Dåpen finnes det mange meninger om. Dette er noe av det som skiller kirkesamfunnene klart fra hverandre.
Det ser ut til at det er blitt stikk motsatt av hva det skulle være: "Én Herre, én tro, én dåp …" (Ef. 4,5) Hva skal vi tenke om dette?
I en følgende artikkel skal vi se litt på ulike dåpssyn og hva de innebærer.
Men først må det være om å gjøre for oss å legge merke til hva dåpen egentlig er ut fra Bibelen. For Guds ord er grunnlaget for vår tro, også i dette stykket. Og innholdet i dåpen er noe vi tror fordi Gud har lært oss det.
Vi vil derfor begynne med å stanse for hva Det nye testamente lærer oss om dåpen, og deretter hvordan vår katekisme utlegger dette.
Vi skal merke oss at verbet å døpe i Det nye testamente for det meste brukes i passiv form. I aktiv form finner vi det i misjonsbefalingen ("dåpsbefalingen") og noen andre steder, særlig hvor det er tale om å utføre dåp som en del av tjenesten med å bringe evangeliet til hele verden, slik at mennesker kan komme til tro og bli Jesu disipler (Matt 28,19; jf. 1 Kor 1,14-17).
Men når det er tale om å omvende seg og ta imot dåpen, brukes verbet hele tiden i passiv – å bli døpt (Mark 16,16; Apgj 2,38; 10,48; 16,15; Rom 6,3; Gal 3,27).
Dette er en klar indikasjon på at dåpen er ikke noe vi selv gjør, men det er noe som gjøres med oss.
Hvem er det da som handler i dåpen?
Vi så ovenfor at Jesus har befalt å utføre dåp for dem som blir hans disipler. Det skal gjøres sammen med forkynnelsen av evangeliet, det som kan bringe mennesker til omvendelse og tro.
Men på samme måte som det ikke er vi som kan frelse mennesker ved Ordet, men Den Hellige Ånd som bruker vårt vitnesbyrd når vi bringer evangeliets budskap, slik er det også Gud selv som handler i dåpen, og gir oss det han har lovt i forbindelse med det.
Dette er et viktig utgangspunkt for å forstå hva dåpen er. Dåpen er et tegn på og en bekreftelse av Guds løfte. Den bringer Guds løfte, slik som det forkynte Ord gjør det. Gud handler ikke annerledes gjennom sakramentene enn gjennom Ordet. Den gamle definisjon på sakramentene som "synlige Ord" peker på noe vesentlig.
Hva er det da Gud har knyttet til dåpen? Det er det neste vi må stanse for.
Her er det mange trekk som Det nye testamente gjør klart for oss. Før vi sammenfatter hovedpunktene, kan det være nyttig å se hva som sies i de viktigste ordene i Det nye testamente som taler om dåpens innhold.
I den treenige Guds navn – til Jesu Kristi navn
Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende! (Matt 28,18-20)
I misjonsbefalingen sier Jesus at dåpen skal skje i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Andre steder tales det om å bli døpt til, på eller i Jesu navn (Apg 2,38; 8,16; 10,48; 19,5; jf. 8,12; 1 Kor 1,13).
Dette har å gjøre med rettighet og myndighet. Det er den treenige Gud som handler når noe skjer i hans navn.
For å få tak i betydningen av dette, kan vi tenke på det Herrens sa da han ga Moses befaling om å velsigne folket. Etter det som vi gjerne kaller "den aronittiske velsignelsen" føyer Herren til: "Slik skal de legge mitt navn på Israels barn, og så vil jeg velsigne dem" (4 Mos 6,27).
Dåpen hører altså sammen med det at mennesker kommer til troen og blir Jesu disipler. Da settes de samtidig inn i samfunn med den treenige Gud og under hans varetekt.
Når det noen steder tales om å bli døpt på, til eller i Jesu navn, er det fordi det er hans verk til frelse som er grunnlaget. Det er gjennom Jesus Kristus Gud tar mennesker inn i samfunn med seg. Men med rette har det i den kristne kirke vært hevdet at den dåp som innebærer en fornektelse av den treenige Gud (som dåpen til Jehovas vitner og andre sekter), ikke kan regnes som kristen dåp.
Misjonsbefalingen forutsetter at de som blir døpt, blir værende i Guds ord (jf. Joh 8,31). De skal fortsette å lære hva Guds ord betyr, "å holde alt det jeg har befalt dere".
Tro og dåp
Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. (Mark 16,6)
Kort sagt er det tre saker som understrekes for oss i dette verset:
1. Dåpen har med frelse å gjøre.
2. Det er nær sammenheng mellom tro og dåp. For det er ved troen vi mennesker får del i Guds frelsesgave.
3. Vantro fører til fordømmelse. Derfor blir det galt å hevde at alle som er døpt, uten videre er sanne kristne. Den som ikke tror på Jesus Kristus, går fortapt. Det gjelder også den som er døpt, men forlater troen.
Gaven og løftet
Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg. (Apg 2,38-39)
Peters ord var rettet til dem som kom i syndenød ved apostlenes vitnesbyrd på den første pinsedag.
Det synes kanskje litt eiendommelig at Peter her taler om omvendelse og dåp. Vanligvis vil det vel være naturlig å legge vekt på omvendelse og tro (Mark 1,15; jf. Apg 10,43). Når Peter ordlegger seg slik, viser han at det å ta mot dåpen, i en slik sammenheng er et uttrykk for tro (jf. Mark 16,16).
Tre spesielle løfter knyttes til dåpen her:
1. Ved Jesu navn gis syndenes forlatelse, altså frelse og fred med Gud.
2. Den Hellige Ånds gave. Dette uttrykket kunne nok i første omgang oppfattes som om det er Ånden som gir sin gave gjennom dåpen. Men ser vi ordene i lys av andre steder i Bibelen, er det mer naturlig å forstå dem som uttrykk for at Gud har lovt å gi Ånden som gave (jf. Luk 11,13). Det nye testamente understreker jo at alle som tror på Jesus Kristus, har fått Den Hellige Ånd (Rom 8,9; 1 Kor 12,13). Et annet uttrykk for dette er segl eller besegling, at Gud har gitt Ånden som pant i de troendes hjerter (2 Kor 1,22; Ef 1,13-14; 4,30).
3. Det sies spesielt hvem løftet gjelder – både tilhørerne og deres barn, og også "dem som er langt borte". Vi kan godt si at det er misjonsbefalingens rekkevidde som understrekes på denne måten.
Død og oppstanden med Kristus
Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. (Rom 6,3-5)
I dette kapitlet i Romerbrevet taler apostelen Paulus om kristenlivet, at det er noe helt annet enn å tjene synden. Han viser til betydningen av dåpen som grunnlag for å tenke rett om dette.
Dåpen er med andre ord personlig tilegnelse av Kristi død. Ved å bli døpt blir et menneske gjort delaktig i Kristi forsoningsdød og har fått et nytt liv.
Vi legger merke til at apostelen ikke taler som om dette bare er symbolsk tale eller billedspråk. Han taler om realiteter, om at det har skjedd noe med den som har fått del i dåpen. Gud har forent ham med Kristi død og oppstandelse.
Ikledd Kristus
Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. (Gal 3,26-27)
Her igjen understrekes sammenhengen mellom troen og dåpen: Vi er Guds barn ved troen – vi blir ikledd Kristus ved dåpen. Det er to uttrykk for samme sak.
Innholdet i dette har vi stanset for i forbindelse med Rom 6,3-5. Det peker på at vi personlig får del i det som er skjedd ved Kristi død og oppstandelse.
Ordet "ikledd" understreker rettferdiggjørelsen på en særlig måte. Den som tror på Kristus, blir kledd i hans rettferdighet (jf. Jes 61,10).
Kristi omskjærelse
I ham er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse, idet dere ble begravet med ham i dåpen, og i den ble dere også oppreist med ham, ved troen på Guds kraft – han som oppreiste Kristus fra de døde.(Kol 2,11-12)
Det er samme sak som understrekes her som i Rom 6, at de troende i dåpen er blitt gjort delaktige i Kristi død og oppstandelse. Sammenhengen taler om å få del i Kristi seier, å bli frigjort fra syndens og Satans herredømme.
Apostelen Paulus sammenligner her dåpen med omskjærelsen i den gamle pakt. Den var et fysisk tegn på at en hørte til Guds folk. Slik er også dåpen et kjennetegn på Guds folk i den nye pakt. Viktigere enn den ytre omskjærelsen er "hjertets omskjærelse" (Rom 2,25-29).
Badet til gjenfødelse og fornyelse
Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbaret, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på. (Tit 3,4-7)
Tales det egentlig om dåpen i dette avsnittet? De som avviser at gjenfødelse er knyttet til dåpen, vil naturlig nok svare nei på dette spørsmålet, og mene at uttrykket "badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd" er et generelt uttrykk for det å bli frelst (jf. Joh 13,10). Men når uttrykket står i bestemt form som her, er det vanskelig å skjønne at det kan sikte på noe annet enn dåpen. Til Paulus ble det jo sagt: "Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn!" (Apg 22,16)
Også uttrykket "vannbadet i ordet" i Ef 5,26 er det naturlig å forstå som en henvisning til dåpen. Det peker samtidig på den nære sammenheng det er mellom Guds ord og dåpen.
Vi skal seinere si litt mer om forholdet mellom gjenfødelse og dåp, spesielt i forbindelse med den vrangforestilling at det betyr at alle som er døpt, er gjenfødte mennesker.
Men når vi tidligere har sett at apostelen Paulus flere ganger har talt om at de som er døpt, er død og oppstandne med Kristus, blir ikke dette uttrykket noe underlig. For det er jo nettopp dette gjenfødelsen er.
Vi har ovenfor sitert hele sammenhengen som uttrykket om "badet til gjenfødelse og fornyelse" står i. For vi skal merke oss to viktige trekk i den: (1) Det er tale om Guds verk til frelse. Frelsen skjer ikke ved våre gjerninger. (2) Det skjer ved Guds miskunn. Det er tale om et nådemiddel.
En god samvittighets pakt
…i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse, han som er faret opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og myndigheter og makter er ham underlagt. (1 Pet 3,20-22)
Apostelen Peter anvender beretningen om hvordan Noah og hans familie ble frelst, som et bilde på dåpen. Sammen-ligningspunktet er ikke selve arken – som Noah fikk befaling om å bygge, men vannet – som Gud sendte.
Peter sier rett ut at dåpen bringer frelse. Samtidig understreker han at det er viktig å forstå dette riktig. Dåpen er ikke en ytre renselse. Det er ikke slik at dåpen som seremoniell handling så å si automatisk frelser alle som blir døpt.
Nei, sier Peter, dåpen er "en god samvittighets pakt med Gud", og det er den ved Jesus Kristus, han som døde og nå lever for oss i himmelen.
Dåpens betydning har altså med vårt hjerte å gjøre. Det er tale om å komme inn i rett forhold til Gud. Det vil si at den nye pakten med Gud blir opprettet i vårt hjerte, og vi skal tilbe, takke og tjene ham som hans barn.
Ordet "pakt" i grunnteksten er litt spesielt, noe som noen heller vil oversette med "bekjennelse" eller lignende. Da understrekes enda sterkere at dåpen skal ha sin virkning i hjertet. Men faren er at det kan oppfattes litt for subjektivt, som om dåpen bare var et tegn på vår bekjennelse av troen.
I sammenhengen vektlegger Peter både det objektive, som er det første – at Gud gir frelse, og det subjektive – vårt tilsvar på Guds frelse. Dåpen skulle binde disse to sammen for oss.
Kristus innstiftet dåpen for at den skal være et nådemiddel – et av de midlene som Gud bruker for å gi oss sin nåde. Dermed er det klart at det er Gud – ikke vi mennesker – som handler i dåpen.
De løfter som er knyttet til dåpen, viser konkret hvilke gaver Gud i sin nåde gir oss gjennom dette midlet. Han gir oss sitt navn, frelse, syndenes forlatelse, delaktighet i det Kristi død og oppstandelse betyr, Kristi rettferdighets drakt, nytt liv, en god samvittighet, Den Hellige Ånd som pant og segl.
Derfor må ikke dåpen skilles fra troen. At dåpen er et nådemiddel, vil si at den er et middel Gud bruker for å tilby og bringe oss evangeliet. Det får vi del i ved at vi tar imot det i tro, ikke på noen annen måte.
Dåpen betegner inngangen til et nytt liv, et liv sammen med Kristus, i samfunn med den evige, sanne, treenige Gud, et liv der ikke synden skal herske, men der vi skal tjene Herren.
I Den lille katekisme summerer Luther opp dåpens betydning i forbindelse med fire enkle spørsmål.
"For det første: Hva er dåpen? Svar: Dåpen er ikke bare rent vann, men er vannet forbundet med Guds ord og innesluttet i Guds befaling." (Det henvises til Matt 28,19) – Dåpen skal foregå med vann, men det er Guds ord og befaling som gjør den til et nådemiddel.
"For det annet: Hva gir eller gagner dåpen? Svar: Dåpen virker forlatelse for synd, forløser fra døden og djevelen og gir den evige salighet til alle som tror det slik Guds ord og løfte lyder". (Henvisning til Mark 16,16) – Vi merker oss hvor klart og konsist Luther summerer opp hva Gud gir gjennom dette nådemidlet. Samtidig understreker han at det er troen på Guds løfte som gjør at dette blir vårt.
"For det tredje: Hvordan kan vann utrette så store ting? Svar: Vannet utretter det sikkert ikke, men det Guds ord som er i og med vannet, og den tro som stoler på Guds ord i vannet." – Luther fortsetter med å tale om at vannet i seg selv ikke er noe annet enn vann, men med Guds ord blir det "et nåderikt livets vann", et "bad til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd" (Tit 3,5). Dette punktet er en utdypelse av det som ble nevnt i forbindelse med det første spørsmålet. Det er samtidig en avvisning av all sakramenta-listisk tankegang og av svermeriske tanker om at dåpen ikke er så viktig, og det understreker forvissningen om hva Guds løfter betyr.
"For det fjerde: Hva betegner da denne dåp med vann? Svar: Den betegner at den gamle Adam i oss ved daglig anger og bot skal druknes og dø med alle synder og onde lyster, – og på den annen side at det daglig skal komme frem og oppstå et nytt menneske som lever evig i rettferdighet og renhet for Gud." (Henvisning til Rom 6,4). – For Luther er det altså om å gjøre å understreke at dåpen ikke er noen "sovepute" for dem som lever et vantro liv, men at den skal minne oss om betydningen av den daglige omvendelse for å kunne bli hos Jesus og leve et hellig liv til Guds ære.
I en følgende artikkel skal vi se litt på flere spørsmål og ulike tanker i forbindelse med dåpen. Her vil vil bare ta med et par viktige saker – som også Luther sier en god del om når han gir en grundigere utleggelse i Den store katekismen.
Skal vi forstå dåpens betydning rett, må vi understreke at det er ved troen vi får del i Guds løfter. Fra Guds side står ganske visst dåpens løfter fast uansett holdning på menneskenes side, men de gagner ikke den som går sin egen vei, bort fra Kristus.
Men skal vi forstå dette med troen rett, må vi også legge vekt på troens grunnlag. Det er ikke i oss selv, men i Guds ord. Troen er ikke vår egen gjerning eller prestasjon, men rett å slett det å ta imot evangeliet, å sette sin lit til Kristus uten å ha gjort seg fortjent til hans nåde.
Derfor er det så viktig, når vi taler om dåpen, å legge hovedvekten på Guds gjerning og løfte. Vi skal ikke gruble på forholdet mellom dåpen og troen, men sette vår lit til det Gud har sagt. Luther sier i Den store katekismen at det er dårskap å tenke at dåpen er ugyldig fordi mange misbruker den eller ikke tar imot den rett. Da snur en saken på hodet, som om gyldigheten av det Gud har gjort, skulle bero om vi tror eller ikke. I stedet skulle vi begynne med Guds ord. For det er Gud som skaper troen også i vårt hjerte når hans nåde og Ord får rom hos oss.
Ut fra det vi har tatt fram ovenfor, er egentlig svaret på dette spørsmålet ganske enkelt: Det er alle som har bruk for Guds frelse, alle som har bruk for Jesus Kristus. Det er mennesker fra alle folkeslag, og barna har like mye bruk for frelsen som voksne.
Vi skal i neste artikkel si litt mer også om de innvendinger som er reist mot barnedåp. Men når vi får se hvilke løfter Gud har knyttet til dette nådemidlet, får slike innvendinger liten vekt.
Den som vil tro på Jesus, og som ikke er døpt, bør i kontakt med en kristen menighet bli døpt så fort som mulig. Vi som er døpt, skal takke Gud for hva han har gitt oss i dette nådemidlet, for den personlig bekreftelsen han på denne måten har gitt oss på at nåden gjelder oss. Og så skulle vi be om at vi ikke må ringeakte denne gaven, men bli bevart gjennom daglig omvendelse – inntil vi har nådd det evige målet.