"Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting", roper David. (Sal.23,1) "Lovet være Gud...som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus", roper Paulus. (Ef.1,3) "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen", roper Hebreerbrevet (Heb.10,19). "Amen, ja kom, Herre Jesus!" (Åp.22,20), roper Johannes.
Hvem har rett til å stemme i denne lovsang? De må i så fall være de lykkeligste mennesker på denne jord! Kan vi vite det, eller må vi bare håpe på det beste? At disse hellige menn kunne si noe slikt, kan jeg forstå, men har jeg lov til å rope det samme? Blir det ikke bare falskhet og hykleri?
Herren er min, forklarer David. Vi har alt i himmelen i Kristus, er Paulus svar. I Jesu soningsblod har vi frimodighet, sier Hebreerbrevet. De svarer alle likt - Jesus, Jesus, Jesus. Like viktig er det at det er det eneste de sier. De henviser ikke til noe annet enn til Jesus, han som er like mye min som Paulus, Peter og Johannes sin frelser.
Merk også det salige ordet "vi". Det ordet er som en åpen favn som roper: OGSÅ DU! Ja, akkurat du som leser dette nå. Ja, slik som du har det nå. Det er ingen forskjell, vi er alle syndere sier Bibelen. Men den sier mer: Heller ikke her er det noen forskjell - Jesus, hans død og forsoning gir meg og alle andre syndere lov til å rope: Jeg mangler ingenting, jeg har fått Jesus!
Ja, men hva om noen ubotferdige leser dette? Hva om noen vantro eller egenrettferdige leser det? Eller hva med alle de ugjenfødte som bare har kristentroen i munnen og ikke i hjertet? Du må si noen ord til dem også, så de ikke tar til seg falsk trøst og bedrar seg selv med en død tro.
Men stopp litt og tenk etter! Hva om en ugjenfødt virkelig hørte disse ord med hjerte og trodde dem? Hva om en vantro begynte å trøste seg til dette? Ja, da gikk de i denne stund over fra døden til livet! Var det ikke som en ugjenfødt fariseer Paulus mottok evangeliet første gang? Var det ikke evangeliet som gjorde ham til en troende?
I denne sak skal vi få kaste alle spørsmål angående meg til side og si: Jeg mangler ingenting, jeg har Jesus. Selv om tusen anklager står for meg - så la dem bare stå. Jeg møter dem med dette: "Jesus tok all synd som sin, og derfor også min". Møt gjerne anklagen med å frykte det verste. Undres du på om noe du har gjort tidligere i livet er synd, svar ja. Undres du på om din tro er sann, svar nei. Undres du om det hele er teori for deg, svar ja. Spør så om du kan si: Jesus er min. Bibelen svarer ja! Han er virkelige synderes frelser. (Les Rom 5)
Så kan du springe du som vil ha en levende tro. Du som vil ha et varmt hjerte, en botferdig og knust ånd, fornyelse, seier over dine synder eller hva det nå er loven krever, bare spring du. Når du har funnet det, så kan du komme til meg å vise det. Da skal jeg svare at jeg har noe enda bedre. Jeg har Jesus. Han har jeg ikke strevd en time for. Det er han som har strevd for meg, og gitt meg seg selv gratis. Som en synder får jeg fortsatt eie ham.
Loven og anklagen trenger jeg. Men den får pent holde seg til det den er satt: Dømme og anklage og rive ned all egenrettferdighet. Det kan den bare få lov til. Egenrettferdigheten i alle dens fasonger er jo bare et ork å bære på og forsvare. Men vil den ta Jesus fra meg - så får den gå bort.
Synd lov ei mer meg plag, Jesus er min. Velkommen dommedag, Jesus er min! Velkommen evighet, Om evig salighet, har jeg nå sikkerhet, Jesus er min.