I en tidligere artikkel stanset vi for læren om dåpen, med bakgrunn i det som Det nye testamente sier om den.
Samtidig vet vi at det er mange ulike tanker om dåpen. Og mange har spørsmål i forbindelse med den. Derfor kan det være nyttig å se litt nærmere på hva disse forskjellige tankene innebærer. Sammenligner vi med det som Det nye testamente sier om dåpen, kan dette også være med og hjelpe oss til å forstå bedre hva den betyr.
Selv om alle kristne kirkesamfunn er enige i dåpen skal utføres i den treenige Guds navn, finnes det flere ulike syn på hva dåpen egentlig er, og om en kan godta dåp som er blitt utført i andre kirkesamfunn.
Blant såkalte protestantiske kirkesamfunn er det i hovedsak tre ulike grunnsyn som gjør seg gjeldende. Det er det lutherske, det reformerte (hos oss kanskje mest kjent i metodistisk utgave) og det baptistiske (som også pinsevennene deler).
På den andre siden har vi katolsk (romersk-katolsk) dåpssyn. Innenfor Den norske kirke finnes det også ulike syn på hva dåpen innebærer. Ikke minst blant mange prester har det etter hvert vokst fram et dåpssyn som er nokså forskjellig fra det Luther hevdet i sine katekismer. Jeg tenker på den forkynnelse som går ut på at alle døpte er sanne kristne. Som det for noen år siden ble uttrykt i en bok med andakter for unge: At en er Guds barn, kan en se av dåpsattesten. Dessuten må vi si litt om en del spørsmål som stilles i forbindelse med dåpen – blant annet: Hva er forholdet mellom tro og barnedåp? Dersom barna trenger dåpen, går udøpte barn fortapt? Når blir et menneske gjenfødt? Hva med dåpens gyldighet når et menneske går bort fra troen?
Før vi går inn på spørsmål som reises i forbindelse med den lutherske dåpslæren og vår folkekirkelige situasjon i Norge, kan det være nyttig å se litt på hva som særpreger de ulike grunnsynene. Vi skal si litt om hva de viktigste forskjellene er, og prøve å vurdere dem i lys av hva Bibelen sier.
Som utgangspunkt kan det være godt å ha i tanke de to hovedsaker som Luther understreket – og som vi så var bygd på Det nye testamentes vektlegging: (1) Dåpen er et nådemiddel der det er Gud som handler og gir oss sin nådes gaver, og (2) Guds nåde får vi del i ved troen, og dåpen skal minne oss om å leve et liv i daglig omvendelse.
Derfor blir forståelsen av dåpen nokså forskjellig alt etter hva som står i fokus, enten det objektive (Guds gjerning eller det som dåpen betyr uavhengig av den enkeltes tro), eller det subjektive (vår tro eller det vi selv opplever).
Baptistisk standpunkt – "troendes dåp"
Kjernen i det baptistiske synet er den avgjørende vekt som legges på troen. I en videre sammenheng har dette nær forbindelse med kirkesynet. Menigheten er forsamlingen av dem som aktivt bekjenner kristentroen.
Styrken i denne vektleggingen er at den utelukker all sakramentalisme og all slags "automatikk" i forbindelse med dåpslæren. Dåpen knyttes direkte til bekjennelsen av troen.
I alle fall i første omgang ser dette ut til å være en klar styrke. Men samtidig ligger det et bestemt syn på troen i det. Det er underforstått at troen må være bevisst, og at den må gi seg utslag i aktiv lydighet. Å bli døpt blir betraktet som en lydighetshandling.
Dermed blir det tydelig at all vesentlig vekt ligger på det subjektive, det som skjer på vår side, det som er knyttet til vår tro. Da blir det også ganske nærliggende å oppfatte troen som en gjerning som vi utfører for å få del i Guds gaver. Den hovedsak at Gud har innstiftet dette nådemidlet for å gi oss noe gjennom det, kommer i bakgrunnen.
For en som ser det siste som det grunnleggende, blir ikke den baptistiske avvisning av barnedåpen særlig logisk. For hvorfor skal en vente med å tale om bevisst tro hos barna til de blir voksne? Eventuelt når begynner de å tro? Dessuten har baptister, for å markere at barna hører med til troens folk, tatt i bruk barnevelsignelse i stedet for dåp, selv om det er en praksis som – til forskjell fra dåpen – ikke bygger på noen befaling fra Jesu side. En har laget seg et nytt bud på grunnlag av beretningen om at Jesus under sitt jordiske virke tok imot og velsignet små barn.
Reformert bekjennelse – tegn, segl og pakt
Helt annerledes stiller det med det reformerte ("calvinistiske") dåpssyn, som stort sett er gjeldende i presbyterianske, metodistiske og anglikanske kirker. Her ligger vekten på at Gud gir til kjenne at den som blir døpt, skal tilhøre hans folk på jorden. En betoner parallellen til omskjærelsens tegn i den gamle pakt (jf. Kol 2,11-12) og betrakter dåpen som den nye pakts tegn. Dermed regnes barnedåp som naturlig, fordi barn av troende foreldre er omfattet av de samme løfter og skal vokse opp omsluttet av kristen oppdragelse.
De reformerte vil også regne dåpen som et nådemiddel, nemlig som tegn på Guds løfter og besegling på troen. Det ekte reformerte syn er derfor ikke rent symbolsk, som det ofte sies. Men til forskjell fra luthersk syn vil en ikke tale om at Gud bruker dette nådemidlet til å skape tro og gi gjenfødelse. En kan godt si at det reformerte syn i motsetning til det baptistiske betoner det objektive. Spørsmålet om den enkeltes tro blir langt på vei irrelevant, fordi vekten ligger på at dåpen er et paktstegn og en bekreftelse av Guds løfter.
Den som har fått tak i det som Luther har lagt vekt på ut fra Det nye testamente i sin forklaring, har ikke vansker med å være med på at det reformerte dåpssyn peker på vesentlige trekk. Men en vil også savne en del av de løfter som vi i en tidligere artikkel har pekt på er knyttet til dåpen, eller i alle fall mene at en del av dem ikke blir understreket slik de står i Det nye testamente. En savner også noe av det som Luther understreker når det gjelder dåpens betydning for vår tro og vårt personlige åndelige liv. (Det er verdt å merke seg at ekte luthersk syn legger mer vekt på troen i forbindelse med dåpen enn reformert syn gjør, men på en ganske annen måte enn baptistisk dåpslære.)
Det bør også nevnes at det finnes en del lekfolk i vårt land som står for et dåpssyn som tilsvarer det reformerte, fordi de tror at det må være en naturlig motvekt mot den sakramentalistiske dåpsforståelse som en god del prester i statskirken lærer.
Katolsk lære – kirken formidler Guds nåde
Den reformerte lære er stort sett blitt definert etter Luthers levetid (bortsett fra Zwinglis forkynnelse). Luther kjempet særlig mot ubibelsk lære på to fronter: (a) den romersk-katolske gjerningsreligion, og (b) det subjektive svermeri, som ikke hadde syn for at Gud bruker Ordet og de øvrige nådemidlene til å formidle nåden. Også dette endte i virkeligheten opp som gjerningsreligion, fordi hovedsaken ble den personlige religiøse opplevelse, ikke tro som tillit til Guds løfter. For å få tak i hva det katolske syn går ut på, er det avgjørende å være klar over betydningen av selve kirkesynet. Kirken er en institusjon innstiftet av Kristus, med Peter som det første overhodet, og det er kirken som på jorden formidler Guds nåde og åpenbaring.
Derfor er kirken i katolsk syn ikke bare ett av flere viktige lærepunkt – som protestanter har lett for å tenke, men egentlig det mest sentrale, som alt dreier seg om. For å forstå det katolske syn som helhet, er det viktig å være klar over kirkens karakter som åpenbaringsformidler. Det forklarer hvorfor kirkens tolking av Skriften (tradisjonen) sidestilles med Skriften selv, og at den offisielle kirkelære (pavens utsagn "ex cathedra") regnes som en salighetssak for alle troende. Og svært viktig er det å være klar over at kirkens forkynnelse ikke bare er å formidle Guds ord. Kirken har også lovgivende makt ("nøkkelmakten"), det vil å komme med påbud om seremonier og handlinger som er bindende for de troende. (Derfor var Luthers viktigste symbolhandling som reformator at han kastet romerkirkens kirkerettslige bøker på bålet.) I det katolske syn finner vi dermed en sterk vekt på troens gjerninger, endog som grunnlag for frelse – gjerningene virker sammen med Guds nåde.
Kirken er ikke – som i luthersk og reformert syn – fellesskapet av de troende, men en hierarkisk organisasjon, der biskopene og paven utgjør grunnstrukturen. Det er disse som har fullmakt til å formidle Guds vilje og nåde overfor alle mennesker. Paven er Peters etterfølger og Kristi stedfortreder på jorden. Med hensyn til dåpen og de andre sakramentene må vi særlig stanse for hva det innebærer at kirken formidler Guds nåde. Frelsen er egentlig bare tilgjengelig gjennom kirken (selv om det kan skje på indirekte vis, for den katolske kirke hevder ikke at alle som står utenom romerkirken, går fortapt).
I selve sakramentlæren finner vi en meget sterk betoning av det objektive – Guds gjerning formidlet gjennom kirken. Kort sagt innebærer det at dåpen i kraft av dette bringer frelse til alle som mottar den, og det er bare bevisste dødssynder som kan sette denne virkningen ut av kraft for enkelte mennesker. For reformatorene var det Guds ord som var hovedsaken og det avgjørende. Og det er evangeliet om Kristus alene som bringer frelse. Katolsk syn, derimot, betoner kirkens autoritet og Guds gjerning gjennom kirken. Forkynnelsen av Guds ord er ikke det sentrale, men deltakelsen i det fond av nåde og åndelig fortjeneste som kirken forvalter. Spørsmål som omvendelse, personlig tro og frelsesvisshet blir irrelevante. Holder en seg til kirkens lære og sakramentforvaltning, kan en være sikker på saligheten (selv om en kanskje må gå gjennom skjærsilden først).
Dåpen som nådemiddel – det eneste gjenfødelsesmiddel?
Når vi til stadighet hører prester og biskoper som kaller alle døpte for "kristne", skjønner vi at vi i virkeligheten står overfor tanker som er beslektet med katolsk sakramentsyn, og som har sneket seg inn igjen i vår kirke på tross av Luthers kraftige oppgjør med dem. (Mange av dem som taler slik, vil neppe være med på at de nærmer seg katolsk syn, og i mange enkeltheter deler de ikke det romersk-katolske syn. Men det burde være en tankevekker at det er stadig færre av den offisielle kirkens representanter som ser ut til å ha reservasjoner mot pavebesøk og gudstjenestlig fellesskap med katolikker.)
Det er nok den folkekirkelige situasjon som på mange måter er bakgrunn for dette. Kirken skal være for hele folket. En vil ikke støte noen unødig. Så tales det gang på gang som om det viktigste er at en deltar i kirkens gudstjeneste og seremonier. Hele tiden heter det: Kirken, kirken! Og Guds ord får stadig mindre plass.
En kan godt si at denne utviklingen har et tilknytningspunkt i en dåpslære som har fått stor utbredelse i teologiske kretser. Kort sagt går den ut på at dåpen er det eneste gjenfødelsesmiddel. Skulle noen falle fra troen, må de kalles tilbake til "dåpens nåde".
Blir det siste punktet vektlagt, vil en jo likevel holde fast ved en slags omvendelsesforkynnelse. Men i mange tilfelle har det utviklet seg slik at det ser ut til at en i praksis så å si ser bort fra muligheten for at noen kommer bort fra dåpsnåden.
Hvordan dogmatikere har kommet til at en ikke skal tale om gjenfødelse uten i direkte forbindelse med dåpen, kan en undres på. For i samsvar med Bibelen er det ikke. Vi leser jo i 1 Pet 1,23: "For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir." (Se også Jak 1,18.) Her sies det rett ut at Ordet er et gjenfødelsens nådemiddel. Når teologer sier at det bare er dåpen, og ikke forkynnelsen av Ordet, som bringer gjenfødelse, har nok det sin grunn i at en knytter mange flere steder i Det nye testamente til dåpen enn de som har en ordlyd som direkte tilsier det. Med andre ord, ser en et uttrykk som på et eller annet sted har en tilknytning til dåpen, mener en at dåpen må underforståes også på alle andre steder der lignende uttrykk blir benyttet.
Det opprinnelige lutherske syn har i virkeligheten tenkt motsatt. Det er Ordet (evangeliet) som er det overordnede nådemidlet. Sakramentene er "synlige ord". Det vil si at sakramentene ikke er noe uten Ordet. Men fordi Gud har gitt befaling om dem og knyttet sine løfter til dem, er de nådemidler som Gud handler gjennom.
Derfor er det mer i samsvar med luthersk syn å si at både Ordet og dåpen er nådemidler som Gud gir frelse og gjenfødelse gjennom til den som tar imot hans ord i tro. Hva som i praksis kommer først, har mindre å si. Men faller en som døpt, fra troen, er det Ordet som skal kalle ham til omvendelse. Har en det klart for seg at nådemidlene er ulike måter Gud gir den samme nåde på, blir det ikke noe problem om selve troen kommer før, samtidig med eller etter dåpshandlingen. Det avgjørende er at en tar imot hans nåde ved troen.
Dåpen og frafall fra troen
Vi må si litt mer om dette spørsmålet.
Med ekte åndelig visdom klaget Brorson i 1765: "Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?" Og vi så at Luther la vekt på at dåpen skal minne oss om betydningen av den daglige omvendelse for å bli bevart i troen.
Er det da slik at dåpen egentlig ikke har noen betydning for dem som forlater troen?
Jo, det har den, på en dobbelt måte.
For det første har det å være døpt en betydning som vi ikke minst kan lære av de profetiske ord til Israel, Guds folk fra den gamle pakt. Nettopp fordi Gud hadde tatt seg av dem, blir domsordene over dette folkets frafall særlig strenge. "Eller forakter du hans rikdom og godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" (Rom 2,4)
I stedet for å late som om alle døpte er gode kristne, burde våre prester og biskoper forkynne alvoret det er med å være døpt og så gå bort fra Kristus og leve i synd. "Den som ikke tror, skal bli fordømt" (Mark 16,16). Gud har tatt seg vårt norske folk på en særlig måte opp gjennom årene. Jeg er redd for at vi som folk nå holder på å havne under hans forbannelse i stedet. Det er ikke noe annet enn et kall til omvendelse som kan vende mennesker tilbake til Gud. Så langt jeg kjenner til, bruker ikke Bibelen uttrykk som tilsvarer det "å vende tilbake til sin dåpspakt". Det er ikke til dåpen eller kirken en skal kalle frafalne mennesker tilbake, men til Gud, til Kristus.
For det andre, dåpen står likevel fast som et tegn på Guds løfte, et tegn med personlig adresse. Gud angrer ikke på sitt kall og sine nådegaver (Rom 11,19). Dåpen er et tegn på at Gud ønsker å ta seg av den som har fått hans segl på seg. Nettopp derfor er det så alvorlig å forkaste hans ord og kall. Samtidig er dåpen en handling som utføres én gang. En som tidligere er døpt, skal ikke døpes om igjen om han faller fra og kommer tilbake til troen.
Kan spebarn tro?
En av de innvendinger som ofte reises mot barnedåpen, er at det er umulig for nyfødte barn å tro.
Men som vi har nevnt ovenfor i forbindelse med det baptistiske synet, bygger denne innvendingen på en forståelse av troen som ikke er bibelsk, nemlig at bevisst tro er en betingelse for å ta imot Guds gave. Det er en tanke som kommer i et noe underlig lys når en minnes Jesu ord om småbarn som eksempler på hva sann tro er (Matt 18,3).
I Det nye testamente er ikke troen en gjerning fra vår side, men rett og slett at vårt hjerte fatter tillit til Guds ord og løfte. Troen er heller ikke noe vi kan ta oss til av oss selv, noe vi bestemmer oss for, men den er noe som Den Hellige Ånd skaper i oss ved Ordet. Det er Guds gave at vi får tro (Ef 2,8). Dermed kan vi godt tenke at Gud gjennom dette nådemidlet også kan skape tro hos små barn.
I stedet for å analysere selve troen, skulle vi legge vekt på hva det er Gud har lovt å gi i dåpens nådemiddel, og om barna har bruk for det. Da skjønner vi at det blir galt å unnlate å la barna få del i dette. De har like mye bruk for frelsen som voksne. For etter bibelsk lære er ikke nyfødte barn uskyldige skapninger, men født med arvesynd. Heller ikke de er Guds barn i seg selv, men på grunn av Jesu frelsesverk. Jesus har sagt at Guds rike hører barna til, ikke at barna "automatisk" hører Guds rike til (Matt 19,14).
Spørsmålet om barnas egen tro er i grunnen ikke så viktig. Det er like vesentlig å tale om foreldrenes tro, at de ønsker å bære barna fram for Jesus så de kan bli omsluttet av hans nåde.
Går udøpte barn fortapt?
Men når da barna har bruk for dåpen og den nåde Gud gir på denne måten, betyr det da at de barn som dør uten å bli døpt, går fortapt? Dette er ikke bare et spørsmål som blir reist for å peke på inkonsekvenser i læren om barnedåpen. Det er like mye et spørsmål som brenner for oppriktige troende foreldre som har opplevd å miste et nyfødt barn før det ble anledning til å få det døpt.
Dette spørsmålet har også Luther tatt opp og svart et bestemt nei på. For det er ikke automatikk i å bruke et nådemiddel. Ikke er det slik at det så å si automatisk gjør noen til Guds barn – for Guds ord og nåde får vi del i ved troen. Og heller ikke er det at en mangler anledning til å bruke et nådemiddel, årsak til fordømmelse.
Læremessig har dette gjerne blitt tilrettelagt slik at en sier at dåpen er nødvendig til frelse, men ikke absolutt nødvendig. Og: Det er ikke mangelen på nådemidlet som fordømmer, men forakten for det.
Derfor skal ikke noen gjøre seg bekymring dersom det er tale om en situasjon som ikke gjør det mulig å benytte nådemidlet, men overlate saken i Guds hand. På den andre siden skal vi være klar over at når Gud har innstiftet slike midler, skal vi verdsette og ikke ringeakte dem. Det er ikke naturlig at kristne foreldre drøyer unødvendig lenge med å få sine barn døpt. Og det er om å gjøre at vi ikke ringeakter dåpen ved å leve i strid med den nådepakt Gud har opprettet med oss i Kristus Jesus.
Det som vi har nevnt her, gir også svar på et annet spørsmål – og dette er et som gjerne reises for å kritisere barnedåpen: Siden det er nødvendig at barn også blir døpt, da må det vel være om gjøre å få døpt flest mulig, uansett om en kan regne med at de vil vokse opp som kristne eller ikke? Når vi understreker at dåpen et et nådemiddel, det vil si en måte Gud har bestemt til å bringe oss mennesker sin nåde (ved siden av Ordet og nattverden), da ligger det ikke automatikk i dette. Dåpen er et nådemiddel som skal brukes sammen med forkynnelsen av evangeliet (Matt 28,19; jf. Rom 10,15). Det er ikke i samsvar med Jesu befaling å uføre dåp uten i forbindelse med forkynnelsen av Guds ord.
Dåpens gyldighet
Det mest avgjørende i denne forbindelse har vi pekt på ovenfor i avsnittet om dåpen og frafall fra troen. Som nådemiddel og bekreftelse av Guds løfte står dåpen fast uansett menneskelige feil og mangler. Det som hindrer et menneske i å bli frelst – og dermed stenger for virkningen av dåpen og de øvrige nådemidlene, er egen vantro.
Derfor skal ingen som vet at han er døpt i den treenige Guds navn, gjøre seg kvaler om å være rett døpt, selv om han kanskje får greie på at den som utførte dåpen, ikke var en rett troende eller var en som seinere falt i synd. Gjendåp vil være å ringeakte Guds løfte og gjøre dåpens betydning avhengig av mennesker. Selv om det kan være en del å si på måten dåpen praktiseres på i somme tilfeller, skal vi ikke trekke i tvil at det er rett dåp når den er utført i samsvar med Jesu befaling.
Det finnes kirkesamfunn som har et så strengt dåpssyn at de ikke regner noen for å være rett døpt eller sanne kristne dersom ikke dåpen er utført akkurat på deres måte. Men da blir vekten lagt mer på formaliteter enn på det som er hovedsaken i evangeliet.
Dåpens form
Vi må si litt om dette til slutt, ikke minst fordi noen legger stor vekt på det. En kan for eksempel møte dem som hevder at en ikke er rett døpt om det ikke er skjedd ved neddykking. Noen vil si at symbolikken i Rom 6,4 krever at dåpen skal skje på denne måten.
Til det siste er det å si at det er ikke vår etterfølging av symbolikken som er det vesentlige i dåpen, men det at Gud forener den som blir døpt og tar sin tilflukt til Jesus Kristus, med hans død og oppstandelse.
Det er rett at dåp (også utenom kristen sammenheng) ofte har blitt utført ved neddykking (slik er det f.eks. naturlig å forstå det om døperen Johannes’ gjerning og dåp utført i Jordanelva, jf. Joh 3,22-23). Men vi finner ikke noe bud i Det nye testamente om det må gjøres på denne måten. Dåpen skal utføres med vanlig vann (jf. Apg 8,36), men at det er ikke noe i Bibelen som tilsier at det er galt slik mange har tenkt at neddykking av praktiske grunner ikke er nødvendig. En annen side som vi vel bør si litt om når det gjelder den praktiske utføring av dåpshandlingen, har å gjøre med vår folkekirkelige situasjon. Vi har understreket ovenfor at selve dåpens betydning ikke er avhengig av hvem som utfører den, eller hvordan den utføres. Likevel må det sies at det er trekk i vår folkekirkelige praksis som det er grunn til å stille spørsmål ved.
Det ene er fadderordningen. At en som blir døpt, får tildelt faddere som har åndelig ansvar – ikke minst ved å be for vedkommende, er i bunn og grunn en god ordning, selv om den ikke grunner seg på noe bibelsk påbud. Den har å gjøre med de helliges samfunn, at den som blir døpt, skal bli omfattet av åndelig omsorg, og bli ledet og oppfostret i kristen kunnskap. Men ordningen forutsetter at fadderne er seg denne oppgaven bevisst. Å la mennesker som lever i åpenbar vantro eller syndige forhold, stå fram som faddere, er ikke rett. Det innebærer forakt for Guds ord, og fører til at dåpen blir betraktet mest som en kulturelt betinget seremoni i vårt samfunn.
En annen side som etter hvert volder større og større problemer for oppriktige troende, er den stadig mer utbredte vranglære blant prester i Den norske kirke. Dette og andre forhold gjør at heller ikke det andre leddet i Jesu misjonsbefaling blir oppfylt, det at de som blir døpt, skal lære å holde det han har sagt. Det er neppe rett å gi helt bestemte regler om hvordan en skal forholde seg i slike tilfelle. Men det er forståelig at troende foreldre ønsker at også dåpen skal bli utført under forhold der det er rett forkynnelse av Guds ord som står i sentrum. I alle fall er det viktig at troende foreldre sørger bevisst for at barna får rett oppdragelse i den kristne tro – gjerne inkludert alternativ konfirmasjonsforberedelse.
For – som Luther understreket – dåpen betegner at "den gamle Adam i oss ved daglig anger og bot skal druknes og dø med alle synder og onde lyster, – og på den annen side at det daglig skal komme frem og oppstå et nytt menneske som lever evig i rettferdighet og renhet for Gud." Skjer ikke det, blir ikke dåpens hensikt oppfylt i oss.