Artikkel nr 4 fra blad nr 1-2001
Emne: Bibelforum
Forsamlingstukt
Av Jan Johansson.

Forsamlingstukt eller menighetstukt – eller som det vanligvis ble kalt tidligere, kirketukt – er det ganske taust om i dag. På mange kanter blir den knapt praktisert heller. Og det er en alvorlig sak. Mange mener nok – med et snev av sannhet – at den hører til fortiden i den kristne kirkes historie, til en dømmende og kjærlighetsløs tidsalder. Som alt annet har ganske sikkert også forsamlingstukten vært misbrukt og dermed forårsaket stor skade. Jo større velsignelse, jo større blir forbannelsen når noe misbrukes.

Men rett anvendt er forsamlingstukt en uvurderlig velsignelse. Derfor bør det være om å gjøre for alle og enhver at den igjen blir praktisert der det ikke nå er tilfellet.

Men her skal vi skynde oss langsomt. Ikke noe menneske er i seg selv dugelig til å utøve forsamlingstukt. Gjøres den med et slikt utgangspunkt, vil den for det meste volde skade. Det kan enten være ved ukjærlig dømmesyke eller ved å følge den såkalte "kristne" opinion og la folk fortsette å leve i synd.

Derfor skal vi være varsomme med å forsøke å organisere fram forsamlingstukt. Den lar seg ikke organisere, men vokser fram der det åndelige livet er friskt. For sann forsamlingstukt er ikke annet enn sjelesorg fra begynnelse til ende.Derfor trenger vi alle å vende oss til våre "sjelers hyrde og tilsynsmann" (1 Pet 2,25) for at han kan sørge for vår egen sjel. Slik kan vi også vekkes til omsorg for sjelene til våre trossøsken, og bli fylt av Kristi kjærlighet, visdom og iver. Det er dette som kreves for at forsamlingstukten kan fungere.

Videre bør vi tenke over at forsamlingstukt medfører smerte. Det gjelder ikke bare den falske, der man går dømmende fram i menneskelig kraft, men også den ekte, der mennesker ledet av Den Hellige Ånd lar seg bruke til å forsøke å vise til rette den som har kommet på feil spor. Intet godt blir født uten smerte. Det gjelder for den som føder så vel som for den som fødes.

Men når dette smertelige arbeid blir utført med Kristi kjærlighet som drivkraft, kommer de åndelige broderband til å bli styrket. Ingen steder er de så sterke som der trådene til den lidende og ofrende kjærlighet blir flettet inn.

Forsamlingstukt i praksis

Vi begynner med å lese i 1 Kor 5,1-8: "I det hele høres det om hor blant dere, og det slikt hor som ikke engang nevnes blant hedningene: at en mann lever med sin fars hustru. Og dere er oppblåste! Burde dere ikke heller sørge, slik at han som har gjort dette, kunne bli støtt ut fra dere? Jeg som nok er fraværende med legemet, men til stede i ånden, jeg har allerede – som om jeg var hos dere – felt dommen over ham som har gjort dette. I vår Herre Jesu navn skal dere og min ånd samles i vår Herre Jesu kraft, for at han som har syndet skal overgis til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag. Det passer dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!"

Vi må også ta med noen ord fra Matt 18,15-18:

"Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller! Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen."

Et dobbelt siktemål

Forsamlingstukt har en dobbelt hensikt. Først og fremst gjelder det å berge den enkelte som er fanget i syndens garn, "for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag". Men det gjelder også å bevare forsamlingen ren, "rens derfor ut den gamle surdeig". På den måten skal tukten bli til vekkelse og advarsel for de andre i forsamlingen.

Det er viktig at begge sider er med. Dersom den fremste drivkraften og hensikten er å bevare forsamlingen, mangler man det viktigste – omsorgen for den enkeltes sjel. I stedet innretter man seg på å redde det som er igjen av forsamlingen. Men hva hjelper det å være med i en "ren" forsamling dersom det ikke finnes noen virkelig sjelesorg der? Tollere og syndere vil knapt finne sitt åndelige hjem i slike forsamlinger. Men til Jesus er de velkomne!

Han har hjärta för de arma,
gärna vill han sig förbarma.
Ingen kan, ingen kan
ömma för dig så som han.

Derfor må omsorgen for den enkeltes sjel komme først. Siktemålet må være at "hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu Kristi dag". Da ser vi av Jesu undervisning i Matt 18 – som ligger til grunn for det Paulus skriver i 1 Kor 5 – at beslutning om utestengelse ikke må fattes på en lettvint måte av noen få personer. Det er en sak som gjelder hele forsamlingen.

Men før det kommer så langt, skal den falne få gjentatte anledninger til å angre og få forlatelse for sin synd. Først skal den som har fått kjennskap til synden, ta kontakt og forsøke å vinne vedkommende. Merk ordlyden: "Hører han på deg, har du vunnet din bror" (v 15). Det gjelder hele tiden å forsøke å vinne sin bror! Ikke å felle eller utelukke. Nei, han skal vinnes tilbake til Frelseren i bekjennelse og tilgivelse. Forsamlingens oppgave er jo å samle mennesker til Jesus, og da må ingen møye spares. Hører vedkommende ikke på én person, skal man ta med seg en eller to til. Men ikke nok med det. Hører han heller ikke på dem, skal dette bli en sak som blir en nød for hele forsamlingen. Er det da så ille at han ikke vil høre på forsamlingen heller, gjenstår det ingen annen råd enn å utelukke ham fra forsamlingen. Men det skal først skje nå – etter gjentatte forsøk på å vinne ham tilbake til Frelseren. Saken må ikke stanse opp i en form for innbilt snillhet, slik at man lar være å treffe tiltak overfor den ubotferdige.

For da kommer den gamle surdeigen snart til å gjennomsyre hele forsamlingen. Som eksempel kan vi tenke på et par samboende ungdommer. Dersom de på tross av gjentatte samtaler, i samsvar med Matt 18, likevel fortsetter å forsvare og leve sitt liv i synd, og ikke blir utelukket fra forsamlingen, kommer deres eksempel til å sende en rekke skadelige signaler både innenfor og utenfor forsamlingen.

Utenfor forsamlingen ser verdens barn at de kristne ikke lenger tar det så nøye med Guds ord. Saltet mister sin kraft. Innenfor forsamlingen kan de som det gjelder, lett slå seg til ro og tro at de fremdeles hører til Guds rike, selv om de lever i åpenbar synd. Andre som kanskje fristes til samme synd, oppfatter det slik at det ikke er så farlig. Kan de, så kan vi …

En annen i forsamlingen har kanskje tilbøyelighet til en annen synd. Men dersom samboende ikke blir gjenstand for forsamlingstukt, kan jo ikke forsamlingen stenge ham heller ute.

Dermed blir det en til som forsvarer sin synd med å vise til andres eksempel. Surdeigen sprer seg! Og stadig flere havner på den brede veien som fører til helvete. Derfor er forsamlingstukten så viktig – og så velsignet. Rett anvendt kan den berge mange fra fortapelsen.

Men er det ikke for hardt å utelukke en person fra forsamlingen?

Det kan synes så. Men det er mye hardere – og kan ikke sammenlignes – å la en som lever i åpenbar synd og forsvarer den, få fortsette i forsamlingen og så en dag bli utestengt fra himmelen. Det blir mye, mye verre. Da er det mye bedre å bli utelukket fra forsamlingen på jorden og virkelig bli stilt overfor valget mellom syndens eller Guds vennskap, og forhåpentligvis velge det siste – og bli salig.

Forsamlingstukt virker vitaliserende

Hvor ikke denne gjensidige omsorgen for sjelene finnes, hvor både broderlig formaning og forsamlingstukt er opphørt, der kan alle slags synder forekomme uten å bli påtalt. Derfor virker forsamlingstukten sammen med den gjensidige formaningen vekkende på forsamlingen. Tenk deg selv at du har fått kjennskap til at en bror i forsamlingen lever i en synd som han hverken angrer eller vil gi slipp på. Der ligger nå ditt ansvar for å tale med ham "under fire øyne". Dersom du på noen måte innser ansvaret og alvoret med denne oppgaven, så kommer du først og fremst til å ransake deg selv i bønn innfor Ordet om du er dugelig til dette. De kan det hende at en uoppgjort synd som du lenge har forsøkt å fortrenge, blir så sviende at du kjenner at du må få tale ut med Frelseren om den før du kan gå og formane din bror. Bjelken må bort! Og så ber du Frelseren om nåde og forlatelse og hjelp til å gi slipp på den – og ganske sikkert hører han deg!

Nå behøver det jo slett ikke være slik at du har en uoppgjort synd på din samvittighet. Men det blir i alle fall en særlig anledning til selvransakelse innfor nådestolen, og det er meget nyttig for hver og en. Da har du vært i sjelesorg hos Herren, og kan trygt med hans hjelp få formane din bror. Tenk så stort! Du er selv blitt dradd nærmere Frelseren og har fått se ennå tydeligere hvor viktig det er at ikke synden surdeig får ese opp. Og du har sikkert også fått en porsjon ydmykhet overfor oppgaven ved at Herren har fått vise deg noe av din egen synd og svakhet. Da kommer du neppe til å møte den feilende med fariseisk kulde, men i stedet enten varme eller brenne ham med Kristi kjærlighets ild. Det beror på hvordan det blir tatt imot.

Om det så hender at din bror ikke hører på deg, skal du etter Jesu undervisning ta med deg et par til. Da må disse to gå gjennom den samme selvransakelse før de kan følge med deg – og så går Herrens verk videre i hjerte og forsamling. Det er å "holde høytid … med renhets og sannhets usyrede brød". "Forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik" (Heb 3,13). "For vårt påskelam er slaktet, Kristus" ( 1 Kor 5,7).

Gjenopptagelse

Ettersom det alt overordnede mål er å berge den som er blitt fanget i syndens garn, må aldri en utestengelse betraktes som det endelige siktemål. Det er bare et middel i bestrebelsen på å få broderen / søsteren til å bli gjenopptatt i fullt fellesskap både med Herren og med forsamlingen. Det er svært viktig at også den som blir gjenstand for forsamlingstukt, får ha dette klart for seg.

Hensikten er slett ikke å "bli kvitt" vedkommende, men å redde ham fra evig fortapelse. Til avslutning tar vi med et ord fra 2 Kor 2,6-8, som lærer oss hvordan den som angrer og sørger over sin synd, skal bli møtt: "For ham det gjelder, er det nok med den straff han har fått av de fleste. Nå skal dere i stedet heller tilgi og trøste ham, for at han ikke skal gå til grunne i enda større sorg. Derfor ber jeg dere: Bli enige om å vise ham kjærlighet."

(Overs. G.R.)