Første del av denne gjennomgåelsen sto i nr. 6/ 2001. 

Takkeemne 

Vi leser videre i brevet til Filemon, vers 4-5: ”Jeg takker alltid Gud når jeg når jeg minnes deg i mine bønner. For jeg hører om din kjærlighet og den tro som du har til Herren Jesus og til alle de hellige”. 

Paulus takker Gud for Filemons tro og kjærlighet. Det er ikke hvilken som helst tro. Han presiserer det: Din tro på Jesus Kristus. 

Det er forskjell på tro. Dette blir det mer og mer nødvendig å understreke, ikke minst i dagens avkristnede Vest-Europa. Til dels merker vi en tydelig innflytelse fra islam, og til dels gjør New Age-tankegangen seg stadig mer gjeldende. Det finnes mye tro i vårt samfunn i dag. Å kalle seg en åndelig eller religiøs søker er mye mer naturlig enn for noen få årtier siden. 

Men hva eller hvem tror man på? Mange tror på astrologi, mystiske steiner, krystallkuler eller ”den indre kraft” i seg selv, og så videre. Bibelen taler ganske klart på dette punktet. Det er bare troen på Jesus som gir frelse. Ingen får syndenes forlatelse og fred uten gjennom troen på Jesus, han som er Guds Lam som bar og tok bort verdens synd. 

Så er det viktig at den frelsende tro på Herren Jesus får vise seg i våre liv gjennom kjærlighetens gjerninger (Gal 5,6). Når Paulus takker Gud for Filemons tro, takker han samtidig for at han viser ”kjærlighet … til alle de hellige”. Det finnes et samfunns-bånd mellom alle som tror på Herren – kjærligheten. Også David kjente denne gleden over, og fellesskap med, ”de hellige”. Han sier i Salm 16,3: ”Jeg holder meg til de hellige som er i landet, de herlige, som jeg har all min glede i”. 

Vi legger også merke til at Filemon hadde kjærlighet til alle hellige. Det vil si, alle troende han møtte, viste han omsorg. Selvsagt kunne han ikke rekke over alle kristne i Kolossæ, men grunnholdningen var at alle som kom i hans vei, skulle behandles med kjærlighet. Apostelen Jakob advarer oss mot å gjøre forskjell på folk (Jak 2,1 flg). La oss følge Filemons gode eksempel! 

I vers 7 får vi eksempler på hvordan Filemons kjærlighet kom til uttrykk. ”For jeg har fått stor glede og trøst ved din kjærlighet, fordi de helliges hjerter er blitt styrket ved deg, bror”. 

Filemon hadde fått være med og styrke sine medkristne i troen. Han hadde gitt dem nytt håp og nytt mot. Iblant kan det jo bli ganske mørkt og tungt i det åndelige livet. Det kan komme tider med kamp, da man tviler på mangt og mye. Da er det godt om en kristen bror eller søster kommer med oppmuntring og trøst – utøver en ekte, lægende sjelesorg. Ja, når vi får trøst og fornyelse i troslivet, da flammer det åndelige livet som nesten hadde sloknet, opp igjen. 

Filemon hadde fått nåde til å følge det råd som Jesus ga til Peter: ”Styrk dine brødre” (Luk 22,32). Vi kan også ta fram et fint eksempel på dette fra Det gamle testamente. Da David var i en vanskelig situasjon – på flukt fra Saul, som forsøkte å drepe ham, kom vennen Jonatan ut til ham i ødemarken med oppmuntring og trøst. ”Mens David var i skogen i Sifs ørken, drog Jonatan, Sauls sønn, av sted og kom til ham i skogen. Og han styrket hans mot i Gud” (1 Sam 23,15-16). 

Bønneemne

I vers 6 får vi del i et bønneemne: ”Jeg ber om at deres samfunn med deg i troen må være virksomt ved innsikt i alt det gode vi har i Kristus”. 

Troens folk hører sammen. Man lever aldri et kristenliv isolert. Hver den som tror på Jesus, er satt inn i et nytt fellesskap. Det er det fellesskapet som den apostoliske trosbekjennelsen kaller ”de helliges samfunn”. 

Derfor kan Paulus tale med Filemon om ”samfunn med deg i troen”. Det fantes en åndelig samhørighet, til tross for at de da oppholdt seg på forskjellige steder. Dette er en velsignet realitet også i vår tid. Jeg kan bli oppbygget og styrket i troen gjennom den åndelige samhørighet som jeg kan erfare med brødre og søstre i troen – på tross av den geografiske avstanden kan hende er ganske stor. 

Paulus hadde opplevd at Filemon virkelig var en troende, en som også lot troen få følger i det praktiske liv. Likevel ber han om at troen skal vise seg enda mer virksom. 

Dette bør være en tankevekker for hver Jesu disippel Troens liv er aldri noe stillestående, noe statisk. Det dreier seg om vekst og utvikling – eller om tilbakegang. Men skal vårt liv stadig bære frukt og komme til uttrykk i kjærlighetspregede gjerninger mot vår neste, gjelder det å alltid ha nærkontakt med Jesus. Vi trenger å få en klar ”innsikt i alt det gode som vi har i Kristus”. (Gjengivelsen i den svenske oversettelsen av 1981 virker noe merkelig: ”Allt gott som vi äger tillsammans i Kristus”. – Det samme må sies om den norske 1978-oversettelsens uttrykk ”det gode vi skal gjøre for Kristus” – o.a.) 

Lina Sandell har skrevet en fin sang, der hovedtemaet er bønnen om å få åpnede øyne til å se den åndelige rikdom vi har. 

O Jesus, åpne du mitt øye 
at jeg må se hvor rik jeg er! 
Jeg har en Fader i det høye 
som faderomhu for meg bær. 

Jeg har en broder ved Guds side 
som alltid treder frem for meg, 
jeg har en nådestrøm så vide 
som himlens hvelving strekker seg. 

Jeg har en talsmann tro i nøden, 
en trøster og en hjelper god, 
jeg har et evig liv i døden, 
en evig fred i Jesu blod. 

Bibelen taler ofte om de åndelige rikdommer vi har i Kristus. La meg ta fram to eksempler. ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus” (Ef 1,3). Jesus sier i Joh 10,10: ”Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod”. 

Når vi tenker over den virkelige riksom som en kristen har, er det ikke underlig at Carl Olof Rosenius i en sang bryter ut: ”Engstede hjerte, opp av din smerte! Glemmer du aldeles bort hva du har…”. Denne påminningen om den rikdom vi har i Kristus, er velgjørende. Troen livner opp. Den blir virksom. Åndens frukt vokser fram. Har vi selv blitt møtt med Guds veldige kjærlighet i Kristus, blir vi generøse mot andre. Har vi fått det for intet, skal vi gi det videre for intet. 

Slaveriet 

Før vi går inn på det som var selve hovedformålet med brevet til Filemon – Paulus’ gripende appell for Onesimus, bør vi si litt generelt om slavesystemet i nytestamentlig tid, og om hvilke konsekvenser vi kan trekke for vår tid av det som sies. 

a) Slaveriet på Det nye testamentes tid 

Det står tydelig i vers 16 at Onesimus var Filemons trell. Vi reagerer kanskje på dette. Men i datidens samfunnssystem var slaveri noe en tok for gitt. Det var svært utbredt i hele romerriket. En annen sak er at slavene kunne bli behandlet svært forskjellig. De som var husslaver i velstående familier, hadde det betydelig bedre enn for eksempel de som arbeidet i gruver. 

Blant de første kristne fantes det naturlig nok mange som var slaver. Og en hel del kristne var også slaveeiere – en naturlig sak i datidens samfunnsbilde. Men for den kristne slaveeieren ble det, naturlig nok, et alvorlig spørsmål hvordan han behandlet slavene. I Kol 4,1 finner vi formaningen: ”Dere herrer: Gjør det som er rett og rimelig mot deres tjenere (treller), for dere vet at også dere har en herre i himlene”. De kristne slavene på sin side formanes til å skjøtte sine plikter med troskap. De skal underordne seg og vise sine herrer respekt, uansett om disse viser en vennlig eller en hard innstilling (1 Pet 2,18). Dypest sett skal den kristne slaven betrakte sitt hverdagsslit som en tjeneste for Herren. ”Dere tjenere (treller): Vær lydige mot deres jordiske herrer i alle ting, ikke med øyentjeneste for å gjøre mennesker til lags, men av et oppriktig hjerte, i ærefrykt for Herren. Det dere gjøre, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at dere skal få arven til vederlag av Herren. Tjen Herren Kristus!” (Kol 3,22-24; se også Tit 2,9-10) 

Selv om det i samfunnet på nytestamentlig tid var forskjell på herrer og slaver, er det tydelig at det ikke eksisterte noen slik forskjell innfor Gud og i det kristne fellesskapet. ”For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke” (1 Kor 12,13). 

b) Konsekvenser i vår tid 

Slaveriet opphørte etter hvert der kristendommen trengte gjennom, siden det er noe som dypest sett strider mot evangeliets ånd. Men man kan ikke se bort fra at de formaninger som Det nye testamente gir om forholdet herrer/treller og motsatt, som prinsipp også har gyldighet i vår tid. (En vanlig norsk oversettelse – som vi har i NO1930 og NB88 – gjør dette tydelig ved noen ganger å gjengi det greske ordet for ”trell” med ”tjener”, f.eks. i Kol 3,22-4,1 – o.a.) 

I våre dager handler det om den holdning kristne arbeidsgivere skal ha mot sine ansatte, og om hvordan kristne arbeidere skal opptre overfor sine arbeidsgivere. De retningslinjer som vi har på steder som for eksempel Ef 6,5-9, Kol 3,22-4,1 og 1 Pet 2,18, er aktuelle også i dag.

Mange kristne blir i vår tid stilt innfor den utfordrende prøve å vise sin kristne bekjennelse i et hardt arbeidsmiljø. Ærlighet, pliktfølelse, troskap og omsorg burde være idealer for hver arbeider, men aller mest for den som er en kristen. (Det samme gjelder naturligvis også for arbeidsgiverne.)

Lojaliteten mot foretak eller arbeidsgiver har likevel en klar grense. Om arbeidsgiveren skulle kreve noe som står i konflikt med Guds klare bud eller forbud, gjelder den overordnede norm at ”en skal lyde Gud mer enn mennesker” (Apg 5,29). Denne situasjonen er svært aktuell både i verdslige foretak og i ulike kirkelige (eller frikirkelige) sammenhenger. Her gjelder det med både fasthet og kjærlighet å minne hverandre om de bibelske retningslinjene. Og det står fast at den som følger dem, alltid får velsignelse – selv når det ikke ser slik ut! 

(Overs. G.R.)