Anfinn Line bor med sin kone Magnhild på Nordagutu like nordøst for Gvarv i Telemark. For dem som ofte reiser med toget til Oslo, er Nordagutu er kjent navn. Det er navnet på en jernbanestasjon. Anfinn valgte å bo her på grunn av forkynnerkallet. For en som ofte var ute og reiste med Guds Ord, var det praktisk å bo ved et trafikknutepunkt som Nordagutu. Det at Anfinn Line skulle bli forkynner, var noe av det siste han ville. Men kallet kom til han gjennom Guds Ord. Derfor måtte han ut med verdens beste budskap.
Navnet Line viser at Anfinn ikke er født og oppvokst på Nordagutu i Telemark. Navnet Line er fra Jæren. Anfinn forklarer:
- Far var fra Line. Han var fra en gard som heter Ree, sør for Bryne.
På Line ble Anfinn født i 1925 og ble boende der helt til 1967. Anfinn var svært interessert i gårdsdrift, slik som mange jærbuer fortsatt er. Drømmen var å kjøpe en gård eller jordeiendom på Jæren. Det viste seg å være umulig. Men interessen for landbruk gjorde at Anfinn utdannet seg til agronom. I årene 1946-48 gikk han derfor på Øksnevad Jordbruksskole. På dette tidspunktet var Anfinn ingen bekjennende kristen. Men Gud hadde i lang tid kalt på ham.
Anfinn forteller at den ytre årsaken til at han kjente seg kallet av Gud, var en ulykke i familien. En liten jente i nær familie på fire år druknet.
- Døden er den sterkeste vekkelsesepredikant, understreker Anfinn.
Etter fullført argronom-utdannelse fikk han arbeid på Tomb Jordbruksskole. Det var allsidig og skulle passe bra for Anfinn. Tomb var eiet og drevet av Indremisjonsselskapet, og på det store arealet som skolen disponerte var også Tomb kapell. Presten i Råde, Bjønnes-Jackobsen var ofte der og forkynte Guds Ord. Anfinn karakteriserer Bjønnes-Jackobsen som en fin forkynner og forteller at forkynnelsen til han passet svært godt på den åndelige tilstanden som han var i på den tiden. En prekensøndag i desember 1950 skjedde det store:
- Det var advent. Vi sang salmen "Gjør døren høy, gjør porten vid". Ved strofen "Mitt hjertes dør jeg åpner deg. Å Jesus, kom hit inn til meg", hendte det noe stort. Det kan ikke forklares, men det hadde skjedde en forandring. Denne søndag ettermiddag skrev jeg hjem at jeg var blitt en kristen. Far skrev tilbake og ønsket meg alt godt. Han siterte skriftordet: "Han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag."
Anfinn ble bare én vinter på Tomb. Han ble deretter kalt til tre måneders beredskapstjeneste på Fjøløy fort, en kystfestning i Boknafjorden. Dette var under den kalde krigens dager, og det var stor spenning mellom USA og Sovjetunionen. Deretter ble det arbeid som leiebetjent på Opstad tvangsarbeidshus.Det som nå er Åna Kretsfengsel.
Oppholdet på Opstad kom til å få stor betydning for Anfinn. Her traff han en folkeskolelærer som oppmuntret ham til å ta en kurs på Bibelskolen i Bergen som tilhørte Det Vestlandske Indremisjonsforbund. Anfinn søkte og kom inn. Her traff han sin kone Magnhild. De ble gift i 1954.
- Hvilken betydning fikk bibelskoleoppholdet for deg?
- Jeg fikk først og fremst et større syn på Kristi forsoning. Det var en lærer som var veldig flink til å legge budskapet om forsoningen klart frem. Det ble til stor hjelp, og har fulgt meg senere. Læren om forsoningens nåde og grunn har jeg aldri senere tvilt på, selv om jeg har undret om forsoningen har vært gyldig for meg, sier Anfinn.
Denne læreren Anfinn viser til var Bernhard Eide. Han hadde noen år tidligere gitt ut en bok i troslære som han kalte: "Alle ting med ham". Denne ble brukt som lærebok ved bibelskolen.
Etter bibelskoleoppholdet reiste Anfinn en del for Rogaland Indremisjon. Én predikantreise husker Anfinn særlig godt. Den har denne bakgrunnen: Anfinn har hatt tre onkler som alle var predikanter. To av dem var enda i livet i den tiden Anfinn gikk på bibelskolen. En av dem var den kjente predikanten Carsten Line. Carsten Line opplevde å stå i en stor vekkelse i Bergen sammen med sangeren Bernhard Johannessen. Under denne vekkelsen i tiden like før 1. verdenskrig, sluttet Carsten å skrive opp navna på de frelsessøkende da tallet på dem hadde passert 1000! Carsten oppmuntret Anfinn til å delta på det kjente bibelkurset i Mosby like utenfor Kristiansand. Adolf Bjerkreim skulle være en av talerne der. Like etterpå fikk han brev fra Tobias Kleven, som var sekretær i Agder Indremisjon, med et generøst tilbud: Han skulle få oppholdet på Mosby gratis, om han ville reise rundt i Agder en måned. Slik ble det. Storparten av denne tiden reiste han sammen med kretssekretæren. De reiste til Åseral i nord og helt ned til Lindesnes i sør. På Lindesnes bodde det en solid indremisjonsmann som het Helmer Fjelsgård. Han gav Anfinn råd om forkynnelsen. Han hadde én innvending mot Anfinn. Han sluttet bønnemøtene for tidlig. Folk måtte få tid! Under møtene på Lindesnes som var svært godt besøkte av nesten bare unge mennesker, ble hvert møte avsluttet med bønnemøte på kne. Noe å tenke på i vår tid!
Mosby-kurset gjorde ikke så stort inntrykk på Anfinn. Men et resultat fikk det. Anfinn ble meget glad i Adolf Bjerkreim som forkynner. Denne forkjærligheten for Bjerkreim har han fortsatt, og han har lest flere av hans bøker.
I årene 1952-54 var Anfinn forkynner i Rogaland Indremisjon. Deretter kom en lang reiseperiode for Den Indre Sjømannsmisjonen i årene 1955-67. Anfinn reiste i vinterhalvåret. Om sommeren var han bygningarbeider. I alle disse årene bodde han og familien på Ree.
Drømmen om egen gård hadde ikke sluppet taket. I 1967 kjøpte han et småbruk i Degernes i Østfold. Det innebar et endelig farvel til Jæren. I alle årene senere har Anfinn og Magnhild bodd østafjells. Forkynnervirksomheten stilnet ikke av om han ble småbruker.
- Mange i Østfold spurte etter meg. Jeg holdt andakter, talte på møter, i begravelser og foreninger. Det ble så mye at det nesten ble halv emissærvirksomhet, forteller han.
Noen av foreningene som han talte i, var for Menighetsfakultetet i Oslo. Disse foreningene var en rest etter Ole Hallesbys vekkelsesvirksomhet i Østfold i årene 1903-1907. Anfinn møtte noen av de gamle som hadde opplevd disse møtene med "kandidat Hallesby", som de sa.
Anfinn Line hadde vært virksom i ulike sammenhenger og organisasjoner på Vestlandet. Slik ble det også på Østlandet. I Årene 1974-77 bode familien Line på Toten. Anfinn skulle bli gårdsbestyrer på Blå Korshjemmet på Eina. Det var et kurhjem for alkoholikere. Småbruket i Østfold ble leid ut. På Eina traff han mange slags mennesker, også fra kretser som man ikke skulle tro. Pasientene på kurhjemmet var alt fra flinke fagfolk til rene uteliggere. Det som var felles for dem var alkoholens lenker. Anfinn hadde det på mange måter godt på her. Det var en stor gård der med mange dyr, og det var rikelig med mulighet til å forkynne Guds Ord. Men spenninger i forhold til noen "karismatikere" som hadde brutt ut av pinsebevegelsen, gjorde at han sluttet allerede i 1977.
Ferden gikk deretter til Telemark og Kvitsund Gymnas i Kviteseid. På Kvitsund var det noe som lignet på et gårdsbruk og Anfinn fikk ansvaret for det. I tillegg til den halve stillingen som gårdsbestyrer skulle han ha en halv stilling som vaktmester ved skolen. Gårdsdriften var vanskelig å få til å fungere på Kvitsund. Kombinasjonen av å være vaktmester og gårdsbestyrer ble også vanskelig. Av helsemessige grunner måtte Anfinn slutte med dette arbeidet. I fra 1980 begynte han derfor som forkynner i halv stilling for Norsk Luthersk Misjonssamband i Skien krets. Denne reisevirksomheten kom til å strekke seg fram til 1992.
Anfinn fikk kallet til å forkynne Guds Ord i forbindelse med sin omvendelse. Som ny kristen var det å bli forkynner noe av det siste han kunne tenke seg. Men forkynnerkallet kom likevel, og det kom gjennom Guds Ord. Anfinn leste det første kapitlet hos profeten Jeremias. Budskapet der ble så levende for ham at han forstod at Gud ville at han skulle forkynne Bibelens budskap. I kapittel 1 står det mellom annet: "...til alle dem jeg sender deg til skal du gå...." I løpet av en periode på omkring 40 år har Anfinn vært aktiv som predikant.
- Vet du hvilken nådegave du har som forkynner?
- Det ble jeg klar over en tid etter at jeg hadde begynt å reise. Jeg har helst den gaven til å trøste Guds folk. Jeg har ikke hatt vekkelsens gave i den form at mennesker har søkt Gud. Jeg har ikke opplevd de store vekkelsene, men mennesker har blitt omvendt som resultat av forkynnelsen. Det er ikke så sjeldent at noen har kommet og sagt at de har fått hjelp av det jeg har fått bære fram. Det har vært med på å stadfeste kallet, sier Anfinn Line.
- Hva har du vektlagt i forkynnelsen?
- Jeg har vektlagt forsoningen og frelsens grunn. Dessuten har jeg prøvd å forkynne hele Guds råd. Når jeg var ute og reiste, prøvde jeg gjerne å ta fram et emne. Jeg har prøvd å følge kirkeåret i forkynnelsen. I påsken stoppet jeg for denne høytidens budskap. På Allehelgens søndag har jeg talt om de som nådde frem og som seiret og så videre.
Samtalen med Anfinn Line fant sted i uken før pinse. I den forbindelse stilte jeg ham noen spørsmål om Den Hellige Ånds gjerninger for vår frelse og hva en nådegave er for noe.
- Hva er Den Hellige Ånds viktigste oppgave?
- Kalle, samle, Jesus forklare, er Åndens viktigste gjerning. Ånden er talsmannen. Når han skulle komme, skulle han overbevise om synd, rettferdighet og dom. Den Hellige Ånd bruker Ordet. Derfor må vi ikke løsrive Ånden fra Ordet. Ellers havner vi i svermeriet, advarer Anfinn Line
- Hvilken oppmerksomhet vil Den Hellige Ånd ha om sin person?
- Den Hellige Ånd vil forherlige Kristus. Ånden forherliger ikke seg selv, men Kristus. Den som vil bli en åndsfylt kristen, må høre og lese om Jesus og omgås ham i bønn.
Anfinn utdyper dette med å vise til fortellingen i 1 Mos 24 der Abrahams tjener reiser til Mesopotamia for å hente en hustru til Isak. Tjeneren hadde masse gaver med til Rebekka. Abraham hadde gitt Isak alt det han eide. Den rikdommen som Isak hadde ville Rebekka få del i om hun ble hans hustru. - Gud har gitt oss alt i Jesus. Åndens gjerning er å vise at vi har alt i Jesus på samme måte som Abrahams tjener viste at Abraham hadde gitt alt i Isak.
Den Hellige Ånd utdeler nådegaver til den kristne menigheten på jord. Det er mye tale om nådegaver i dag og hva det er, blir definert forskjellig. Vi stilte Anfinn Line dette spørsmålet:
- Hva er en nådegave?
- Det ligger i ordet. Nådegave er en gave av nåde. En nådegave er ikke en helliget naturgave. Vi må skille mellom skapelsens gaver og frelsens gaver. Hvert menneske er skapt som menneske og satt inn i denne verden. Og vi som skal selvsagt benytte de evner og anlegg Gud har gitt oss. Med nådegavene er det annerledes. De er knyttet til frelsen i Jesus Kristus og er ikke helligede naturgaver.
På grunn av helsemessige årsaker er ikke Anfinn ute og forkynner lenger. Han er tatt avsides. Men trangen er der fortsatt. Og synspunkter på det som forkynnes i dag har han. Mye av forkynnelsen for de unge er feil, etter hans oppfatning:
- Det blir for en del underholdningskristendom som ikke har hjemmel i Guds Ord. Det ser ut til at man har glemt at veien er smal og porten trang. Nå gjør man porten vid og veien bred, sier han med alvor.
- Hvilke råd vil du gi til en ung kristen i dag?
- Hold deg til Guds Ord! Unnfly det som kommer fra den amerikanske og engelske underholdningsindustien. Det er en alvorlig fare i den. Gå inn i kallet til tjeneste for Jesus.
- Hva har kallet til frelse og tjeneste betydd for deg?
Anfinn svarer med beveget stemme:
- For all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste!