Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse. (Salm 62,2) 

Kirkefaderen Augustin, som levde på begyn­nelsen av 400-tallet, har sagt de kjente ordene: ”Du, Herre, har skapt meg, og mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos deg.” Hans fromme mor ba mye for sønnen sin. Som ung gikk Augustin sine egne veier borte fra Gud. Li­ke før moren døde, kom han til tro på Jesus. Han hadde funnet sin ro, sin tilflukt hos Jesus.

Du som leser disse linjer, hvor søker du din ro? Du er på reise gjennom livet. Kanskje du er ung og nylig har begynt ditt livs reise, eller kan­skje du er eldre og reisen nærmer seg slutten. Det kan kjennes vemodig at livsreisen nærmer seg slutten. Ja, det er vemodig og ulykkelig om du ikke har funnet din ro hos Herren. Men har du funnet din ro hos ham og kommet til tro på Jesus, da er det ikke nødvendig å gi plass for ve­mod. Snart begynner det nye livet, det evige. Gud skal jo skape "nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor” (2 Pet 3,13). Det blir en tilværelse uten synd, sorg og lidelse. Det blir et liv med lykke, salighet og glede, som overstiger vår fatteevne. Det vakreste som finnes på jor­den, er bare som skyggebilder sammenlignet med den himmelske herligheten. Det som fram­for alt fyller de salige med fred og glede i him­melen, er samværet med Jesus, å få se ham, samtale med ham og prise hans navn. Det er en uforstyrret glede som aldri får ende. De troende betrakter dette livet som en reise, og himmelen som sitt hjem. De er på hjemvei. 

Men ifølge Bibelen vet vi at det finnes to veier gjennom dette livet. Ikke alle er på hjem­vei til himmelen. Nei, den triste sannheten er at de fleste er på vei bort fra himmelen. De fleste mennesker lever bare for dette livet, og glem­mer å forberede seg på døden, dommen og evighe­ten. Bibelen taler om et helvete og en himmel. Vi kan ikke bortforklare disse alvorlige sann­he­ter. Det venter oss en evighet, en tilværelse etter døden uten noen ende. Vi bør være ydmyke inn­for Gud og be: ”Herre, led meg på den smale veien til ditt himmelske rike.” 

Igjen kommer spørsmålet: Hvor søker du din ro? Altså: Hvor er ditt håp med tanke på evig­heten? Hva grunner du ditt håp om himmelen på?

Det står i en sang av Pfeil: 

Vad är ditt hopp för evigheten? 
Vad är den grund du vilar på? 
Skall du en gång nå saligheten? 
Skall sist du utanför få stå,
till evigt mörker bort få gå? 

Vad är mitt hopp för evigheten – 
O Jesu, fråga mig var dag!
Du grunden är til saligheten – 
Allt annat hopp ifrå mig tag 
och utav nåd mig till dig drag! 

”Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse.” 

Vårt eneste håp inn­for evigheten er Jesus Kristus. Han er vår frel­se. Det nytter ikke å håpe på seg selv. Man kan ikke ha sin trøst i seg selv, i det man selv har gjort. Håper vi på oss selv, da må Gud dømme oss etter loven, etter hvordan vi har oppfylt hans hellige lov. Gud krever fullkommenhet. For ham kan ingen bestå, siden vi alle har syn­det. Om du ikke vet med deg selv at du har syn­det mot Gud, da beror det ikke på at du et feil­fritt menneske, men på at du ikke kjenner deg selv. Be til Gud: ”Herre, vis meg hvordan det virkelig står til med meg!” Dersom du ber slik, og hører og leser Guds ord, da kan Den hellige Ånd vise deg hvor bundet du er til synd og til verden, og at du ikke har tatt imot Jesus i ditt hjerte. Du får se at du lever uten håp for evig­he­ten

. Men Jesu kjærlige hender er rakt ut mot deg. Han sier: ”Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut” (Joh 6,37). Det blir glede i himmelen når et menneske møter Jesus i Guds ord og får sine synder tilgitt, når et menneske finner ro og hvile hos Jesus. 

Gud vil at også du skal vinne ro og hvile hos Herren Jesus. Han som var feilfri, ja, synd­fri, han var det som ble dømt. Han måtte lide og dø i vårt sted. Alle våre synder ble lagt på ham. Ingen synd ble glemt. Heller ikke noen av dine synder ble glemt. Den uskyldige og hellige, Guds Sønn, vår Frelser, han led og døde for at du skulle bli fri. Hadde ikke Jesus blitt dømt og hadde lidt døden for våre synder, da hadde vi alle blitt fordømt for evig. Men nå sier Guds ord: Tro på Herren Jesus, så blir du frelst. Gud er forsonet. Gud er tilfreds med det Sønnen, Je­sus, har gjort og lidt. Det er ikke noe som tren­ger å bli lagt til. Det betyr at det finnes håp og­så for deg, du som er tynget av din synd og som kjenner på åndelig tomhet. Du får tro at alle di­ne synder er tilgitt for Jesu Kristi skyld. ”Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd” (1 Joh 1,7). 

Vi har en Frelser som har stått opp fra de dø­de og lever. Han er vårt eneste håp innfor evigheten. ”Du (Jesus) grunden är til salighe­ten – allt annat hopp ifrån mig tag.”

Får noe annet bli ditt håp, for eksempel din egen bot eller dine egne forsøk på å behage Gud, ja, da har du ikke noe begrunnet håp for evigheten. Men søker du din ro og trøst bare hos Herren Jesus, da er du fri og salig. Ikke et eneste menneske blir vist bort når man vender seg til ham med bønn om nåde og syndsforlatel­se. Han vil lede deg til himmelen, der evig ro og fred råder. 

Ta vare på din nådetid! Be om hjelp til å fly synden! Unn deg tid til stillhet med Guds ord og bønn!

(Overs. G.R.)