Artikkel nr 6 fra blad nr 6-2001
Emne: Aktuelt emne
Hvorfor er jeg lutheraner?
Av Karl K. Riis

Hvorfor er jeg lutheraner? Ja, hvorfor er jeg egentlig det?

Den første tanke spørsmålet fødte hos meg, er nok så naturlig: Det er vel nærmest en tilfeldighet! Jeg er født i et land hvor den offisielle kirke er luthersk, derfor. Hadde jeg vært født i Hellas hadde jeg kanskje vært greskortodoks kristen.

Ved nærmere ettertanke kommer det en undring frem i mitt sinn. Det er ingen tilfeldighet, men det er i virkeligheten en stor og uforskyldt nåde som er blitt meg til del! Det er en gave, som jeg er dypt takknemlig for. Det hender faktisk ganske ofte at jeg spør meg selv: Hvorfor er du en kristen? Det kan gis mange relevante menneskelige svar på det, men dypest sett skyldes det Gud. Det skyldes hans frelsestanker og vilje.

Det skyldes hans mektige frelsesgjerninger, og det er en gave, en uforskyldt gave. Det er av nåde jeg er frelst, det skyldes ikke meg selv, Guds er gaven. Æren for det er Guds! Båndets redaktør har stilt spørsmålet til denne artikkelen, og da det er meget personlig, har jeg valgt også å skrive meget personlig. Jeg skriver gjerne, for jeg er faktisk stolt av min lutherske arv. Jeg er meg bevisst at Martin Luther ikke ønsket at kristne skulle hefte seg ved ham og hans navn. Det trekk ved ham liker jeg godt, for det er riktig. Hans store lidenskap var å peke vekk fra seg selv – hen på Kristus, og avtegne ham som korsfestet for sine tilhøreres øyne. Slik har den berømte kunstner, Lucas Cranach, som var samtidig med Luther malt reformatoren. Han står på prekenstolen i kirken i Wittenberg, den ene hånd hviler på Bibelen, og den andre peker på den korsfestede Kristus. Med de to ting har kunstneren innfanget noe helt sentralt ved det å være luthersk!

Bibelen

I min lutherske arv er bundetheten til Den Hellige Skrift et dyrebart klenodie. For Luther var Bibelen den normerende norm, både for hva som skulle læres og for det liv som skulle leves. Jeg tror han har lært dette av Jesus. Jesus er jo også min Herre, og han sier at ”før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven, før alt er skjedd.”

Luther bekjenner seg til samme sak når han skriver: ”Skriften – og ingen annen – skal oppstille trossetninger, ikke engang en engel!” Hvor jeg er takknemlig for at jeg har fått lagt dette urokkelige fundament inn under mitt liv. Jeg behøver ikke spørre i øst og vest etter sannheten. Den møter jeg i Bibelen, Guds ord. Luther ønsket å sitte ved apostlenes og profetenes føtter, la seg belære av dem og gi videre det de lærer oss. Det skal vi lære av ham og flittig øve oss i.

Det gir meg et ståsted, og jeg tenker med respekt på hva Luther sa på riksdagen i Worms: ”Det er ikke tilrådelig å handle mot sin samvittighet. Med mindre jeg av klare grunner ut fra Guds ord blir overbevist om at jeg tar feil, så verken kan eller vil jeg tilbakekalle. Her står jeg og kan ikke annet. Gud hjelpe meg! Amen.”

Jeg er overbevist om at det rette for et menneske er i sitt hjerte og sin samvittighet å være forpliktet på Skriften alene. Jeg tror det er på denne måten et menneske blir både Kristi frigitte og Kristi trell. Vi er løst fra å være menneskers treller ved å være bundet til Jesus som Herren.

Luther var et menneske. Han var ikke fullkommen, men han ble et redskap for Guds ord og dermed for Gud.

Når det gjelder bibelstudiet har jeg ofte vært fascinert av reformatorens store teologiske kapasitet. På kort tid oversatte han Bibelen til tysk, men han hadde først og fremst lært å grunne over den. Å meditere var for ham å grunne og studere Bibelens ord. Denne skatt, som det å være bundet av og fordype seg i Guds ord er, tenker jeg på med glede og takk, og det er det første klenodie i min lutherske tro, jeg vil nevne!

Evangeliet

Skriftstudiet og selve kristentroen var for Luther knyttet sammen med anfektelse. Jeg har ofte vært dypt bedrøvet når jeg har møtt en ringeakt både for anfektelsen i kristenlivet og for det klare skille mellom lov og evangelium, som de lutherske reformatorer regner for å være en sann teologi. Det er så lett å havne i en ytre skjematenkning om dette og så mene seg ulært. Lov og evangelium blir så å si ”en slags briller”, som Bibelen skal leses gjennom. Og anfektelsen blir redskap for en psykologisk prosess, som man kan manipulere andre med.

Slik forholdt det seg ikke. Anfektelsen kommer av møtet med Gud. Når jeg som en synder møter den hellige Gud, da møter jeg loven – da sier jeg: ”Ve meg, jeg har syndet ikke alene mot loven, men mot Gud!” Det kommer ikke sannhet i mitt gudsforhold hvis jeg vil utenom det.

Luther hadde et langt mer radikalt syn på menneskets syndighet og fortapthet enn den katolske kirke. Jeg er overbevist om at Luthers radikale tanker om menneskets syndeforderv er bibelske. De svarer til det Bibelen forkynner, at vi er døde i våre synder og overtredelser. I dag møter vi det samme svekkede syn som Luther møtte hos sine samtidige. Vi møter det i den allmennreligiøse tankegang, som er vidt utbredt og når langt inn i kristnes rekker.

Mitt poeng her er at det er nøye sammenheng mellom et svekket syn på vår fortapthet, og på det som læres om frelsen! Svekkes det første, da svekkes også det andre! Derfor er spørsmålet så avgjørende. Det er avgjørende for min frelse!

Frelsen er ikke at Gud yter oss litt hjelp til selvhjelp. Frelsen er Guds verk alene. Gud tok initiativ, sendte sin egen Sønn, ga ham som et sonoffer for alle menneskers synd. Min frelse er ordnet mellom Gud og hans Sønn, den er ferdig og fullbrakt. Evangeliet skjenker meg frelsens gave, syndenes forlatelse. Det skjenker meg også troen! Her skal alle lovens krav og fordømmelser holdes utenfor. Ja alt mitt, det være seg mangler og fortjenester, skal holdes helt utenfor. Alene Kristus, alene nåden gjør meg rettferdig for Gud, og det er mitt alene ved troen.

Dette frigjørende og forløsende evangelium er det mest dyrebare for meg i min lutherske tro. Jeg er nemlig overbevist om at i denne tro møter jeg det sanne kristne! Jeg møter en bibelsk kristendom, og den er ikke skapt av et stort menneske som Martin Luther. Han fant ikke en ny kristendom, men fant tilbake til det som er åpenbart oss ved Herrens apostler.

Dette er jeg trygg ved, for det kan jeg leve på, det kan jeg dø på og det vil holde på dommens dag!

(Overs. av Terje Altin)