En av våre lesere har sendt oss følgende spørsmål:
I Bibelen - og i mange kristne si erfaring er det nemnt forskjellige personar i møte med Gud. Dei "fall på sitt ansikt." Profeten sa: "Ve meg! Det er ute med meg". Peter: "Gå frå meg, for eg er ein syndig mann" og Paulus: "Kven er du Herre?"
I songboka har me også uttrykk som "Ifra hode til fot, hjertets innerste rot - kun en eneste masse av synd" og: "synden meg trykker dag og natt, ofte den trykker meg såre" og vidare " Å, jeg er en synder stor, det er all min navneære.
Desse eksempla viser at dei såg seg som syndarar i møte med den heilage Gud. Dei såg at dei var fortapte. Mitt spørsmål er: Må ein ha slik livserfaring sjølv, ha verkeleg syndenaud, for å koma til Jesus på ærleg og sant vis?
Personleg synes eg å mangla noko av dette, og vert ofte redd for at det er noko gale med mitt gudsforhold. Veit ut ifrå Guds ord at eg er ein syndar, og fortapt utan Jesus. Har ingen problem med å sjå at eg kjem til kort i alle forhold. Men denne sjølvopplevde kjensla av å stå som ein fortapt syndar innfor Gud, synes eg å mangla. Er det noko galt?
Kjære deg!
Takk for spørsmål angående redsel for manglende syndenød! Først: Sett fra Guds side er frelsen fullbrakt! (Joh 19,30) Syndens straff er sonet. Gjelden er betalt (Jes 53,5) "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv". (Joh 3,16) Vi kan så si at spørsmålet ditt berører problemet: Hvordan får jeg del i syndenes forlatelse som Jesus vil gi meg?
Ordet er det hovednådemiddel som Gud bruker. Ved Ånden og Ordet arbeider han på menneskehjertet med den hensikt: At hjertet må bli mottakelig for hans herlige frelse!
Han krever ikke betaling av deg, for å gi deg del i nåden! Jesus har jo betalt syndeskylden med sitt dyre blod (1 Joh 2,20).
Heller ikke krever han syndenød av deg som betaling for syndenes forlatelse!
"Men, jeg må jo ha syndserkjennelse og syndenød", sier du. Og du henviser til Peter, Paulus, Jesaja - og sangforfattere!
Jeg spør: Hva vil du bruke syndenøden til? Tanken ligger nær: Når Gud ser hvor knust jeg er, da først gir han meg nåden.
Kjære deg! Gud behøver ikke din syndenød. Nei, men den er nyttig for deg!
Så nyttig at Jesus sa: "Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt!" (Matt 9,12) Om et menneske er svært alvorlig syk, kan det bli helt friskt, bare legen får slippe til! Og det er ofte symptomer som smerte som fører syke mennesker til legen.
Guds Ord har åndelig talt den samme virkning på syndere. Ånden er kommet nettopp for blant annet å overbevise om synd. (Joh 16,8) En skrekk oppstår i samvittigheten når vi ser: "Vi er fortapt i våre synder!" Så ønsker Ånden å føre oss til Jesus, den store legen (Joh 16,9) Og "han kan fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham" (Hebr 7,25).
Hvor stor må så syndenøden og fortapthetsfølelsen være? Og vi må svare: Så stor at du betingelsesløst legger deg på Guds operasjonsbord! Kort sagt: Verken større eller mindre enn at du har bruk for Jesus!
Kjære deg! Det virker slik ut fra ditt brev at det er om å gjøre for deg å høre Jesus til! Men egenrettferdigheten ligger på lur:
Du vet at du ikke fortjener Jesu vennskap ved din egen godhet og verdighet!
Men du fortjener heller ikke Jesu vennskap på grunn av syndenød.
Er det ikke godt å høre at Jesu fullbrakte frelse er nok for deg - i tid og evighet? (1 Kor 2, 1-5)
La så Gud ved sitt Ord, lov og evangelium, fortsatt få virke både anger over synda og tro på Jesus så du blir bevart hos ham!
Blir du selvfornøyet,
Har du alt deg bøyet,
Bort fra livets sti.
Bare de som kjenner
Syndens nød, seg vender
Hen til nåden fri!
(Sangboken nr. 476, v. 2)