Slektenes gang danner tema for mange slags refleksjoner. Det innebærer at nye generasjoner fødes, vokser opp og modnes til å ta over etter den foregående generasjon. I våre dager blir det ikke minst fokusert på de brytninger som dette fører med seg. Vi har fått en samfunnsutvikling som innebærer stadig mindre kontakt mellom generasjonene. Eldre og yngre samles gjerne i uavhengige interessegrupper. Også i kristen sammenheng er dette skillet blitt svært markert.
Konsekvensene av en slik utvikling er mangfoldige. Den kan innebære at de unge tidligere blir selvstendige og tar ansvar. Men den kan også medføre usikkerhet. I alle fall oppstår det lett et brudd mellom de eldres erfaring og de unges vurderinger. Respekt og gjensidig forståelse blir gjerne mangelvare.
Bibelske retningslinjer
Men det er ikke slike generelle betraktninger som er hensikten med denne artikkelen. Som i alle andre forhold, vil det avgjørende for en sann kristen være hva Guds ord sier om saken. Derfor må vi rette oppmerksomheten på hva Bibelen sier, og la den peke ut retningslinjer for hvordan vi skal tenke og handle. Når vi begynner å se på hva som står i Bibelen om dette emnet, og om forholdet mellom unge og eldre, legger vi først merke til at det er noe som omtales svært ofte, både i Det gamle og i Det nye testamente - både gjennom eksempler og direkte formaninger.
Det finnes påminninger både til unge og til eldre. Blir de fulgt, vil de tjene til å bevare et naturlig og harmonisk forhold, og til gjensidig styrking og oppbyggelse i troen. Mange ganger beskrives gode eksempler som bør etterfølges. Men vi leser også om de negative og tragiske følger av å sette seg opp imot Guds forordninger.
Vi vil begynne med å se på en side som gjerne står i fokus i våre dager, selv om det ikke er det punktet som Bibelen legger aller mest vekt på i denne forbindelse.
Unges frimodighet
Bibelen forteller ofte om unge som fikk kall til en spesiell oppgave. Vi kan tenke på David (1 Sam 16), Jeremias (Jer 1), Daniel (Dan 1), eller Elihu, som forkynte for Job og hans venner (Job 32,4). Det var iallfall flere som var unge menn av dem som Jesus kalte til sine disipler (jfr. Matt 4,18-22). Jesu egen mor er det også naturlig å nevne i denne forbindelse (Luk 1,27).
Vi skal ikke glemme at det også er eksempler på at mennesker fikk lignende kall i eldre år (for eksempel Noah, Abraham og Sara, Moses). Men i forbindelse med formaningene til unge blir det gjerne understreket at det å være ung ikke må betraktes som noen unnskyldning for å la være å følge Guds kall og bringe hans ord til andre (Jer 1,7; 1 Tim 4,12).
Med andre ord, å være ung og å ha frimodighet til å følge Guds ord og Guds kall, hører sammen. Om folk av en eldre generasjon ikke skulle ha forståelse for det, må ikke det holde en tilbake fra å følge Guds vilje.
Noe av det samme finner vi i en spesiell påminning som apostelen Johannes gir til unge troende. Han omtaler dem som dem som "har seiret over den onde" (1 Joh 2,13-14). Det finnes spesielle fristelser for unge (2 Tim 2,22). Men de som kjenner Jesus og står Satan imot, har fått en spesiell åndelig styrke, som kommer både dem selv og andre til gode.
Unges respekt
Når vi så kommer til forholdet mellom yngre og eldre, legger vi merke til at Bibelen har mange spesielle formaninger til de unge om å vise respekt for de eldre. La oss nevne noen av dem: "Hedre din far og din mor, for at det må gå deg godt og du må leve lenge i landet" (Efes 6,1-3; 2 Mos 20,12). "Likeså skal dere unge underordne dere under de eldre" (1 Pet 5,5).
Det er altså ikke bare i våre dager at slike påminninger har vært nødvendige. Men kanskje vi trenger å legge ekstra godt merke til dem. For Bibelen omtaler det som et kjennetegn på det åndelige forfall i de siste tider at barn skal være i opposisjon mot foreldre (2 Tim 3,2).
En viktig sak når det gjelder de bibelske formaninger, er å legge merke til det som sies om bakgrunnen og begrunnelsen for dem. For det er ikke bare tale om påbud som vi skal etterleve. Det er forordninger som har sin grunn i Guds gode vilje for oss mennesker. Når vi får se det, skjønner vi både hvorfor det fører velsignelse med seg å følge Guds vilje, og hvorfor det fører i ulykke å sette seg opp imot den.
De bibelske formaninger har altså som sin forutsetning at det består en forbindelse og et fellesskap mellom unge og eldre, både på det naturlige og på det åndelige plan. De har gjensidig bruk for hverandre, og oppgaver overfor hverandre. Fungerer ikke dette fellesskapet som det skal, går en glipp av noe vesentlig.
Fornyet oppmerksomhet på hva Bibelen sier
Det kan ikke være tvil om at vi trenger å fornye oppmerksomheten på hva Bibelen sier om disse tingene. Bare det faktum at slike formaninger som vi har sitert ovenfor, så å si aldri taes fram i forkynnelsen, er en sterk understreking av dette behovet. Det ser nesten ut som om en ikke tør snakke om disse ting.
Dette er slett ikke den eneste bibelske sannheten som har kommet i bakgrunnen for moderne mennesker. Men både når det gjelder denne og andre sider som Guds ord understreker, gjelder det for oss at vi både har den innstilling at vi ønsker å rette oss etter det, og at det får bestemme vår praktiske livsførsel.
De formaninger som er rettet til de unge, går altså ut på å hedre foresatte og underordne seg under de eldre. Det forutsetter for det første at ikke de unge isolerer seg fra de eldre og danner sine egne "klikker". Det voldsomme generasjonsskillet som moderne massemedia stadig framhever, er egentlig hverken naturlig eller nødvendig. Formaningene innebærer videre at en gjerne lytter til de eldre og deres råd, fordi en har mye å lære av dem. Videre betyr det å ha den innstilling at en ønsker å ta hensyn til og å hjelpe de eldre. For det er den eldre generasjon som også har båret byrder og hatt strev for å hjelpe de unge fram.
Vi ser ikke bort fra at det finnes mange ulike motiv og holdninger som kan spille inn - på begge sider. Men Guds bud kan ikke underordnes våre subjektive følelser og vurderinger. Den forpliktelse som for eksempel ligger i det fjerde bud, oppheves ikke av at en som ung synes en mangler forståelse hos mange eldre. For det som er Guds vilje for den enkelte, er ikke avhengig av at alle andre oppfører seg som de skal.
Grenser for lydighet
Likevel setter Guds ord klare grenser for den lydighet som de unge skylder de eldre. Men det er viktig at vi trekker dem der Guds ord gjør det, og ikke der moderne psykologer eller popstjerner vil ha dem. Grensene går for eksempel ikke ved en bestemt alder.
Lydighetens grenser finnes der hvor foresatte oppfordrer til eller krever noe som er synd, det vil si noe som er imot Guds ord (Apgj 5,29). Vi kan ikke regne opp alt det som kan være aktuelt. Men noen konkrete eksempler kan være på sin plass.
En kan tenke seg en familie eller gruppe som ikke har skrupler med å utføre kriminelle handlinger. Eller det kan være tale om drukkenskap. Noen nekter barna å være med i kristne sammenhenger, eller forsøker å hindre dem i å leve som troende. Alt dette er ting som en kristen ikke skal rette seg etter, men tvert imot er forpliktet på å ta avstand fra.
Det er også galt om foreldre vil fortsette å dominere når barna gifter seg og stifter egen familie (jfr. 1 Mos 2,24).
I denne forbindelse er det naturlig å tenke over betydningen av Jesu ord da han sa: "Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og hustru og sin barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel" (Luk 14,26).
Det er sterke ord. Men at de ikke opphever det fjerde bud, er åpenbart. Ellers ville jo Bibelen motsi seg selv. Dessuten viser uttrykket "også sitt eget liv" at det ikke er det som er ment.
Ordet "hate" menes ikke følelsesmessig, men tar sikte på en valgsituasjon. Ikke noe, ikke en gang det som en er sterkest knyttet til av alt her i verden, må få hindre en i å følge Guds vilje og å leve i samfunn med Jesus. Det skal aktes for "skrap", fordi samfunnet med Jesus og kunnskapen om ham er så mye mer verd (Fil 3,8).
Men i lys av samfunnet med Gud vil også forholdet til andre mennesker bli forstått rett. Når en lever i samfunn med Jesus, kan en heller ikke løpe fra ansvaret en har overfor dem som står en nær (1 Tim 5,8; Mark 7,10-13).
Åndelig fellesskap
Det er altså et åndelig svakhetstegn når det blir slik som det er så vanlig i våre dager, at de unge skal styre seg selv og ikke være sammen med de eldre eller ta imot veiledning fra dem. Uansett hvor vanlig dette er i samfunnet, er det ikke kristelig rett. Også i samfunnet kan en slik innstilling bringe ulykke (jf. fortellingen om kong Rehabeam, 1 Kong 12,13-14). Men i en åndelig sammenheng blir det enda verre. For så sant det er eldre, sanne troende det er tale om, vil det være synd for unge troende å bryte forbindelsen med dem.
Dette vil ikke si at ungdomsforeninger og lignende er galt. Tvert imot, så sant de blir ledet rett og fører de unge inn i Guds ord, kan de være med og hjelpe unge til å bli bevart på den rette veien i en åndelig og menneskelig brytningstid. Men det blir galt når de unge blir seg selv nok, og når unge kristne ikke kan gå på møter der det er "bare eldre folk".
En hovedgrunn til at dette må understrekes, er at kristentroen er den samme for både unge og eldre. Det finnes ikke en kristendom for eldre og en annen for unge. Kan ikke unge få noe av å gå på møter sammen med eldre troende, må en undres på om de virkelig har fått tak i evangeliet, eller om de har det annerledes enn det heter i en sang som ble sunget en god del for noen år siden: "Jeg har valgt å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn. Det må koste hva det vil, men jeg må hjem til himmelen."
Visst er det forskjeller i åndelig modning og innsikt i Guds ord. Det gjelder for så vidt også dem som har levd lenge som kristne. Men det vanlige er at de som har levd lenge som troende, har viktige åndelige erfaringer å dele med dem som er unge eller nye på veien. Nettopp derfor trenger vi hverandre.
Det kan også være andre ulikheter som spiller inn og gjør at en trives bedre noen steder enn andre. Men det som knytter troende sammen, er evangeliet. Vi må vokte oss så ikke menneskelige tanker eller personlig smak og behag kommer til å overskygge det.
Men når for eksempel unge sier at de kan ikke delta i kristne sammenhenger dersom de ikke får bruke sin moderne musikkstil der, da er nettopp evangeliet kommet i bakgrunnen. Da blir jo en bestemt musikkform viktigere enn evangeliet.
Dette er ett konkret og aktuelt eksempel, men det finnes mange flere. Og det kan selvsagt hende at også eldre opptrer med åndelig uforstand. Derfor må vi også se på hva Bibelen sier om de eldres ansvar overfor de unge.
Foreldreansvar
Det første bud i lovens andre tavle (det som har med forholdet mellom mennesker å gjøre), handler nettopp om forholdet mellom generasjonene (det 4. bud). Budet er direkte rettet til barna, som vi har pekt på ovenfor.
Men som Luther pekte på i forklaringen i Den store katekismen, har budet også noe å si om det ansvar foreldre og foresatte har. Det nye testamentes formaninger taler direkte om dette: "Dere fedre! Vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning" (Efes 6,4). "Gjør ikke barna deres bitre, slik at de mister motet" (Kol 3,21).
Det er iallfall to viktige sider som blir understreket her. For det første advares det mot holdninger og handlinger overfor barna som ikke virker til det gode. Det "sinne" som det tales om her, er ikke det som springer ut av barns trass og ulydighet. Bibelen viser klart at også barna er syndere og trenger tukt. Og foreldrene har plikt til å straffe dem om nødvendig.
Det sinne og den bitterhet som omtales, forårsakes av handlinger som er preget av selvrådighet og vilkårlighet. En straffer hardt, uten å la barna få vite eller forstå hvorfor det er nødvendig. En kan forsøke å tvinge sin vilje igjennom uten å ta hensyn til hva som er best for barna med hensyn til evner og annet.
Foreldre er også ufullkomne mennesker som kan forgå seg. Men bitterhet springer ikke ut av dette, når barna forstår at også foreldrene trenger Guds nåde. Men en "kristendom" der liv og lære ikke stemmer overens, eller som ikke tar hensyn til at ens egne barn trenger veiledning til å leve og vokse opp i troen, kan lett føre til åndelig bitterhet.
Dermed er vi ved det andre som disse formaningene understreker: Barna skal oppdraes med Herrens tukt og formaning. De skal lære Guds ord å kjenne fra de er små (jf. 2 Tim 3,14-15). De skal lære forskjellen på rett og galt, og de skal lære hva det vil si å tro på Jesus.
Siden vi lever i en tid da hele samfunnet vender seg mot kristen kunnskap og kristen moral, er det ekstra viktig å minnes det Luther la vekt på i Den lille katekisme: Slik skal en familiefar lære sine barn de kristne sannheter.
Åndelige fedre og mødre
Vi har sett på begge sider av forholdet mellom barn og foreldre. Men det åndelige oppdrager- og veilederansvar går videre. De som har lært Guds ord å kjenne, og erfart sannheten i det, har ansvar for å lære andre
I Det gamle testamente er det en hel bok som understreker nettopp dette. Det er Salomos ordspråk. Det kan være spørsmål om det med "sønn" i denne boken menes en kjødelig sønn eller en ungdom som lærer av en eldre. Begge deler kan nok ligge i det. I alle fall er det klart at formaningene er rettet til unge som er på vei inn i de voksnes alder:
Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap. Visdom og tukt blir foraktet av dårer. Hør, min sønn, på din fars tilrettevisning, og forlat ikke din mors lære. (Ordspr 1,7-8; jf. 2,1; 3,1; 4,1)
I Det nye testamente har vi flere formaninger om hvor viktig det er å gi akt på den åndelige veiledning som Ordets forkynnere gir (Heb 13,7.17). Rettledning fra en åndelig far har stor betydning (1 Kor 4,14-16). Videre oppfordres eldre kvinner til å lære de yngre om hva som er rett for en kristen (Tit 2,3-5; jf. 1 Tim 5,11-14).
Det ligger i sakens natur at dette også forutsetter at de yngre troende villig tar imot slik rettledning ut fra Guds ord.
Holdninger
Dette har vi allerede berørt flere steder ovenfor, men det kan være verd å sammenfatte litt om det til slutt.
Vi lever i en tid da holdninger regnes for viktigere enn sannhet. Vi ser det ikke minst i massemedia og reklame, hvor en sympatisk framtreden får mange til å tro at det er tale om noe positivt, uten å undersøke innholdet i det som blir sagt.
I Bibelen er sannheten det viktigste. Det har ingen hensikt å tale om kjærlighet og velvillighet dersom sannheten blir fornektet. Dette har betydning også for vår livsførsel. Det som Guds ord dømmer som synd, er like galt om det er en sympatisk person som gjør det, eller om en gjør det fordi moderne innflytelse har fått en til å føle at det ikke er galt.
Men når dette grunnleggende er klart, må det understrekes at Bibelen også taler om holdninger. Den mest avgjørende som vi skal lære av de konkrete formaninger vi har sett på, er den å lytte til Guds ord. Det er den innstilling som vet at det Guds ord sier, er rett og godt for oss, og som ønsker å leve etter Guds vilje.
Da blir det ikke det viktigste å få respons hos andre. Barn skylder å hedre sine foreldre, selv om de har foreldre som ikke handler rett. Men de skal ikke følge etter i det som er synd. På den andre siden skylder foreldre barna å oppdra og undervise dem rett etter Guds ord.
Som med alle de formaninger Guds ord gir, blir det galt om vi bare ser på dem som plikter vi har å gjøre. Det er samfunnet med Kristus som er det avgjørende. Det er fordi vi kjenner Gud som vår Far, at vi ønsker å leve etter hans ord. Og det er bare Jesu Kristi nåde som kan fornye oss og gi oss åndelig frimodighet.
Noen vil kanskje innvende at når det gjelder holdninger, burde det først og fremst legges vekt på å vise kjærlighet. For Bibelen sier jo at dette er det viktigste når det gjelder våre gjerninger overfor andre (1 Kor 13). Og ikke sjelden er det jo dette som mangler når det oppstår generasjonsproblemer. Det er rett at dette er en avgjørende sak for den som ønsker å leve etter Guds vilje - så sant det menes det samme med kjærlighet som det Bibelen peker på. Men nettopp i vår tid er jo dette et stort problem, fordi det ofte ikke tenkes på noe annet enn en følelsesmessig tilknytning og tiltrekning, eller det å kjenne fellesskap og at en er gjenstand for omsorg. I tillegg tenker mange at "kjærligheten" kan sette til side alle bud og regler, når det føles rett. Men sann kjærlighet er for det første aldri i opposisjon til det som etter Guds vilje er rett (1 Kor 13, 6). Og for det andre er det bare ved nåden i Jesus Kristus at vi kan få del i og leve i denne kjærligheten, 1 Joh 4,7f.