Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode. (1 Kor 11,3)
Dette og andre tilsvarende ord i Det nye testamente står sentralt i den teologiske diskusjon om feminisme, om menns og kvinners stilling, rolle, ansvar og tjeneste i samfunn, heim og menighet. I alle fall når det gjelder de to siste sammenhengene, har Bibelen flere steder bestemte anvisninger. Og tolkingen av begrepet "hode" har avgjørende betydning for forståelsen av disse.
To motsatte tolkinger
Den tradisjonelle forståelsen er at "hode" står for en form for overordning, autoritet, ansvar og avgjørelsesmyndighet. (Merk at ordet "autoritet" står for myndighet, og ikke er det samme som "autoritær".)
Imot dette er det i nyere tid, først og fremst av dem som går inn for "likestilling", hevdet at dette er en feil forståelse. Grunnbetydningen skal være "kilde" eller "opphav", ikke det som vanligvis forbindes med "hode". Det er særlig forkjempere for kvinnelige prester og det syn at det ikke er noen prinsipiell forskjell mellom menns og kvinners tjeneste, som mener at ordet har denne betydningen.
Det er viktig å presisere at det bare er visse typer av overført betydning diskusjonen gjelder. For i konkret, fysisk betydning er det ikke tvil om at meningen av ordet er et hode. Videre er dette også den naturlige betydningen i mange tilfelle av overført betydning, tilsvarende for eksempel vårt uttrykk "hovedsak", jf. Heb 8,1, hvor et avledet adjektiv er brukt.
Skulle det være tilfelle at den naturlige betydningen av ordet er "opphav" i de sammenhenger som har å gjøre med det som Bibelen kaller "underordning", vil ikke det i seg selv være nok til å forkaste prinsippet om tjenestedeling. For de tekstene som handler om dette, må tolkes i sin sammenheng. Men er denne forståelsen riktig, vil det i alle fall bli oppfattet som støtte for en moderne likestillingstanke. På den andre siden, dersom dette ikke er en holdbar oppfatning av ordet, vil det være et avgjørende argument mot å endre på det som har vært den vanlige forståelse av de bibelske tekstene.
Hvilket grunnlag finnes det for å avgjøre hva som er rett?
En svært grundig artikkel av Wayne Grudem om dette emnet tar for seg alle steder der det greske ordet for "hode" (kefale) er brukt i Bibelen (både Det nye testamente og Septuaginta, den viktigste greske oversettelsen til Det gamle testamente) og i gresk språk fram til Det nye testamentes tid.1 Han tar også opp til nøye vurdering de argumenter som er blitt anført for å bytte grunnbetydningen av ordet når det står i overført betydning.
Saklige opplysninger hentet fra Grudems artikkel danner grunnlaget for den følgende gjennomgang av spørsmålet. Den er ikke et direkte resymé av hans artikkel, men en framstilling av hovedpunkter som jeg tror det er viktig å understreke i denne sammenheng.
Utilstrekkelig grunnlag for å si at "kilde" er grunnbetydningen
Først en formell sak. Skulle det være grunnlag for å si at grunnbetydningen av kefale er "kilde" i stedet for "hode" når det brukes i overført betydning, måtte det være fordi klassisk gresk oppviser utvetydige eksempler på at dette er den rette betydningen, og at den tradisjonelle oversettelsen "hode" virker urimelig. Men ingen standard greske ordbøker går inn for et slikt skifte av grunnbetydning.
I virkeligheten viser det seg at det bare finnes ett sted i gresk litteratur før nytestamentlig tid hvor ordet kefale utvilsomt står for kilde, nemlig kilde til en elv. Ingen av de steder hvor ordet brukes i overført betydning om personer, virker betydningen "kilde" mer sannsynlig enn den tradisjonelle oversettelsen "hode".
I Septuaginta ser vi at det hebraiske ordet for hode (rôsh) er oversatt på mange ulike måter, spesielt når det brukes i overført betydning. Særlig interessant med tanke på det som er nevnt i forrige avsnitt, er 1 Mos 2,10. Men der har de greske oversetterne ikke funnet det naturlig å oversette det hebraiske ordet for hode med kefale.
Steder hvor betydningen "kilde" blir meningsløs eller feilaktig
Sammenhengen som 1 Kor 11,3 (det ordet vi siterte innledningsvis) står i, kunne kanskje ved en overflatisk betraktning gi grunnlag for å tolke ordet som "opphav". Det heter for eksempel i vers 8, med henvisning til skapelsesberetningen: "For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen".
Men tenker vi nærmere over hvordan ordet er brukt i vers 3, ikke minst i uttrykket "Gud er Kristi hode", blir denne forståelsen umulig. For da ville en måtte si at "Gud er Kristi opphav", og dermed havne i rent ariansk vranglære når det gjelder treenigheten og kristologien (læren om Kristi person).
Enda mer klargjørende er vel ordet i Efes 5,23 om forholdet mellom mann og hustru i ekteskapet: "For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode, han som er sitt legemes frelser".
I dette tilfellet kunne det saktens gi god mening å si at Kristus som frelser er kilden til menighetens liv. Men hva som skulle være meningen med å si at mannen er hustruens "opphav", er ikke lett å forstå. I virkeligheten er jo ekteskapet en forening av to selvstendige individer fra forskjellige familier - en forening som er så nær at den kalles "et kjød".
Skulle grunnbetydningen "kilde" eller "opphav" anvendes i dette tilfellet, måtte det jo innebære noe i retning av at hustruen som menneske mangler noe vesentlig som hun får fra mannen. Dermed blir nettopp den betydningen som likestillingsforkjemperne foretrekker, noe som fullstendig "slår beina under" deres egen grunnforståelse, og gjør kvinnen endog mer "underordnet" enn det Bibelen legger i dette begrepet. Da blir det ikke bare "underordning", men faktisk mindreverd, noe som er en fremmed tanke for Bibelen.
Både logisk og språklig mangler det altså objektive grunner til å gå bort fra den tradisjonelle betydningen av ordet kefale. Påstandene om at "kilde" eller "opphav" er bedre som grunnbetydning, viser seg å ikke ha mer faktisk grunnlag enn en ideologisk, subjektiv ønsketenkning (en praksis som dessverre ikke er uvanlig i moderne teologiske overveielser).
Hva betyr "hode" og "underordning"?
Selv om hovedsaken i dette stykket har vært å påpeke at den tradisjonelle oversettelsen av kefale med "hode" er korrekt, vil det være på sin plass å si litt om hva som positivt menes med dette, og avvise en del grunnleggende misforståelser.
"Hode" og "underordning" er på mange måter parallelle begreper (Efes 5,22-24), så det som sies om det ene vil belyse forståelsen av det andre.
Vi kan si at begrepet "hode" uttrykker to hovedsaker.
Den ene er sammenhengen mellom hodet og legemet for øvrig. De hører nær sammen i én organisme, ett livsforhold (Efes 2,22-23; 4,15-16; jf. 1 Kor 12,12flg).
Dette er viktig både for forståelsen av menigheten - med Kristus som hode og de troende som hans legemes lemmer, og for forståelsen av ekteskapet - med mann og hustru som ett kjød. Når det gjelder det første, menigheten, er det berettiget også å tale om Kristus som opphav og kilde til menighetens liv, noe som for eksempel går fram av bildet om vintreet og greinene (Joh 15,1flg). Det er en nær, organisk sammenheng mellom hodet og legemet.
Om ekteskapet understreker Bibelen også at det er tale om et gjensidig forhold (Efes 5,22flg; jf. 1 Kor 11,11-12). Men i dette tilfellet har vi sett at bildet av livskilde er ubrukbart.
Betydningen av ordet "hode" er ikke uttømt med å peke på en slik sammenheng. På mange steder er det, for det andre, helt åpenbart at det i begrepet ligger en form for overordning, ansvar og myndighet – som den tradisjonelle forståelsen hevder.
Ganske klart blir dette når vi ser litt nærmere på uttrykket "Kristus er menighetens hode", som i Det nye testamente er sentralt for forståelsen av uttrykket. Her blir det fullstendig uholdbart å begrense betydningen til "opphav" eller "kilde". For da blir det nærliggende å konkludere at hver troende har samme myndighet til å "mene noe" om åndelige saker. Slik vil jo gjerne mange ha det i våre dager, ikke minst i moralspørsmål og en del teologiske saker hvor Bibelen går på tvers av den moderne folkemening.
Men er det noe som er i strid med Bibelen, så er det en slik holdning. Kristi eller Guds Ord er ikke bare kilden til de troendes liv – det er rett at det er det, men også den myndighet og norm som skal avgjøre troens saker. Og Kristus er på en særlig måte ansvarlig for de troende, for menigheten, som vår yppersteprest og stedfortreder overfor Gud.
Dermed ser vi at forståelsen av dette uttrykket har betydning for hvordan vi ser på Guds ords autoritet, om det virkelig får være den eneste og ufeilbarlige norm for lære og liv. Og vi kan ta med at også når det gjelder kristen tjeneste, understreker Det nye testamente Guds, Åndens, suverenitet når det gjelder ledelse og utdeling av nådegaver (1 Kor 12,11).
Noen misforståelser
To påstander og innvendinger som ofte reises mot det tradisjonelle synet på menns og kvinners tjeneste, skal vi si mer konkret om, fordi de rommer fundamentale misforståelser.
Forskjell på autoritet og autoritær
Den ene er at Bibelens prinsipp slik det tradisjonelt framstilles, er autoritært.
Men autoritet eller myndighet er ikke det samme som en autoritær eller enerådende holdning.
For å ta et eksempel fra samfunnslivet: Også i vårt demokratiske samfunn må det være noen som har det øverste ansvar og tar den endelige bestemmelse – i forretningsliv og politikk. Det betyr ikke nødvendigvis at de som skal gjøre det, er "immune" mot råd, eller ikke vil la andre ha noen medbestemmelsesrett. Men det vil bli kaos om alle skal gjøre som de vil, og ingen vil rette seg for avgjørelser som de ansvarlige fastsetter. På den andre siden vil personer med overordnet ansvar måtte stå til rette for en høyere rettsinstans dersom i utøvelsen av sin myndighet bryter lover og grunnleggende rettsprinsipper.
Omtrent slik gjelder det i ekteskapet også, bare med den forskjell at Guds ord sier at det er mannen som har øverste ansvar og bestemmelsesmyndighet. Som vår katekisme og de bibelske hustavler viser, påligger det familiefaren et spesielt ansvar for at Guds ord får sin rette plass i heimen.
I praksis fungerer det vel ofte slik i et godt ekteskapsforhold at ektefellene rådslår med hverandre om viktige og prinsipielle saker, og at ikke noen føler seg "underkuet" ved den avgjørelse som fattes. Men en skal være seg bevisst Bibelen har en bestemt rettledning når det gjelder dette.
Heller ikke betyr prinsippet at det er noe absolutt fast mønster når det gjelder oppgavefordeling i heimen, som husstell og barnepass. Helsemessige problemer kan for eksempel tilsi en annen fordeling enn det som eller ville være vanlig. Men Bibelen sier klart at ei mor har en spesiell oppgave med omsorg for barna og ta vare på heimen (Tit 2,3-5).
At det å være "hode" i virkeligheten er fjernt fra det å ha en autoritær innstilling, vises klart i de formaninger som Bibelen retter til hustruer og til ektemenn (Efes 5,22flg). Spesielt til mennene understrekes det at de skal elske sine hustruer, på tilsvarende måte som Kristi kjærlighet til menigheten.
En hustrus underordning under sin mann er heller ikke absolutt. Det vil si, hun skal ikke føye seg dersom mannen forlanger noe som er i strid med Guds ord (jf. 1 Kor 7,13-17).
Angående forholdene i menigheten viser ikke minst det som står om nådegavene, og bildet av de troende som lemmer på legemet (1 Kor 12), at det er tale om gjensidig hjelp, oppbyggelse og omsorg. Samtidig er det viktig å legge merke til hvordan det stadig understrekes at Ordet står i sentrum.
Underordning er ikke mindreverd
Den andre misforståelsen som ofte gjør seg gjeldende, er at underordning og det å tale om "hodet" som myndighet, innebærer et mindreverd for den som skal underordne seg.
Slik blir det jo ofte framstilt i den innflytelse som kommer fra moderne feminisme, nemlig at manglende likestilling innebærer undertrykkelse og mindreverd.
Her er det viktig å ha det klart for seg at likestilling og likeverd i virkeligheten er to helt forskjellige ting. Bibelen understreker gang på gang menneskers likeverd, både som Guds skapninger (jf. Job 33,6) og ikke minst som troende i Kristus (Gal 3,28; Filem 16).
Men som vi allerede har pekt på ovenfor, likestilling i praksis, når det gjelder funksjoner og tjenester, er i virkeligheten utopisk. Det har ingenting å bety for vårt likeverd som mennesker, eller vår åndelige stilling hvilken funksjon eller tjeneste vi har. Tvertimot advarer Bibelen mot å gå ut over det som en er kalt til (Rom 12,3).
Har en det klart for seg at når Bibelen taler om underordning, så gjelder det funksjoner, oppgaver og praktiske ordninger, ikke menneskeverd eller de troendes åndelige stilling, da faller alle reelle teologiske innvendinger mot Bibelens lære bort.2
En konkret formaning
I den situasjon vi står i, kan det være nødvendig å minne om at når det gjelder oppgaver og tjenester i den kristne menighet, har Det nye testamente formaninger som viser at det er forskjell på menns og kvinners tjeneste.
Det gjelder det som har å gjøre med hyrde- og læretjeneste, menighetsledelse og åndelig læreansvar, som skal utføres av menn som har kall og nådegave til det (1 Tim 2-3; 1 Kor 14,32-40). Begrunnelsene som er gitt, viser at dette ikke er tale om noe kulturelt betinget eller tidsbestemt (1 Tim 2,13-14).
Det som Det nye testamente lærer om nådegavene, viser at tjeneste i Guds rike ikke er en rettighet som vi kan ta oss til eller bestemme over. Derfor har disse formaningene heller ingenting å gjøre med "likestilling" i betydningen likeverd (og Gal 3,28 taler om noe helt annet!).
Det som er saken, er at i Guds menighet er det Ordet som har forrang, og menigheten skal ha den "orden" som Guds ord viser oss.
Å være ulydig mot dette, innebærer at en fører inn i Guds menighet skikker og former som ikke er i samsvar med Guds ord. Som vår bekjennelse Augustana viser oss i forbindelse med ulike katolske "misbruk", kan dette fort føre til at loviskhet, menneskers bud og gjerninger, setter evangeliet til side. En kan med god grunn undres på om ikke innføringen av kvinnelige prester gjør at den kristne kirke står i fare for å dreie over fra Ordets religion til en form for natur- og fruktbarhetsreligion. Framtredende feministiske teologer har åpenlyst slått til lyd for dette, ikke minst i såkalte "økumeniske" kretser.
Helt til slutt kan det være på sin plass å presisere at vi i det som er tatt fram ovenfor, bevisst har talt om gjelder menigheten og om forholdet i ekteskapet. Det er fordi dette er noe som Det nye testamente taler mye om, og gir bestemt veiledning om.
Når det gjelder samfunnslivet generelt, har ikke Bibelen så konkret veiledning angående menns og kvinners oppgaver. Men ekteskap og familie er jo en grunnleggende ordning nettopp i samfunnslivet. Og det at forholdet mellom mann og kvinne er en Guds skaperordning, tyder på at her er prinsipper som også bør gjennomtenkes i forbindelse med samfunnslivet, yrkesliv og politikk. Men det bibelske materialet tyder på at her er det om å gjøre å understreke grunnholdninger, mens vi bør være varsomme med å gi konkrete retningslinjer som går ut over det Bibelen viser oss. (Vi har for eksempel i Ordsp 31 et positivt eksempel på kvinners virksomhet i økonomi og forretningsliv.) Det vil føre for langt å gå nærmere inn på denne siden i denne sammenhengen.
Fotnoter
1) Wayne Grudem, "The Meaning of Kephalê ("Head"): A Response to Recent Studies", i: John Piper & Wayne Grudem, eds. Recovering Biblical Manhood and Womanhood (Wheaton 1991, Crossway Books), s. 425-468 + 8 s. fotnoter.
2) Som et à propos til påstander om at den tradisjonelle forståelse er autoritær, kan det være på sin plass å nevne at nyere undersøkelser tyder på at vold i ekteskap og parforhold er mye mer utbredt i moderne "ikke-autoritære" forhold enn i "tradisjonelle" familieforhold, og at tilfelle hvor kvinnen er den som utøver vold, har økt svært mye. (Referert i CBMW News No. 2/2, March 1997)