| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Det er flere grunner til å stille et slikt spørsmål.
For det første er Esters bok et av de minst påaktede skriftene i Bibelen. Mange synes det er vanskelig å finne meningen i det. Det er et historisk skrift, som i første omgang synes å ha lite å si om Guds ledelse – Guds navn er ikke direkte nevnt i skriftet. Og det er brutale historiske hendinger det blir fortalt om. Hva er egentlig meningen med dette skriftet?
Videre kan vi stille spørsmålet om hvor aktuelt det er for oss i dag. Esters bok beretter om en historisk hendelse under persertiden, om en spesiell krisetid for det jødiske folk, og hvordan folket ble berget på en underlig måte.
Denne artikkelen er ikke ment som noen utlegning av Esters bok. Vi skal heller ikke gjenfortelle beretningen. (Hva den går ut på, kan en raskt få oversikt over ved å lese skriftet. Det er en interessant og lettlest beretning.)
Det vi ønsker å gjøre her, er å summere opp noen hovedemner som berøres i dette skriftet. Til dels vil vi peke på lærdommer som skriftet direkte viser oss, og til dels utfylle disse med hva Bibelen sier om samme emne andre steder.
Til sammen vil dette understreke trossannheter som vi kanskje ikke ellers får se på samme måten. Vi begynner med den historiske situasjonen som skriftet fører oss inn i.
Kanskje det er underlig å sitere et alminnelig ordtak som overskrift i en gjennomgang av et bibelsk skrift. Men ordtaket inneholder en sannhet som også Bibelen understreker (jf. Pred 9,14-16). Annet er egentlig ikke å vente i en syndig verden.
Esters bok tar til med en beskrivelse av forholdene ved perserkongens mektige og herlige hoff. Vi får skildret et liv i prakt og luksus. Men menneskelig kontakt og omsorg er mangelvare. Selvsentrerthet og intriger florerer.
Konsekvensene viser seg på mange måter. Dronningen blir forskutt fordi hun ikke retter seg etter et øyeblikks innfall hos kongen. Jøden Mordekai, som var Esters fetter og fosterfar, avslører attentatplaner mot kongen. Dette blir behørig notert i rikets annaler, men så glømt. Rikets ”statsminister”, Haman, er stormannsgal, og når Mordekai ikke gir ham slik æresbevisning han synes han er verdt, legger Haman planer ikke bare om å rydde Mordekai av veien, men å utrydde hele hans folk, jødene.
Esters bok demonstrerer til fulle sannheten i Predikerens bitre visdomsord: ”Én synder kan ødelegge mye godt” (Pred 9,18).
Fornuftige mennesker handler stundom irrasjonelt (mot det som er fornuftig og logisk). Slik var det med Haman. For siden han ble den fremste i det mektige perserriket nest etter kongen, er grunn til å tro at han var en mann som hadde evner til en slik stilling.
Men overfor Mordekai og hans folk forsvant all fornuft. For det kan ikke kalles annet enn irrasjonelt at han bestemte seg for å straffe det han oppfattet som en fornærmelse fra en enkelt mann, med å utrydde hele det folk han hørte til.
Nå kan det saktens tenkes at Haman hadde visse logiske grunner til sin handlemåte. Han oppfattet tydeligvis jødene som en trussel, fordi de skilte seg ut fra andre folk i sed og skikk, både moralsk og religiøst (3,8). Likevel var det i høyeste grad tale om en voldsom overreaksjon i forhold til den forseelse han mente Mordekai hadde begått. At Haman etter å ha fått kongens godkjennelse av sin grusomme plan, satte seg til å drikke sammen med kongen, viser også at dette var en handling som var utført av en som hadde mistet sansen for sunt vett.
Noe av årsaken til Hamans voldsomme hat mot jødefolket kan det hende vi finner i den betegnelsen som gjennomgående brukes om ham. Han kalles agagitten Haman (Est 3,1 o.fl.st.).
Lik Mordekai var ikke Haman perser, men hørte til et av de folkeslag som perserne erobret. Han ser dermed ut til å være en ”oppkomling”. Og historien oppviser flere eksempler på at makten har gått til hodet på slike, så de blir årsak til mye urettferdighet.
Men at Haman kalles agagitt, innebærer enda mer. For det ser ut til å være en betegnelse for det folk som kanskje var Israels aller bitreste fiender – amalekittene, etterkommere av Esau (jf. 1 Mos 36,12; 4 Mos 24,7; 1 Sam 15,8.20).
Hovedpersonen i denne beretningen er Ester, som var Mordekais slektning og fosterdatter, og var blitt dronning i perserriket. Hun ble redskap til å avverge Hamans planer.
Men Ester sto ikke alene. Og i utgangspunktet så hun ikke ut til å være et villig redskap til å gjøre noe for å berge sitt folk.
Det kan nesten se ut som om Ester hadde glidd så inn i sin rolle som dronning at hun var blitt helt og fullt preget av livsførselen ved det persiske hoff. Det er ikke så mye som er fortalt om dette, men hun ser ut til å ha inntatt en ganske annen holdning enn det frimodige vitnesbyrd som preget Daniel og hans venner.
Likevel fikk hun kallet til å berge sitt folk, og ble omsider villig til å våge livet for å gjøre det. Men det var Mordekai som formidlet kallet til henne. Vi har sett at han var av en helt annen støpning – mer lik Daniel og hans venner. Hadde det ikke vært for Mordekais åndelige forstand og veiledning, og at Ester var villig til å høre på ham, kunne beretningen ha fått et helt annet forløp.
Mordekai skjønte klart hva situasjonen innebar, og at Ester innehadde en stilling som gjorde at hun var en nøkkelperson når det gjaldt å stå imot anslaget fra jødenes fiender. Og Mordekai fikk visdom til å legge dette fram for Ester slik at hun forsto alvoret, og ble villig til å gjøre det hun burde.
Mordekais tro på Gud kommer tydelig til uttrykk i det svaret som han sendte til Ester, etter at hun først hadde vegret seg for å henvende seg til kongen om saken (Est 3,14). Mordekai hadde tillit til at Gud ville gripe inn og redde sitt folk, selv om Ester ikke ville gjøre noe, men han visste også hvor viktig det var at en som hadde en høytstående stilling, sa klart ifra.
Fra en side sett måtte Ester alene gjøre det hun skulle. Men hun skjønte at hun var avhengig av Guds hjelp og andres forbønn – som faste innebar (Est 4,16).
Det kan synes underlig at en slik person som Ester fikk en så viktig oppgave. Men beretningen er et sterkt vitnesbyrd om Guds ledelse, og om at han verner sitt folk. Det hender at han reiser opp vitner som en ikke skulle vente.
I stedet for at Israelsfolket ble utryddet – slik Haman hadde planlagt, endte anslaget med at det jødene fikk anledning til å utrydde mange av sine fiender. Haman måtte stå til rette for sine onde handlinger, og Mordekai ble ”statsminister” istedenfor ham.
Måten anslaget ble avverget på, kan synes merkelig – og kanskje unødvendig brutal – for oss. Men vi skal huske på at det i perserriket gjaldt spesielle lover og skikker. Og en var nøye med at det som var bestemt, ble utført i samsvar med loven.
To trekk er særlig viktige i denne beretningen. Det ene var hoffetiketten, som tilsa at ingen måtte nærme seg kongen uten å være tilkalt eller ønsket av ham. Derfor risikerte Ester livet ved selv å ta initiativet til å tale med kongen. Det kan være forhold som ikke er kjent for oss, som er årsaken til at Ester fant at hun måtte gå varsomt fram, og to ganger holdt gjestebud for kongen og Haman, før hun fikk sagt til kongen hva som holdt på å skje.
Det andre var at lovene, kongens forordninger, var ufravikelige. Dette blir også andre steder omtalt som et typisk og særegent trekk ved det persiske samfunn (Dan 6,9). Derfor kunne ikke den forordningen Haman hadde fått gjennomført, oppheves. I stedet måtte det utstedes en annen forordning, som kunne motvirke skadene av den første.
Når vi tenker nærmere over hva vi lærer av beretningen om Ester, er det naturlig først å stanse for den åndelige kamp som Guds folk har i verden. For beretningene i Det gamle testamente er forbilder som viser oss mange viktige sider som har å gjøre med de troendes liv i verden (Rom 15,4; 1 Kor 10,11; Gal 4,22-31).
Vi skal være varsomme med å forsøke å anvende alle detaljer i denne sammenhengen. Det fører lett til kunstige resultater og en allegorisering som vender oppmerksomheten bort fra det som er vesentlig. For det er jo tale om historiske forhold og hendinger som ikke skal oppfattes som en regel for andre situasjoner. Og den åndelige kamp skal ikke og kan ikke utkjempes med verdslige våpen (2 Kor 10,3-5).
Men samtidig gir beretningen viktige påminninger til oss. Vi skal si litt om de to viktigste.
For det første minner beretningen om at Guds folk møter motstand og må være beredt til å forsvare sin tro til alle tider (jf. Joh 16,33; Jud 3). Motstanden kan komme fra ulike kanter. I dette tilfelle var det fra rikets fremste embetsmann, som hatet folket.
For det andre understrekes betydningen av at personer som har fått ansvarsfulle stillinger, ikke viker av fra sin overbevisning og lar være å si fra om det som er viktig. Sant nok har Gud mange måter å føre fram sin sak på, så vi skal ikke miste frimodigheten om mennesker svikter (jf. Est 3,24). Men mennesker er plassert i viktige stillinger for at de skal tjene andre og fremme det som er rett for Gud.*
Mordekai og Ester virket innenfor en bestemt samfunnsordning, perserriket. Og Bibelen har formaninger om hvordan de troende skal forholdet seg den samfunnsordning de er plassert i (se f.eks. Rom 13,1 flg; 1 Tim 2,1-2; 1 Pet 2,13-16).
De skal på den ene siden utføre sitt yrke og sin samfunnsgjerning med troskap og ansvar. På den andre siden skal de vokte seg for å gå med på noe som er imot Guds vilje (Matt 22,21; Apg 4,19; 5,29).
De er særlig Mordekais eksempel som viser oss en sann troende som også tar sitt ansvar i samfunnet på alvor – selv om hans råd til Ester da hun ble dronning, om at hun ikke skulle gi til kjenne at hun var jøde, kan tyde på at også han ikke alltid sto fram med frimodig bekjennelse.
Selv om perserriket på mange måter sto langt tilbake fra å være ideelt når det gjaldt utøvelse av rettferdighet, var det ham ikke likegyldig da han fikk kjennskap at noen planla et attentat (Est 2,22). Da han ble rikets fremste embetsmann, la han vinn på å bruke sin stilling til det gode for andre (Est 10,3).
På den andre siden satte han foten ned da han fikk pålegg om å utføre en handling som stred mot hans overbevisning (Est 3,2). Om den konkrete årsaken til dette blir det bare sagt at han var jøde (Est 3,4). Og tilsynelatende kan det se ut om det som ble krevd, var en ”nøytral” handling. Men som det var for Daniel og hans tre venner, må vi tenke at Mordekai skjønte at det å rette seg etter den angjeldende forordningen betød at han måtte gå på akkord med sin tro. For perserkongen ble æret som en gud (jf. Dan 6,8), og bestemmelsen om å ære Haman innebar nok noe av det samme.
Det som er fortalt i Esters bok, viser opprinnelsen til en av de jødiske høytidene, purim-festen (Est 9,31). På den måten plasseres disse begivenhetene som et viktig ledd i frelseshistorien.
Dermed er vi inne på betydningen av at Gud utvalgte Israel, og at han handler med dette folket som et vitnesbyrd for hele verden (2 Mos 19,5-6; 5 Mos 7,6-7).
Det aller mest sentrale var at det var gjennom dette folket Gud skulle sende Frelseren, at det var som Davids sønn Kristus skulle bli født (jf. Joh 4,22). Men også Guds handlemåte med folket hadde betydning, både når han tuktet dem for frafall, og ved at han berget dem på tross av intens motstand og deres egne svakheter. Og apostelen Paulus understreker at Israels rolle i historien som gjenstand for Guds ledelse og omsorg, ikke er slutt med at frelsesprofetiene ble oppfylt i Jesus (Rom 11,1 flg).
Når vi tenker på dette, må vi på den ene siden ikke falle i den grøften at vi setter et så sterkt skille mellom det som er talt til Israel som Guds spesielt utvalgte folkeslag, og det som gjelder troende av alle folkeslag, at ordene om og til jødene ikke får betydning for oss. ”Alt som før er skrevet, er skrevet til lærdom for oss” (Rom 15,4).
På den andre siden er det rett slik som det ble sagt i en anekdote om en kristen hoffmann hos preusserkongen i opplysningstiden. Det fritenkerske kongen spurte hoffmannen om han kunne gi et bevis på at det fantes en Gud som styrer historiens gang. ”Jødene, Deres Majestet”, svarte hoffmannen. Og vi ser i våre dager at profetier om Israels folk og dets land holder på å gå i oppfyllelse (jf. Luk 21,24).
Også her er det viktig at vi går varsomt fram når det gjelder anvendelse av detaljer. Hovedsaken er å være klar over at Guds finger er med i det som skjer med Israels folk. Og den store begivenheten vi skal be om og se fram til, er at folket vender om til Kristus som sin Frelser (Rom 11,26).
Esters bok har sin plass i Skriften som en spesiell beretning om at Gud sørger for at Israels folk ikke skal utryddes, men bevares også i politisk betydning under intens motstand. Det skal vi regne med skjer også i våre dager. Og de som vil dette folket til livs, må regne med at Gud står dem imot.
*) Jeg kan ikke la være å tenke på at dette er en lærdom som viser noe av det som har sviktet i de siste års utvikling i vår norske kirke. Hovedproblemet er ikke kirkens avhengighet av staten – som mange ser ut til å mene, men at dens ledere og biskoper ikke har sagt klart ifra når staten har kommet med utspill som går imot Guds ord. I stedet har de vært tafatte, ja, endog villige redskaper til å innføre kvinnelig prestetjeneste, godta homofili, avsette bibeltro prester og så videre. Vi skal ikke lenger tilbake enn til krigens dager for å finne eksempler på en helt annen holdning, da det endog ble forfattet et bekjennelsesskrift mot åndelige overgrep fra myndighetenes side. Rett nok har utviklingen tatt noen år, men innholdet i den ensretting som politiske myndigheter nå krever, er neppe mindre alvorlig. Det kan godt hende at utviklingen av ulike grunner fører til at statskirken avsettes. Men med slike åndelige ledere som den har hatt det siste, er det neppe grunn til å tenke at det vil gjøre det lettere for Guds sanne folk – heller tvert imot, det vil si føre til at de får trangere vilkår. Nå bør vi vel på den andre siden ta i betraktning at vi lever i en ”fredstid”, mens Esters bok forteller om en krisetid. Er det kanskje det som må til for at ledere skal innse alvoret i frafallet og farene med stadige kompromisser?