet eller havesyke er avgudsdyrkelse (Kol 3,5; Ef 5,5). Slik kommer avgudsdyrkelsen oss ubehagelig nær. Avgudene er døde, men de fører til død. 

Fortsatt er det noen terebinter hvor husgudene kan få en grav. Det er renselse og oppreisning i Jesus. Hans dyre forsoningsdød er et bunnløst hav hvor vi legge av alle synder og alle avguder.