Artikkel nr 9 fra blad nr 5-2001
Emne: Åndssituasjonen
Åndelige moter
Av Guttorm Raen.

Motebevissthet regnes ofte som noe positivt i dagens samfunn. Det viser at en følger med tiden, og ikke er passivt hengitt til gamle vaner. En er opptatt av fornyelse, og ikke bundet til gamle tralter som en føler seg fornøyd med, eller ikke bryr seg om å endre på.

En annen side av saken er at det saktens kan være en belastning å stadig skulle følge moten - først og fremst for pengeboken, men til tider også for helsen - når det er viktigere å følge moten enn å bruke det som er sunt og passende.

Dessuten kan det bli en mental belastning, dersom en blir så opptatt av dette at en kjenner seg uvel og ikke kan falle til ro om en ikke skulle ha fått tak i "siste skrik", eller dersom naboen skulle ha fått tak i noe finere, enten det nå gjelder klær, møbler eller andre ting.

Dette bildet er det naturlig å anvende på en form for religiøs tankegang. Det gjelder advarselen mot å stivne i gamle former, og kravet om fornyelse. Det som er rett i denne tankegangen, er at det - først og fremst psykologisk sett - kan være oppfriskende med nye former. Og det går an å bli så innkjørt i det tilvante at åndelig fornyelse ikke får rom.

Men når tankegangen fortsetter med å kreve at det må nye ytre former til (i møteform, bønnestilling, musikk osv.) for at det skal komme åndelig fornyelse, slik som tilfellet er i flere nyere åndelige bevegelser, oppstår i virkeligheten er flerfoldig kortslutning.

Logiske og åndelige kortslutninger

Den første har en del med logikk å gjøre. For dersom nye former er en betingelse for åndelig fornyelse, kan en aldri slå seg til ro med én forandring. For den vil nødvendigvis bli en fast form etter en tid, og må igjen brytes opp. Følgelig havner en i et stadig jag etter nye former, som bedre skal kunne tilfredsstille ens åndelige behov.

Den andre kortslutningen er åndelig. For - som Luther så klart pekte på - både kravet om at gamle former må forkastes uansett, og kravet om innføring av nye former som i seg selv skal være så mye bedre, gjør i virkeligheten kristendommen om til en lovreligion. I stedet for at evangeliets frihet skal skape nytt liv innenfra, begynner en å tenke at fornyelsen kommer gjennom ytre former. Følgelig blir dette jaget etter fornyelse en belastning for den åndelige "økonomi" og "helse". En får ikke den åndelige ballast som skal til for å kjempe troens kamp i det daglige, men må stadig søke til nye kilder ("oaser") for åndelige opplevelser.

Litt bibelsk materiale om nye former

Det bibelordet som det er mest nærliggende å ta fram i denne forbindelse, er det bildet som Jesus brukte om ikke å sy en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg, eller om "ny vin i nye skinnsekker" (Matt 9,16f). Er ikke dette nettopp en advarsel mot å bli hengende i det gamle og stivnede formvesen?

Vi må legge merke til hva det er Jesus taler om i denne sammenhengen. Han advarer mot å blande sammen evangelisk tro med fariseisk religion (se v 11f). Det er rett nok at det nye livet vil skape seg nye uttrykksformer. Men det er ikke de ytre formene Jesus er opptatt av. Han taler om hjertets rettferdighet og det liv som skapes ved syndenes forlatelse, den rettferdighet som "overgår de skriftlærdes og fariseernes" (v 13; jf. 5,20).

Ser vi videre i Det nye testamente, er det dette Jesu disipler var opptatt av å vitne om, ikke det å stadig skape nye ytre former. Det var naturlig at de samlet seg om noe som var fremmed for den gamle jødedom (Apgj 2,42). Men de deltok også i de gamle jødiske samlinger der det var naturlig, og skilte seg først ut da folk ikke ville ta imot budskapet (se f.eks. Apgj 3,1; 13,14.44f). Oppløsning av møteformen i karismatisk "frihet" er nettopp noe som Paulus advarer mot (1 Kor 14).

Et trekk til kan det være nødvendig å peke på, nemlig Åndens konkrete ledelse ved at de troende gjennom ytre påvirkning ble sendt til nye steder med evangeliet (Apgj 8,1-4). Det er vel ikke galt vurdert å si at de troende da sto i fare for å danne en lokal, snever krets som ikke forsto at evangeliet skulle bringes videre til andre. Men det var ikke brudd med gamle former som førte dem videre. Det var Gud selv som handlet slik at de - kanskje mot eget ønske - ble satt til vitner på et annet sted (jf. også Åpenb 3,9).

Bibelen viser oss klart at åndelig fornyelse ikke består i forandring av ytre former, men i en hjerteforandring (Rom 12,2). Og hvordan skjer det? Det kan ikke skje på noen annen måte enn ved de midler Gud har gitt: Hans ord og syndsforlatelsens nåde. All tale om fornyelse som ikke har dette som sitt sentrum, men som legger vekt på bestemte ytre former, står i virkeligheten i fare for å ende opp i ren fariseisme.

Det er en vesensforskjell på å være åpen for en forandring som springer naturlig fram av åndelig fornyelse, og å kreve eller forvente at en slik fornyelse skal skje gjennom en bestemt ytre form. Det siste blir egentlig en slags åndelig suggesjon. Men det er nok nærliggende for oss mennesker å sette opp et skjematisk idealbilde for hva som er den rette kristendomsform, og så dømme alt ut fra dette.

Vi må på den andre siden ikke nekte at omvendelse og åndelig fornyelse kan bety brudd med vante former og tradisjoner, det vil si når det er former som hindrer en i å leve etter evangeliet. Tenk for eksempel på beretningen om den barmhjertige samaritan. Evangeliet frigjør fra menneskefrykt, slik at en ikke er bundet av hva folk flest mener, men er mer opptatt av å gjøre Guds vilje.

Men som vi har pekt på, må nye former ikke gjøres til et krav. For evangeliets sannhet er den samme selv om ytre forhold og former varierer. Dette er den åndelige enhet som Guds folk eier. Det er tragisk når den ytre formen betyr mer enn evangeliets sannhet.

Noen konkrete "moter"

En følge av det vi har pekt på ovenfor, er at vi trenger å tenke over hvilken vekt vi legger på de ytre former. Noen få eksempler kan vi ta fram.

Er det for eksempel mer effektivt å be stående med løftede hender (som moderne karismatikk praktiserer) enn sittende eller knelende? Mener en det, har en straks tillagt den ytre formen større betydning enn rett er. Derimot bør en gjerne spørre om det er en form eller stilling som gjør det lettere å konsentrere seg om selve bønnen.

Er det nødvendig å ta del i et bestemt ritual for å være en god kristen? Dette spørsmålet aktualiseres ikke minst i forbindelse med den liturgiske "fornyelse" i vår kirke. Det er eiendommelig å se at det stadig innføres nye seremonier som legger vekt på å engasjere folk, men har lite rom for det egentlige i evangeliet - "lovsangsdans", korsvandringer, pilgrimsvandringer, jødiske påskemåltider og så videre.

Er det en forutsetning for at budskapet skal nå fram og mennesker bli frelst, at en avslutter et møte med intens appell og håndsopprekning? Jeg vil ikke si at slikt aldri skal brukes. Men at den lett kan føre til at "omvendelsen" blir mer menneskelig bestemmelse enn Guds verk, kan vi ikke se bort fra.

Er det nødvendig med spesiell innsikt i moderne kommunikasjonsteori og lignende for å kunne forkynne evangeliet effektivt? Det må iallfall sies at dersom en konsentrerer seg mer om dette enn om innholdet i budskapet en skal bringe, og om selv å leve i Ordet, så er det ikke lenger Den Hellige Ånds kraft som virker, men ens egne evner og kunnskaper.

Det vesentlige

Det jeg har kalt åndelige moter, er konsentrasjon om ytre former og vekt på ulike menneskelige faktorer som forutsetning for fornyelse og åndelig vitnesbyrd. Som moter skifter, endres ofte også disse. Å bruke mye tid og krefter på slike ting, kan vel også sies å være en form for åndelig luksus, som mer tjener til å framheve oss selv enn til å fremme evangeliet. Jeg tror vi trenger en fornyet konsentrasjon om selve Ordets vitnesbyrd, og la det være bestemmende for vår tro og vårt liv.

Til slutt kan det være verdt å stanse for et bilde som Bibelen flere ganger bruker om en sann troende: Han er som et tre plantet ved rennende bekker (Salm 1; Jer 17,8). Han får stadig den næring som trengs, og bærer frukt i sin tid.

Den som har ferdes en del i ørkenstrøk, skjønner godt betydningen av dette bildet. En kan reise over lange strekninger som er helt brunsvidde. Så plutselig kommer det en grønn stripe, trær og busker som vokser langs et sted hvor det renner vann. De får det de trenger midt i ørkenen.

Det er med andre ord ikke vi som skal søke på nye steder etter åndelig fornyelse. Vi skal ta imot den på det sted som Gud gir den, ved å leve nær Jesus, gjennom nådemidlene. Det er en åndelig kilde som aldri stoppes til.

Sammenlignet med dette kan det i bildet av oaser ligge en påminnelse om noe som er typisk for et åndelig liv som ikke er sunt. Oaser ligger ofte langt fra hverandre, og det hender at reisende ikke når fram til dem på grunn av tørst eller sandstorm. Slik kan det gå dersom kristenlivet blir som en flakking fra den ene store åndelige opplevelsen til den andre.

Et sunt trosliv er - som det heter i Salme 1 - plantet ved rennende bekker. Det samme sies for eksempel i Kol 2,6-7:
"Likesom dere altså tok imot Krisus Jesus som Herre, så vandre i ham, rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk."