Artikkel nr 3 fra blad nr 5-2001
Emne: Fra troens slagmark
Teologi for evangeliets skyld
Av Niels Ove Vigilius.

Den språklige betydning av ordet "teologi" er: Talen eller læren om Gud og de guddommelige ting. "Teologi" i den forstand er altså enhver som preker, underviser eller vitner om Gud og de guddommelige ting, hva enten den pågjeldende er lek eller lærd.

Sann eller falsk teologi?

Men ikke alle som taler om Gud, taler sant og lærer rett om Gud og de guddommelige ting. Det finnes både sann og falsk "teologi". Både lek og lærd framfører såvel sanne og troverdige som falske og utroverdige vitnesbyrd om Gud. Vi støter på begge deler i det som forkynnes og læres fra både prekestol og kateter, såvel som i det som sies i samtaler mann og mann i mellom, eller når ordet blir gitt fritt i våre forsamlinger. Det er ikke likegyldig hva vi selv tenker, tror og sier om Gud og vårt forhold til ham, eller hva vi får å høre fra andre om dette. Alt står eller faller med de tanker og forestillinger vi gjør oss om Gud og vårt gudsforhold. Er de bare våre egne, eller er de Guds - om det vi bekrefter oss selv i troen på, og lærer andre å stole på og fortrøste seg til i liv og død, er sannhet eller løgn. Det er intet mindre enn Kristi ære saken dreier seg om, og såvel vår egen som andre menneskers evige frelse eller fortapelse som står på spill med dette.

Hvordan skjelne?

Den sanne teologis kilde og autoritet er "Gud selv". Men så sant Gud er den "som bor i et lys dit ingen kan komme, … som intet menneske har sett og heller ikke kan se" (1 Tim 6,16), så kan vi alene lære Gud å kjenne som han i sannhet er, når, hvor og så langt som han gir seg selv til kjenne for oss her i tiden og historien. "Ingen har noensinne sett Gud", skriver apostelen Johannes, men "den enbårne Sønn" - som selv er Gud - "som er i Faderens favn, han har forklart ham" (Joh 1,18). Jesus sier selv: "Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far. Og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham. ... Den som har sett meg, har sett Faderen" (Joh 14,6-7.9). Det finnes ikke noe sant og frelsende kjennskap til Gud utenom Jesus Kristus (Matt 11,27), og det blir oss til del alene ved troen på ham (1 Joh 5,11-13).

Troens kilde

Kristen tro og troens "tale om Gud" er ikke grepet ut av tomme luften. Den er heller ikke sprunget ut av noe i vårt eget indre. Nei, troens kilde og grunn finner vi alene i Guds åpenbaring av seg selv og den frelse, han har fullbrakt for oss i Kristus Jesus. Denne Guds frelsesåpenbaring omfatter de frelseshistoriske kjensgjerninger med sentrum i Jesu Kristi menneskevorden, liv, død og oppstandelse (Gal 4,4-7; 1 Kor 15,1-4), og det profetiske og apostoliske vitnesbyrd om dette, slik som det nå foreligger for oss i de bibelske skrifter (Ef 2,20).

Ikke menneskeverk

Det apostoliske budskap "er ikke menneskeverk", men gitt "ved Jesu Kristi åpenbaring" (Gal 1,11-12). Det er noe som "ikke oppkom i noe menneskes hjerte" men åpenbart av Gud "ved Ånden" (1 Kor 2,9-16). Det forholder seg med det apostoliske budskap i Det nye Testamente som med det profetiske budskap i Det gamle Testamente: "De hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånden" (2 Pet 1,21). Deres sant menneskelige ord er "Guds ord" til oss (1 Tess 2,13). Deres vitnesbyrd om Kristus som "Guds ord" (1 Joh 1,1; Åp 19,13) og "Guds Lam" (Joh 1,29) er Guds egen tale til oss om Kristus og frelsen i Ham - med sikte på å virke troslydighet også i våre hjerter (Joh 20-31; Rom 1,1-5).

Skill mellom sannhet og løgn

Det er dette "Guds ord" troen griper og fatter om. Det er her den har sitt faste ankerfeste og sin urokkelige visshetsgrunn. Det er dette Gud-åndede (2 Tim 3,16) og derfor fullt troverdige og ufeilbare ord fra Guds egen munn, som er troens og den sanne kristne teologis eneste kilde og grunn. Det er her vi finner dens avgjørende norm og det sannhetskriterium som gjør det mulig for oss å skille mellom sann og falsk "tale om Gud og de guddommelige ting". "Om noen taler, han tale som Guds ord", skriver apostelen Peter i 1 Pet 4,11. Når noen gjør det, taler han sant og lærer rett om Gud, om frelsen i Kristus og livet med Ham. Da er det Guds egen røst vi hører, og da gjelder det for oss om å legge øret til, for da er det ikke tomme ord som lyder, men ord som liv og død, frelse eller fortapelse avhenger av (jf. Heb 3,7-19 og 10,38-39). Den tale om Gud og Guds kjærlighet, om frelse og fortapelse, som er uten kilde og grunn i Guds ord eller i åpenlys motstrid med dette, er ikke sann, men falsk. Den må vi derfor lukke ørene til overfor og vende oss bort fra (Rom 16,17-18, 1 Tim 6,20, 2 Tim 2,16-18, 2 Joh).

Den falske innbilning

Våre naturlig-menneskelige forestillinger om Gud er formørket og forblindet. De tanker vi selv gjør oss om vårt gudsforhold og om frelsens grunn og vei, er forvendte. Vi innbiller oss enten at med oss er alt i skjønneste orden, så vi ikke behøver å frykte Guds vrede og dom - eller også at vi skal vinne Guds velbehag og bli reddet fra syndens, dødens og djevelens makt gjennom egen alvorlig streben, innsats og anstrengelse. Men det er falsk innbilning, løgn og selvbedrag, som fører i fortapelse. For det er ikke frelse i noen annen enn den korsfestede og oppstandne Herre, Jesus Kristus: "For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved" (Apg 4,12). Derfor heter det i Guds ord: "Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt. For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker" (Jes 55,6-9).

Jesus Kristus

Jesus Kristus er Menneskesønnen som kom, ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for oss (Matt 20,28). Han er "Guds Lam, som bærer verdens synd" (Joh 1,29). Det har han alene og ingen andre gjort. Derfor er også han alene den som "frir oss fra vreden som kommer" (1 Tess 1,10). Ved sin død i vårt sted, til soning for våre synder, har han vunnet oss en evig forløsning, syndenes forlatelse, så rik som Guds nåde er (1 Joh 2,2; Ef 1,7). Det er Guds råd til vår frelse. Derfor heter det også i Apg 10,43: "Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn."

Evangeliet - Guds kraft til frelse for hver den som tror

Evangeliet er det glade budskap om den frelse som Gud selv har fullbrakt for oss én gang for alle i Kristus Jesus. Det er om dette evangelium Paulus sier i Rom 1,16-17 at det er "en Guds kraft til frelse for hver den som tror. … For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve." Dette evangelium om vår rettferdiggjørelse for Gud ved troen på Kristus alene, kaller samme apostel også i 1 Kor 2,2 for "ordet om Jesus Kristus, og ham korsfestet". Dets innhold er "en visdom som ikke tilhører denne verden ... som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet" (v 6-7). I dette evangelium har Gud ved Ånden åpenbart "det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham" (v 9-10). Den som tror det, har det. Den som ikke tror det, har det heller ikke. Troen skyldes ikke oss selv Evangeliets innhold er imidlertid så stikk i strid med naturlig og allmennreligiøs menneskelig tankegang, at "et sjelelig menneske", det vil si et menneske som er uten Guds Ånd, ikke kan ta imot, forstå og tro det (v 14). Vi er og forblir i så henseende hjelpeløst avhengig av Den Hellige Ånds opplysende og overbevisende gjerning gjennom det samme ord (v 10-16; Ef 2,8).

Gud har vist sin kjærlighet

Det forholder seg her, som Luther har uttrykt det i slutningen av sin forklaring til de tre trosartikler i Den store katekisme: "For skjønt hele verden med flid har strebet etter å forstå hva Gud dog var, og hva han ville og gjorde, så har dog ingen noensinne kunnet finne det.

Men her har du det på den aller rikeste måte. Her har han selv i alle tre artikler åpenbart og avslørt sitt faderlige hjertes dype grunn og sin hele uutsigelige kjærlighet. Han har virkelig skapt oss for at han kunne forløse oss og gjøre oss hellige. Utover alt det som finnes i himmelen og på jorden, og som han har gitt og ordnet for oss, har han gitt oss sin Sønn og Den Hellige Ånd, som han vil bringe oss til seg ved. For vi kunne aldri komme dit at vi kunne erkjenne Faderens gunst og nåde uten gjennom Herren Kristus, som er det faderlige hjertes speil. Uten ham kunne vi bare se en vred og skrekkelig dommer. Men heller ikke om Kristus kunne vi vite noe, hvis det ikke var åpenbart ved Den Hellige Ånd". (St.Kat. II, 63-64) Den Hellige Ånd kaller ved evangeliet Derfor bekjenner vi også med Luther i hans forklaring av vår tro på Den Hellige Ånd i Den lille katekisme: "Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro, - likesom han kaller hele den kristne menighet på jorden, samler den, opplyser den, helliggjør og holder den oppe hos Jesus Kristus i den eneste rette tro. I denne kristne menighet gir han meg og alle troende hver dag rikelig alle synders forlatelse. Og på den ytterste dag vil han vekke opp meg og alle døde, og gi meg og alle som tror på Kristus, et evig liv. Det er sikkert og visst."

(Overs.: Terje Altin)