Artikkel nr 7 fra blad nr 3-2000
Emne: Kommentar
Kristenledere vraker kristenarven
Av Guttorm Raen.

Utviklingen i norsk kristenliv den siste tida har medført flere trekk som må gjøre en bedrøvet. Vi vil peke på noen av disse.

Lærenemnda

For noen år tilbake ble det opprettet en lærenemnd for Den norske kirke. Da var det noen som pekte på at med det teologiske virvar som finnes i kirken i våre dager, kunne en neppe regne med at en slik nemnd skulle kunne føre til større klarhet og troskap mot vårt læregrunnlag.

Nå har lærenemnda kommet med sin første uttalelse, og denne frykten er blitt bekreftet til fulle. Det som kanskje overrasker, er hvor stort flertall det ble for en uttalelse som setter til side Bibelens ord om syndens alvor, og den iherdighet som noen av de relativt konservative forsvarer dette vedtaket med, i stedet for å ville innrømme at de har vært med på noe galt. Bare to av nemndas medlemmer ville ikke være med på denne uttalelsen, og i flertallet finner vi blant annet en lærer i pedagogikk på Norsk Lærerakademi og en professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet.

Nå har riktignok mange kommet med klare innvendinger mot uttalelsen (bl.a. den teologiske avdelingen ved NLA). I nemndas behandling er det mye underlig som det kunne være verdt å si noe om. Men vi skal her konsentrere oss særlig om ett punkt. Det er til gjengjeld så avgjørende at om alt annet i uttalelsen hadde vært bra, ville dette ha ødelagt alt annet. For det skal ikke stor dose ren gift til før det blir farlig.

Bakgrunnen for uttalelsen var at prost Asle Dingstad i Larvik frasa seg tilsyn fra sin homofili-liberale biskop (Osberg). Flertallet uttaler: "Nemnda deler ikke Dingstads utsagn om at homofilt samlevende som ikke gjør bot, går fortapt." Stort mer direkte går det ikke an å komme i konflikt med Bibelens klare ord – for eksempel 1 Kor 6,9-10 – om at de som lever i slike og andre synder er på vei til fortapelsen. Med andre ord, en setter strek over evighetsalvoret og nødvendigheten av omvendelse.

I tre fyldige kronikker (Dagen 20-22.03. 2000) med tittelen "Når kirken avkristner landet" har Per Håkonsen trukket opp frafallslinjen fra Schjelderups fornektelse av helvete i 1953 fram til i dag. Han påpeker blant annet at det store vannskillet kom med godtakelsen av kvinnelige prester – noe jeg tror han har rett i.

Den katolske kirke

Pinsebevegelsen fikk mye kritikk da den avviste å gå inn i Norges kristne råd, der også den romersk-katolske kirke er med. Styret i rådet uttalte at en anså den katolske kirke som en sann kristen kirke.

Misjonsforstander Ingulf Diesen gikk ut med klart forsvar for pinsebevegelsens vedtak. Og enkelte andre har støttet ham. Men så langt er det altså kommet at de fleste av de kirkesamfunn som i Norge har vært regnet for evangeliske, forbigår en sak som dette i taushet, uten å si noe om all den katolske kirkens ubibelske dogmer og tradisjoner.

Dermed er det for så vidt ikke ulogisk at en av trosbevegelsens menigheter (Oslo kristne senter) er blitt tatt opp som medlem i Frikirkerådet. Men virvaret blir desto større.

Islamsk propaganda

I Oslo søkte en moske om å få rope ut over høyttalere innkalling til sine bønnetider, slik det gjøres i muhammedanske land. Gunnar Prestegård, som blant annet er politiker for Kristelig folkeparti, advarte mot å tillate dette. For dette standpunktet fikk han mye kritikk, ikke bare av verdslige massemedia, men også av sine egne partifeller.

Men det er gode grunner til å støtte Prestegårds standpunkt. Rent samfunnsmessig innebærer tillatelsen en støyforurensing som vi burde ha vært foruten i vårt land. Men innholdet i det islamske budskap som ropes ut, er noe mer enn en innkalling til samling i moskeen. Det er en intolerant proklamasjon om Allahs suverenitet. Med en slik tillatelse favoriseres altså muhammedanismen på en spesiell måte – og det i et land som i sin grunnlov er forpliktet på evangelisk-luthersk kristendom.

Den kristelige avisen Dagen støttet på lederplass Prestegård. Men underlig nok gikk generalsekretær Egil Grandhagen i NLM ut med en kraftig kritikk av dette. Det er med god grunn at en del misjonsvenner ble svært skuffet over dette.

Moderne utvikling i organisasjonene

Det er flere trekk som tyder på at "moderniteten" holder på å få overtak ikke bare i den offisielle kirke, men også langt på vei i de kristelige organisasjonene som før har stått klart på en bibeltro vekkelseslinje.

Det er mange eksempler på dette. Blant annet ser det ut til at mange misjonsblad ikke lenger ser det som sin oppgave å gi trygg veiledning, men satser stadig mer på "interessante" og aktuelle oppslag med liten forankring i bibelsk veiledning.

Vi skal her se litt nærmere på et eksempel fra NLM. I bladet "Fjellhaug" nr. 1/2000 (utgitt av Fjellhaug Skoler) finner vi et stykke om "Kommunikasjon!!" av Jan Magne Steinhovden. Det inneholder utsagn som gjør at en må begynne å spørre hva slags utvikling som er i gang på NLM’s viktigste skole. For noen år siden gikk daværende rektor Sjaastad ivrig ut for å godta drama i kristen sammenheng. Nå finner vi utsagn som synes å sette en strek over alt som vekkelseskristne har stått for. Vi siterer slutten av stykket:

"Dessverre har jeg funnet altfor mange medkristne som har en overraskende stor tro på at akkurat disse formene skal fungere godt også i dag. Jeg har hørt forkynnere som bruker ord og vendinger som for lengst er gått ut av dato. Jeg har møtt misjonsvenner som bruker ett språk som de har lært av en tidligere generasjon som benyttet dette språket den gang dette språket kommuniserte med datidens mennesker. Jeg har møtt noen unge Fjellhaugstudenter som dessverre nokså ureflektert har adoptert dette språket.

Vi som ønsker å sette fokus på kommunikasjon blir av og til beskyldt for å være for mye opptatt av formidlingen og for lite opptatt av innholdet. Dette kan helt opplagt være en fare, men budskapet som vi er bedt om å formidle er så viktig at det må nå fram. Vi må passe oss vel så vi ikke står i veien for budskapet. Det gjelder liv og død, ja faktisk evig liv og evig død."

(1) Stykket preges av en utrolig skråsikkerhet – at bare det en selv står for, er rett når det gjelder formidling av kristendom, og alt annet er forkastelig. Det er underlig å legge merke til hvordan en begår nettopp den samme feilen som en beskylder andre for – "en overraskende stor tro på akkurat disse formene".

(2) Det virker som en forkaster alt som hører til de gamle formene (inkludert språklige vendinger) – ingenting synes å være brukbart. En mener en har funnet det eneste rette. Kontinuiteten med det som har vært før, ser en ikke ut til å ha syn for.

(3) Enda mer alvorlig blir det når tenker over konsekvensene av slike holdninger. Det ser ut som om en forkaster alt "Kana’ans språk", alt som ikke stemmer med språkbruken til vår tids mennesker (som om det var en ensartet foreteelse). Men i sann kristendom har ordene en grunnleggende betydning. En kan ikke bytte ut grunnleggende bibelske begrep som for eksempel rettferdiggjøre, soning, forsoning, hellighet, kjød osv. med ord som umiddelbart er forståelige for moderne mennesker som står fremmed overfor kristen tro. Sann kommunikasjon består ikke i å bytte ut begrepene, men i å forklare dem så langt en kan for mennesker som ikke skjønner dem.

(4) Moderne kommunikasjonsteori synes å stå fremmed overfor Den Hellige Ånds gjerning i formidling av evangeliet. Det er hele tiden tale om at det er vi som må sørge for at budskapet blir forstått. Men Bibelen taler også om et vitnesbyrd som skal lyde enten folk vil høre eller ikke, enten de skjønner det eller ikke (f.eks. Matt 13,14-15). Og det budskap vi skal bringe, er heller ikke noe vi har i oss selv, men noe som må bli gitt oss.

Det hjelper egentlig lite å avslutte med de alvorlige ordene vi finner helt til slutt, når en savner forankringen i Guds åpenbaringsord. For det er jo der evighetsalvoret finnes.

Jeg vet ikke hvor representativt det som sies i dette lille stykket, er for Fjellhaug Skoler som helhet. Men at slike utsagn uten innvendinger blir presentert, er alvorlig nok i seg selv. Det virker som om den som har skrevet det, anser det som som det viktigste kjennetegnet på å være dugelig i misjonens tjeneste at en har evne til å legge av alle gamle vendinger og tale moderne. Når en møter slike tanker presentert fra NLM’s viktigste skole, begynner en etter hvert å spørre seg selv om det er blitt slik at en ikke lenger kan regne med at de som blir utdannet der og skal være våre utsendinger, virkelig formidler "det gamle evangelium".

Situasjonen burde føre oss til forbønn – om det var mulig at Gud kunne gjenreise et klart kristent vitnesbyrd for vårt folk. Samtidig trenger vi å minne hverandre om at det avgjørende er å holde fast ved Guds ord og leve i Kristi nåde – uansett hvor stor åndelig utglidning vi måtte se omkring oss. For vi har å gjøre med en personlig Gud som våker over sitt ord.