Artikkel nr 9 fra blad nr 1-2000
Emne: Bladklipp
Dialog med islam
Av John Victor Selle.

Nylig ble det avholdt en "freds- og forsoningskonferanse" med muslimer i regi av Sarons Dal og pinsekirken i Sandvika, Bærum. Som ledd i konferansen inngikk også felles bønn i en moske og i pinsekirken for fred i verden. Dette skal være en videreføring av en konferanse i Lahore hvor Aril Edvardsen mottok fredspris av landets president. Kirkeministeren, statsråd Jon Lilletun, står som den "Høye beskytter". Iflg. Korsets Seier ønsker Sarons Dal å arrangere slike konferanser i flere muslimske land i tiden som kommer.

Dialog med islam er ingen ny oppfinnelse i Sarons Dal. Den har allerede pågått i mange år. Men det er all grunn til å stille spørsmål ved den form slike samtaler nå synes å få med Aril Edvardsen som aktør. Uttalelser referert i pressen gjør oss i tvil om man i de krtser kan ha nødvendig kjennskap til islamsk teologi- eller om man taler mot bedre vitende. Aril Edvardsen vil sikkert få flere "fredspriser" fremover, for dette er noe islam vet å sette pris på og har behov for. Det fremmer deres image av å være fredselskere og toleransens fanebærer. Og kristne lar seg bruke fordi de tror de skal kunne "evangelisere" - samtidig.

Dette er direkt naivt. Dessuten avdekker det manglende respekt for hva man samtidig gir inntrykk av å ville respektere. Dialog som evangeliseringsfremstøt kan aldri bli "dialog".

Først og fremst bør det stilles spørsmålstegn ved selve begrepene, fred og forsoning. Hva er utgangspunkt – og hva er målet? Hvilke signaler formidles? Er f.eks. målet å oppnå islams aksept av Menneskerettighetserklæringens § 18 om tros- og religionsfrihet i pakt med vår vestlige forståelse? Vil man bidra til å få fjernet islams lov om frafall (apostasi) som setter enhver konvertitts liv i fare? Da kan man bevege seg inn mot islams kjerne. Samtidig som Sarons Dal gjennomfører sine konferanser og polerer sine fredspriser sitter de i de samme muslimske land – kristne fengslet og som ofte tortureres nettop fordi de våget å bryte med islam og tro på den Jesus som har forklart oss veien til den sanne Gud. Forsoning? Fred? Problemet er at det finnes knapt noe muslimer ikke vil kunne godta så lenge det tjener et høyere formål innen islam – og man likevel ikke forandrer på noe som helst.

Dernest må man ha klart for seg hva begrepet da´wah står for. Misjon er ikke bare et kristent fenomen. Islam er i høyeste grad en misjonerende ideologi som tenker institusjonelt mer enn i kategorier av "personlig evangelisering". Derfor konsentrerer islam seg primært om å påvirke institusjonene i et samfunn.

Islam er ikke bare et ansikt. Det er noe av problemet. Det ansikt vi foreløpig ser i Norge, er et annet enn andre steder i verden – en konsekvens av da´wah. Dette er først og fremst åndskamp. Selvsagt skal vi gjøre alt vi kan for å fremme gjensidig forståelse mellom mennesker uansett religion og kultur, men dette må ikke reduseres til en uholdbar velvillig bedømmelse av islam som trossystem. Det er nettopp islams ønske – og baner vei for mer effektiv innflytelse på institusjonene. Dersom vi skal møte muslimer i meningsfull dialog, trengs kunnskap om islams idelogi. Kirke og menigheters viktigste oppgave i dag er å bidra til innsikt i hva islam faktisk er – og derved oppøve kristne til åndelig dømmekraft.

På dette punkt er det all grunn til ettertanke – også i Sarons Dal!